Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | Gv | G | L
Ettersom mange [polys] tok i hånden [epicheireō] å sette opp en ordnet [anatassomai] beretning [diēgēsis] om de ting [pragma] som er blitt fullt ut bekreftet [plērophoreō] blant oss, slik som de overga det til oss, som fra begynnelsen [archē] av er blitt øyenvitner [autoptēs] og Ordets [logos] tjenere [hypēretēs] – fant jeg også det godt, etter å ha fulgt [parakoloutheō] alt nøye [akribōs] fra først [anōthen] av, å skrive [graphō] til deg i rekkefølge [kathexēs], høyt ærede [kratistos] Teofilus, for at du kan vite [epiginōskō] hvor sikre [asphaleia] de tingene [logos] du ble lært [katēcheō] er.
Det var i Herodes sine dager [hēmera], kongen av Judea, en viss prest [hiereus], ved navn Sakarias, av Abias skifte [ephēmeria], og hans kone [gynē] var en av Arons døtre, og hennes navn var Elisabet. De var begge rettferdige [dikaios] for Gud og levde uklanderlige [amemptos] etter alle Herrens bud [entolē] og rettferdighet [dikaiōma]. De hadde ikke barn [teknon], fordi Elisabet var ufruktbar [steira], og begge var kommet langt på vei. Og det skjedde, mens han gjorde tjeneste som prest [hierateuō], i rekkefølgen [taxis] for hans skift [ephēmeria] for Gud, etter prestedømmets skikk [ethos], at han skulle lage [lagchanō] røkelse [thymiaō], da han gikk inn i Herrens helligdom [naos], og hele folkemengden [plēthos ho laos] ba [proseuchomai] utenfor, i timen [hōra] for røkelsen [thymiama]. Og en Herrens engel [angelos] viste [optanomai] seg for ham, som sto på høyre side av røkelsesalteret [thysiastērion thymiama], og Sakarja, da han så det, ble forferdet [tarassō], og frykt [phobos] falt på ham. Og sendebudet [angelos] sa til ham: «Frykt [phobeō] ikke, Sakarja, for din bønn [deēsis] er hørt [eisakouō], og din kone Elisabet skal føde [gennaō] deg en sønn, og du skal gi ham navnet Johannes. Og det skal være glede [chara] og fryd [agalliasis] for deg, og mange [polys] skal glede [chairō] seg ved hans fødsel [gennēsis]. For han skal bli stor [megas] for [enōpion] Herren, og vin og sterk drikk skal han ikke drikke, og av Den Hellige Ånd skal han være fylt [pimplēmi], helt fra mors liv [koilia]. Og mange [polys] av Israels sønner skal han vende om [epistrephō] til Herren deres Gud, og han skal gå foran [proerchomai] ham [autos] i Elias’ ånd [pneuma] og kraft [dynamis], for å vende [epistrephō] fedres [patēr] hjerter [kardia] til [epi] barn [teknon] og ulydige [apeithēs] til rettferdiges [dikaios] visdom [phronēsis], for å gjøre et folk [laos] i stand [kataskeuazō] for Herren [kyrios].’ Og Sakarja sa til sendebudet: ‘Hvordan [kata] skal jeg vite [ginōskō] dette?’ For jeg er gammel [presbytēs], og min kone er langt [probainō] i hennes dager [hēmera].’ Budbringeren [angelos] svarte ham og sa: ‘Jeg er Gabriel, som står foran [enōpion] Gud, og jeg er sendt [apostellō] for å tale til deg og forkynne deg disse gode budskapene [euangelizō]. Og se, du skal være stum[siōpaō] og ikke i stand [dynamai] til å tale [laleō] inntil [achri] den dagen da dette skjer, fordi du ikke trodde [pisteuō] mine ord [logos], som skal oppfylles [plēroō] i [eis] sin tid [kairos].’ Folket [laos] ventet [prosdokaō] på Sakarja og undret [thaumazō] seg over at han ble værende [chronizō] i templet [naos]. Og da han kom ut, kunne han ikke tale [laleō] til dem. De forsto [epiginōskō] at han hadde sett et syn [optasia] i templet. Han gjorde tegn [dianeuō] til dem og forble målløs [kōphos]. Og det skjedde da dagene i hans tjeneste [leitourgia] var til ende [pimplēmi], at han gikk hjem til sitt eget hus [oikos]. Og etter disse dagene ble hans kone Elisabet med barn [syllambanō] og gjemte [perikrybō] seg i fem måneder og sa: «Slik har Herren gjort mot meg i de dager da han så til [epeidon] meg for å ta bort [aphaireō] min vanære [oneidos] blant menneskene.» Og