Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | G | L
[1] 1 Den første [prōtos] beretningen [logos], O Teofilus, gjorde jeg om alt som Jesus begynte å gjøre [poieō] og lære [didaskō], 2 helt til den dag da han ble tatt opp, etter å ha gitt befaling ved Den Hellige Ånd til apostlene som han hadde utvalgt. 3 For dem fremstilte [paristēmi] han seg også levende etter sin lidelse [paschō], med mange klare beviser [tekmērion], idet han i førti dager lot seg se av dem og talte [legō] om Guds rike. 4 Og da han var samlet [synalizō] med dem, befalte han dem at de ikke skulle dra fra Jerusalem, men vente på Faderens [patēr] løfte, som, [sa han], «Dere har hørt av meg. 5 For Johannes døpte [baptizō] med vann, og dere skal døpes [baptizō] med Den Hellige Ånd – ikke mange dager senere.» 6 Da de kom sammen [synerchomai], spurte [eperōtaō] de ham og sa: «Herre, vil du på denne tiden [chronos] gjenopprette [apokathistēmi] riket for Israel?» 7 Og han sa til dem: «Det er ikke for dere å vite tider [chronos] eller stunder [kaorios] som Faderen har fastsatt i sin egen makt [exousia]. 8 Men dere skal få kraft [dynamis] når Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være vitner [martys] for meg både [te] i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til ytterkanten [eschatos] av jorden.’ 9 Da han hadde sagt dette, mens de så på ham, ble han tatt opp, og en sky tok ham bort [hypolambanō] fra synet deres. 10 Og mens de så oppmerksomt [atenizō] opp mot himmelen mens han dro av sted, se, da sto to menn [anēr] hos dem i hvite klær. 11 De sa: ‘Dere menn fra Galilea, hvorfor står dere og stirrer opp mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt opp fra dere til himmelen, skal komme [erchomai] på samme måte [tropos] som dere så ham fare opp til himmelen.’ 12 Så vendte de tilbake [hypostrephō] til Jerusalem fra fjellet kalt Oljeberget, som er nær Jerusalem, en sabbatsreise unna. 13 Og da de kom inn, gikk de opp til salen ovenpå, hvor Peter og Jakob og Johannes og Andreas, Filip og Tomas, Bartolomeus og Matteus og Jakob av Alfeus og Simon Selotes (ivrige) og Judas av Jakob bodde. 14 Alle disse holdt ut i én [homothymadon] bønn [proseuchē] og påkallelse [deēsis], sammen med kvinnene og Maria, mor til Jesus, og med brødrene hans. 15 Og i disse dager reiste Peter seg midt blant disiplene [mathētēs] og sa: – Antallet navn sammen var omtrent ett hundre og tjue – 16 «Menn, brødre! Denne skriften [graphē] måtte oppfylles [plēroō] at Den hellige ånd forut talte gjennom Davids munn om Judas, som ble veileder [hodēgos] for dem som tok Jesus. 17 For han var regnet [katarithmeō] blant oss og fikk del i denne tjenesten [diakonia]. 18 Denne mannen kjøpte seg et område [chōrion] for lønnen han hadde fått for urettferdighet. Han falt hodestups og brast åpen, og alle hans innvoller [splagchnon] flommet [ekcheō] ut. 19 Det ble kjent for alle som bodde [katoikeō] i Jerusalem. Derfor kalles dette stedet Akeldama på folks språk, det vil si blodåkeren. 20 For det står skrevet i Salmenes bok: La hans bosted bli øde, og la ingen bo der, og hans tjeneste [episkopē] skal en annen ta.» 21 «Det sømmer seg derfor, av de mennene som har vært med oss i all den tid Herren Jesus gikk inn og ut blant oss, 22 fra Johannes’ dåp og inntil den dag han ble tatt opp fra oss, at én av disse skal settes som vitne [martys] sammen med oss om hans oppstandelse [anastasis].» 23 Og de stilte opp to, Josef, som ble kalt Barsabas, med tilnavnet Justus, og Mattias. 24 De ba og sa: «Herre, du som kjenner alles hjerter [kardiognōstēs], vis hvem av disse to du har utvalgt [eklegomai] 25 til å få del i denne tjenesten [diakonia] og apostelembetet [apostolē], som Judas ved overtredelse [parabainō] falt fra, for å gå videre til hans eget sted [topos].» 26 De ga sine lodd, og loddet falt på Mattias, og han ble regnet blant de elleve apostlene.