i den sjette måneden ble sendebudet [angelos] Gabriel sendt [apostellō] av Gud til [eis] en by [polis] i Galilea som heter Nasaret [nazara], til en jomfru [parthenos] som var forlovet [mnēsteuō] med en mann [anēr] som heter Josef, av Davids hus, og jomfruens navn er Maria. Og sendebudet [angelos] kom inn til henne og sa: «Vær hilset [chairō], du nådefulle [charitoō]! Herren er med deg! Velsignet [eulogeō] er du blant kvinner!» Og da hun så [horaō], ble hun forferdet [diatarassō] over ordet [logos] hans og tenkte [dialogizomai] over hva slags hilsen [aspasmos] denne kunne være. Og sendebudet sa til henne: «Frykt [phobeō] ikke, Maria, for du har funnet nåde [charis] hos Gud. Og se, du skal bli med barn [syllambanō] i morslivet [gastēr] og føde [tiktō] en sønn [huios], og du skal kalle ham Jesus [iēsous]. Han skal bli stor [megas], og han skal kalles Den Høyestes sønn [huios], og Herren Gud skal gi [didōmi] ham hans far Davids trone [thronos]. Han skal være konge [basileuō] over Jakobs hus i all evighet [eis aiōn], og det skal ikke være ende [telos] på hans kongedømme [basileia]. Maria sa til sendebudet: Hvordan [pōs] skal dette gå til [esomai], når jeg ikke kjenner [ginōskō] en mann [anēr]? Og sendebudet svarte henne og sa: «Den Hellige Ånd skal komme [eperchomai] over [epi] deg, og Den Høyestes kraft [dynamis] skal overskygge [episkiazō] deg. Derfor skal også det hellig-fødte [hagios gennaō] kalles Guds Sønn. Og se, Elisabet, din slektning [syngenēs], også hun har unnfanget [syllambanō] en sønn i sin alderdom [gēras], og dette er den sjette måneden for henne som ble kalt ufruktbar [steira]. For intet [ou] ord [rhēma] skal være umulig [adynateō] for Gud.» Og Maria sa: «Se, jeg er Herrens tjenestepike [doulē]. La det skje [ginomai] med i henhold [kata] til ditt ord [rhēma].» Og sendebudet gikk [aperchomai] fra henne. Og Maria sto opp i de dager og dro hastig [spoudē] til fjellbygdene [oreinos], til en by [polis] i Judea, og gikk inn i Sakarjas hus og hilste på Elisabet. Og det skjedde da Elisabet hørte [akouō] Marias hilsen, at barnet [brephos] hoppet [skirtaō] i hennes livmor [koilia]. Og Elisabet ble fylt [pimplēmi] med Den Hellige Ånd, og hun ropte [anaphōneō] med høy [megas] røst [phōnē] og sa: «Velsignet [eulogeō] er du blant kvinner, og velsignet [eulogeō] er frukten [karpos] av din livmor [koilia]! Hvor har jeg dette fra at [hina] min Herres [kyrios] mor [mētēr] kan komme til meg? For se, da røsten [phōnē] av din hilsen kom til [eis] mine ører [ous], hoppet [skirtaō] barnet [brephos] i mitt liv [koilia] av glede [agalliasis]. Og lykkelig [makarios] er hun som trodde [pisteuō], for det som Herren har sagt til henne, skal bli fullført [teleiōsis].’ Og Maria sa: ‘Min sjel [psychē] forstørrer [megalynō] Herren, og min ånd [pneuma] gledet [agalliaō] seg over Gud, min frelser [sōtēr], fordi han så på sin tjenerinne [doulē] sin ringehet [tapeinōsis]. For se, herfra skal alle [pas] slekter [genea] kalle meg lykkelig [makarizō]. For han som er mektig [dynatos], gjorde store [megaleios] ting mot meg, og hellig [hagios] er hans navn. Og hans godhet [eleos] varer fra slekt [genea] til slekt [genea] mot dem som frykter [phobeō] ham. Han gjorde mektig [kratos] med sin arm [brachiōn]. Han spredte [diaskorpizō] de stolte [hyperēphanos] i deres hjertes [kardia] tanker [dianoia]. Han styrtet [kathaireō] de mektige [dynastēs] ned fra troner [thronos] og opphøyde [hypsoō] de lave [tapeinos]. De sultne [peinaō] mettet han med godt [agathos], og de rike [plouteō] sendte han bort tomme [kenos]. Han tok imot [antilambanō] sin tjener [pais] Israel igjen, for å huske på godheten [eleos], slik som han talte til våre fedre [patēr], til Abraham og hans ætt [sperma] – til evig tid [eis aiōn].’ Og Maria ble hos henne omkring tre måneder og vendte [hypostrephō] tilbake til huset [oikos] sitt.