[2] 1 Og da pinsedagen [pentēkostē] var kommet, var de alle på samme sted, 2 og plutselig kom det fra himmelen en lyd som av et voldsomt pust, og den fylte hele huset der de satt. 3 Og det viste seg for dem delte tunger [glōssa], som av ild, og den satte seg på hver og en av dem. 4 Og de ble alle fylt [pimplēmi] med Den hellige ånd og begynte å tale [laleō] med andre tunger [glōssa], slik som Ånden ga dem å tale ut [apophthengomai]. 5 Og det bodde jøder i Jerusalem, fromme menn fra [apo] alle folkeslag [ethnos] under himmelen. 6 Og da ryktet om dette kom, strømmet folkemengden sammen og ble forvirret, fordi de hørte dem tale på sitt eget språk [dialektos]. 7 Og de ble alle forundret og undret seg og sa til hverandre: «Se, er ikke alle disse som taler galileere? 8 Hvordan kan vi høre, hver på vårt eget språk [dialektos], som vi er født [gennaō] i? 9 Parthere og medere og elamitter og de som bor i Mesopotamia, Judea og Kappadokia, i Pontus og Asia, 10 Frygia og Pamfylia, Egypt og delene av Libya rundt Kyrene, og de fremmede [epidēmeō] i Roma, både jøder og proselytter [prosēlytos], 11 kretere og arabere – vi hørte dem tale om Guds store gjerninger [megaleios] på våre tungemål [glōssa]. 12 De ble alle forundret og tvilte [diaporeō] og sa til hverandre: «Hva dette betyr [thelō] dette?» 13 Andre spottet og sa: «De er fulle av søt (nypresset) vin [gleukos].» 14 Peter reiste seg da med de elleve, hevet stemmen og sa til dem: «Dere menn av Judea og alle dere som bor i Jerusalem. La dette være kjent for dere, og lytt til mine ord [rhēma]! 15 For disse er ikke drukne slik dere antar, siden det er den tredje time på dagen. 16 Men dette er det som er talt gjennom profeten Joel: 17 Og det skal skje i de siste [eschatos] dager [hēmera], sier Gud, at jeg vil utgyte av min Ånd over alt kjød, og deres sønner og deres døtre skal profetere, og deres unge menn [neaniskos] skal se syner, og deres gamle menn [presbyteros] skal drømme drømmer. 18 Og også over mine tjenere [doulos] og mine tjenestepiker [doulē], vil jeg i de dager utgyte av min Ånd, og de skal profetere [prophēteuō]. 19 Og jeg vil vise under [teras] på himmelen der oppe, og tegn [sēmeion] på jorden der nede, blod og ild og røykdamp. 20 Solen skal bli til [metastrephō] mørke og månen til blod, før Herrens dag kommer, den store og iøyenfallende. 21 Og det skal skje, hver den som påkaller [epikaleō] Herrens navn, skal bli frelst [sōzō]. 22 «Menn, israelitter! Hør disse ordene [logos], Jesus fra Nasaret, en mann som Gud har utpekt blant dere ved mektige gjerninger [dynamis], under [teras] og tegn [sēmeion], som Gud gjorde gjennom ham midt iblant dere, slik dere selv vet. 23 Han ble overgitt etter Guds bestemte råd og forutviten [prognōsis], tatt av lovløse hender og korsfestet [prospēgnymi] – dere drepte [anaireō] ham. 24 Han oppreiste [anistēmi] Gud, etter at han hadde løst dødens smerte, fordi det ikke var mulig for ham å bli holdt fast av den. 25 For David sier om ham: Jeg så [prooraō] Herren alltid for meg – for han er ved min høyre hånd – for at jeg ikke skal rokkes. 26 Gjennom dette ble mitt hjerte glad [euphrainō], og min tunge [glōssa] gledet [agalliaō] seg. Men også mitt kjød skal hvile i håp [elpis]. 27 For du skal ikke overlate min sjel til dødsriket [hadēs], og du skal ikke la din hellige [hosios] se forråtnelse. 28 Du har kunngjort meg livets veier. Du skal fylle [plēroō] meg med glede med ditt åsyn. 29 Menn, brødre! La meg tale fritt til dere om patriarken David, at han både døde og ble begravet, og hans grav er blant oss den dag i dag. 30 Derfor, som en profet visste han at Gud hadde sverget med ed til ham, at han skulle oppreise Kristus (den Salvede) av hans lenders frukt, etter kjødet, for å sitte på hans trone. 31 Etter å ha forutsett det, talte han om Kristi oppstandelse [anastasis] at hans sjel [psychē] ikke skulle bli overlatt til dødsriket [hadēs], og hans kjød skulle heller ikke se forråtnelse. 32 Denne Jesus oppreiste Gud, som vi alle er vitner [martys] om. 33 Etter å ha blitt opphøyet ved Guds høyre hånd, og etter å ha mottatt løftet om Den Hellige Ånd fra Faderen, tømte han ut dette som dere nå ser og hører. 34 For David steg ikke opp til himlene, men han sier selv: Herren [kyrios] sa til min herre [kyrios]: Sett deg ved min høyre hånd, 35 inntil jeg gjør dine fiender [echthros] til din fotskammel [hypopodion]. 36 La derfor hele Israels hus [oikos] vite sikkert [asphalōs] at Gud gjorde den samme Jesus som dere korsfestet [stauroō] både Herre [kyrios] og Kristus (Salvet).’ 37 Da de hørte dette, stakk [katanyssomai] det dem i hjertet [kardia]. De sa også til Peter og de andre apostlene: ‘Menn, brødre, hva skal vi gjøre?’ 38 Peter sa til dem: ‘Omvend [metanoeō] dere og la dere døpe [baptizō], hver av dere, i Jesu Kristi navn til syndenes forlatelse [aphesis], så skal dere få Den hellige ånds gave. 39 For løftet [epangelia] gjelder dere og deres barn [teknon] og alle som er langt borte [makran], så mange som Herren vår Gud kaller til seg [proskaleō].’ 40 Med mange andre ord vitnet [diamartyromai] og formante [parakaleō] han: ‘La dere frelse fra denne vrange slekt [genea]!’ 41 De som tok imot hans ord med glede, ble døpt, og samme dag ble det lagt til omtrent tre tusen sjeler [psychē]. 42 De holdt ut i apostlenes lære [didachē] og i fellesskapet [koinōnia], i brødsbrytelsen [klasis artos] og i bønnene [proseuchē]. 43 Frykt [phobos] kom over hver sjel [psychē], og mange under [teras] og tegn [sēmeion] ble gjort ved [dia] apostlene. 44 Alle som trodde [pisteuō], var samlet og hadde alt felles [koinos]. 45 Eiendelene og varene solgte de og delte dem ut til alle, alt etter som enhver trengte. 46 De holdt også daglig sammen [homothymadon] i tempelet [hieron], brøt brød [klao artos] i hvert hus [oikos] og spiste maten [tropos] med glede og et enkelt hjerte. 47 De priste Gud og hadde velvilje [charis] hos hele folket [laos]. Herren la daglig de som ble frelst til menigheten [ekklesia].
[3] 1 Samtidig gikk Peter og Johannes opp til tempelet, ved bønnens time, den niende timen. 2 En viss mann som hadde vært lam fra mors liv av, ble båret. Hver dag la de ham ved tempelporten, den som ble kalt Den Vakre [hōraios], for å be dem som gikk inn i tempelet om en gave [eleēmosynē]. 3 Da han så Peter og Johannes i ferd med å gå inn i tempelet, ba han om å få en gave [eleēmosynē]. 4 Peter festet blikket på ham sammen med Johannes og sa: «Se på oss.» 5 Han ga dem oppmerksomhet og forventet å få noe av dem. 6 Peter sa: «Sølv [argyrion] og gull [chrysion] har jeg ikke, men det jeg har, det gir jeg deg. I navnet til Jesus Kristus (den salvede) fra Nasaret, reis deg opp og gå!» 7 Og han grep ham i høyre hånd og reiste ham opp, og straks ble føttene og anklene hans sterke [stereoō]. 8 Og han sprang opp [exallomai], sto og gikk, og han gikk inn i templet med dem, mens han gikk og sprang og lovet Gud. 9 Og hele folket [laos] så ham gå og love Gud. 10 De kjente [epiginōskō] ham også igjen, at det var han som for gaver [eleēmosynē] satt ved den vakre [hōraios] porten til templet. De ble fylt med undring og forbauselse [ekstasis] over det som hadde hendt ham. 11 Og idet dem lamme mannen som var helbredet holdt Peter og Johannes, løp hele folket sammen til dem, i den portalen [stoa] som kalles Salomos portal. De var svært forbløffet. 12 Da Peter så det, svarte han folket: «Dere menn av Israel! Hvorfor undrer dere dere over dette? Eller hvorfor ser dere så intenst på oss, som om vi ved vår egen kraft [dynamis] eller fromhet [eusebeia] har fått ham til å gå? 13 Abrahams og Isaks og Jakobs Gud, våre fedres [patēr] Gud, har herliggjort sitt barn [pais] Jesus, som dere overga og fornektet for Pilatus, etter at han hadde dømt ham fri [apolyō]. 