Og for Elisabet var tiden [chronos] oppfylt [pimplēmi] for at hun skulle føde [tiktō], og hun fødte [gennaō] en sønn [huios]. Og naboene [perioikos] og hennes slektninger [syngenēs] hørte at Herren gjorde sin godhet [eleos] stor [megalynō] mot henne, og de gledet [sygchairō] seg med henne. Og det skjedde på den åttende dagen at de kom for å omskjære [peritemnō] barnet [paidion], og de kalte [kaleō] ham ved farens navn, Sakarja [zacharias]. Og moren hans svarte: «Nei, men han skal hete Johannes [iōannēs].» Og de sa til henne: «Det er ingen i din slekt [syngeneia] som har dette navnet.» Og de gjorde tegn [enneuō] til faren hans om hva han ville [thelō] at han skulle hete. Og han ba om en tavle [pinakidion] og skrev [graphō] og sa [legō]: «Johannes er hans navn.» Og de undret [thaumazō] seg alle. Og i det samme [parachrēma] åpnet [anoigō] han munnen og tungen [glōssa] sin, og han talte [laleō] og priste [eulogeō] Gud. Og frykt [phobos] kom over alle som bodde [perioikeō] rundt dem, og i hele Judeas fjellbygder [oreinos] ble alle disse ordene [rhēma] talt [dialaleō] om. Og alle som hørte [akouō] det, la det på hjertet og sa: «Hva skal dette barnet [paidion] bli?» Og Herrens hånd [cheir] var med ham. Og Sakarja, hans far, ble fylt [pimplēmi] med Den hellige ånd og profeterte og sa: «Velsignet [eulogētos] være Herren, Israels Gud, for han så til [episkeptomai] og virket forløsning [lytrōsis] for sitt folk [laos]. Og han reiste oss et frelseshorn [keras sōtēria] i sin tjener [pais] Davids hus [oikos], slik han talte ved sine hellige profeters munn, som har vært fra gamle tider [aiōn]. Frelse [sōtēria] fra [ek] våre fiender [echthros] og fra [ek] alles hånd som hater [miseō] oss, for å gjøre godhet [eleos] mot våre fedre og huske på hans hellige pakt [diathēkē], en ed [horkos] som han svor [omnyō] til Abraham, vår far [patēr], for å gi til oss, uten frykt, som har blitt befridd fra våre fienders hånd, å tjene [latreuō] ham i hellighet [hosiotēs] og rettferdighet [dikaiosynē] for ham, alle våre livsdager [hēmera hēmōn zōē]. Og du, barn [paidion], skal kalles Den Høyestes [hypsistos] profet [prophētēs], for du skal gå [proporeuomai] for Herrens åsyn [prosōpon] og rydde [hetoimazō] hans veier [hodos], for å gi hans folk [laos] kunnskap [gnōsis] om frelse [sōtēria] i forlatelse [aphesis] for deres synder [hamartia], ved vår Guds inderlige [splagchnon] barmhjertighet [eleos], i hvilken oppgangen [anatolē] fra det høye [hypsos], så på oss [episkeptomai], for å gi lys [epiphainō] til dem som sitter i mørke [skotos] og dødsskygge [skia thanatos], for å lede [kateuthynō] våre føtter til fredens [eirēnē] vei. Og barnet vokste [auxanō] og ble styrket [krataioō] i ånden [pneuma], og han var i ørkenene [erēmos] inntil [heōs] den dagen han åpenbarte [anadeixis] seg for Israel.