14 Dere fornektet den Hellige og Rettferdige og ba om [aiteō] at en morder skulle gis dere, 15 og livets [zōē] fyrste [archēgos] drepte dere, ham som Gud oppreiste fra de døde, som vi er vitner om. 16 I troen på hans navn, har denne som dere ser og kjenner, blitt styrket ved hans navn, ja, den tro som er gjennom ham har gitt ham denne fullkomne sunnhet [holoklēria] i deres alles nærvær. 17 Og nå, brødre, vet jeg at dere gjorde det i uvitenhet [agnoia], likesom deres herskere [archōn]. 18 Og Gud oppfylte [plēroō] dermed det han hadde vist på forhånd[prokatangellō] gjennom alle sine profeters munn, at Messias skulle lide [paschō]. 19 Omvend [metanoeō] dere derfor og vend om [epistrephō], for at deres synder må bli utslettet [exaleiphō], så tider [kairos] med forfriskning [anapsyxis] kan komme fra Herrens åsyn, 20 og han kan sende [apostellō] Jesus Kristus, som før er forkynt for dere, 21 som himmelen må ta imot inntil tidene [chronos] for gjenopprettelse [apokatastasis] av alle ting, som Gud har talt om gjennom alle sine hellige profeters munn fra evighet av [aiōn]. 22 For Moses sa jo til fedrene: En profet for dere skal Herren deres Gud oppreise av deres brødre, likesom meg. Ham skal dere høre i alle ting, hva han enn sier til dere. 23 Og det skal skje at hver sjel som ikke hører den profeten, skal bli fullstendig utryddet [exolethreuō] av folket [laos]. 24 Og alle profetene fra Samuel og de som fulgte etter, så mange som talte, forutsa [prokatangellō] også disse dager. 25 Dere er sønner (barn) av profetene og av den pakten [diathēkē] som Gud sluttet med våre fedre da han sa til Abraham: Og i din ætt [sperma] skal alle jordens [gē] slekter [patria] bli velsignet [eneulogeō]. 26 Gud har først sendt dere sitt barn [pais] Jesus, etter å ha oppreist ham, for å velsigne [eulogeō] dere, så dere vender [apostrephō] om fra deres onde veier.
[4] 1 Mens de taler til folket [laos], kom prestene [hiereus] og tempelfogden [stratēgos ho hieron] og saddukeerne [saddoukaios] til dem. 2 De var opprørt [diaponeomai] fordi de lærte [didaskō] folket og forkynte [katangellō] at de døde oppstod [anastasis] igjen fra de døde [nekros], i Kristus. 3 De la hendene på dem og satte dem i varetekt [tērēsis] til neste dag, for det var allerede kveld [hespera]. 4 Mange av dem som hørte ordet [logos], kom til tro [pisteuō], og tallet [arithmos] på mennene [anēr] ble til omtrent fem tusen. 5 Dagen etter kom rådsherrene [archōn], de eldste [presbyteros] og de skriftlærde [grammateus] sammen i Jerusalem. 6 Ypperstepresten [archiereus] Annas, Kaifas, Johannes, Aleksander og alle de som var av yppersteprestens [archieratikos] slekt [genos]. 7 De stilte dem frem og spurte [pynthanomai]: «I hvilken kraft [dynamis] eller i hvilket navn gjorde dere dette?» 8 Peter, fylt [pimplēmi] av Den hellige ånd, sa til dem: «Folkets [laos] rådsherrer [archōn] og Israels eldste [presbyteros]! 9 Dersom vi i dag blir forhørt om den gode gjerning [euergesia] vi har gjort mot den syke [asthenēs] mannen, hvem som har frelst [sōzō] ham, 10 da skal det være kjent [gnōstos] for dere alle og for hele Israels folk [laos] at i Jesu Kristi navn fra Nasaret, ham som dere korsfestet [stauroō], ham som Gud oppreiste fra de døde, i ham står denne mannen hel[hygiēs] foran dere. 11 Dette er steinen [lithos] som ble foraktet [exoutheneō] av dere bygningsarbeiderne [oikodomeō], som ble til hjørnets [gōnia] hode [kephalē]. 12 og det er ikke frelse [sōtēria] i noen annen, for det er ikke noe annet navn under himmelen som er gitt blant mennesker, som det sømmer seg å bli frelst ved.’ 13 Og da de så [theōreō] Peters og Johannes frimodighet [parrēsia] og forsto at de var ulærde [agrammatos] og uvitende [idiōtēs] menn, undret [thaumazō] de seg – de fikk også vite [epiginōskō] at de hadde vært sammen [syn] med Jesus – 14 og da de så mannen som var blitt helbredet [therapeuō] stå sammen med dem, hadde de ingenting å si imot det. 15 Og de befalte [keleuō] dem å gå ut av rådet [synedrion] og rådførte [symballō] seg med hverandre 16 og sa: ‘Hva skal vi gjøre med disse mennene? For det er tydelig at et bemerkelsesverdig [gnōstos] tegn [sēmeion] er gjort ved [dia] dem, manifestert [phaneros] for alle som bor i Jerusalem, og vi kan ikke nekte [arneomai] for det.’ 17 Men for at det ikke skal spre [dianemō] seg videre inn i [eis] folket [laos], la oss strengt [apeilē] true [apeileō] dem til ikke lenger å tale i dette navnet til noen.’ 18 Og de kalte dem til seg og påla [parangellō] dem å ikke tale i det hele tatt, eller lære [didaskō], i Jesu navn. 19 Og Peter og Johannes svarte [apokrinomai] dem og sa: «Om det er rettferdig for Gud å lyde dere mer enn Gud, døm [krinō] dere selv. 20 For vi kan ikke la være å tale det vi har sett [horaō] og hørt [akouō].» 21 Og de truet dem ytterligere [prosapeileō] og lot dem gå, siden de ikke fant noen måte å straffe [kolazō] dem på, for folkets skyld, for alle priste Gud for det som var gjort. 22 For mannen som dette tegnet [sēmeion] på helbredelse [iasis] var blitt gjort på, var over førti år gammel. 23 Og da de ble sluppet fri [apolyō], gikk de til sine egne [idios] og fortalte [apangellō] alt det yppersteprestene [archiereus] og de eldste [presbyteros] hadde sagt til dem. 24 Og da de hadde hørt det, løftet de sammen [homothymadon] stemmen til Gud og sa: Herre [despotēs], du er Gud, du som skapte himmelen og jorden og havet og alt som er i dem, 25 du som sa ved din tjener [pais] Davids munn: Hvorfor snøftet [phryassō] folkeslag [ethnos] og grunnet [meletaō] folk [laos] på tomhet [kenos]? 26 Jordens konger [basileus] reiste seg, og herskerne [archōn] samlet seg mot Herren og mot hans Kristus (Salvede). 27 For sannelig, Herodes og Pontius Pilatus, sammen med nasjonene [ethnos] og Israels folk [laos], samlet seg over [epi] ditt hellige barn Jesus, som du salvet [chriō], 28 for å gjøre alt det din hånd og ditt råd [boulē] på forhånd hadde bestemt [proorizō] skulle skje. 29 «Og nå, Herre, se på truslene [apeilē] deres, og gi [didōmi] dine tjenere [doulos] all frimodighet [parrēsia] til å tale ditt ord [logos], 30 ved at du rekker ut [ekteinō] din hånd, til helbredelse [iasis] og tegn [sēmeion] og undere [teras], som skal skje ved ditt hellige barn [pais] Jesu navn.» 31 Da de hadde bedt [deomai], ble stedet [topos] der de var samlet, rystet [saleuō], og de ble alle fylt [pimplēmi] med Den hellige ånd, og de talte Guds ord med frimodighet. 32 Og av mengden [plēthos] av dem som trodde [pisteuō], var hjerte [kardia] og sjel [psychē] ett [heis], og ikke én sa at noe av det han eide [hyparchonta] var hans eget, men alt var felles [koinos] for dem. 33 Og med stor kraft [dynamis] vitnet apostlene om Herren Jesu oppstandelse [anastasis]. Stor nåde [charis] var også over dem alle. 34 For ingen blant dem led mangel. Alle som eide [ktētōr] åkrer [chōrion] eller hus [oikia], solgte dem [pōleō] og kom med betalingen [timē] for det de solgte [pipraskō]. 35 De la [tithēmi] dem for apostlenes føtter og de delte [diadidōmi] ut til hver og en [hekastos] etter det som trengtes [chreia]. 36 Joses, som apostlene ga etternavnet [epikaleō] Barnabas – det tolkes [methermēneuō] Trøstens [paraklēsis] sønn – var levitt og født [genos] på Kypros. 37 Han solgte en åker. Han kom med pengene [chrēma] og la dem for apostlenes føtter.
[5] 1 Men en mann ved navn Ananias solgte en eiendom [ktēma] sammen med sin kone Safira. 2 Han holdt tilbake [nosphizō] noe av betalingen [timē] – hans kone visste [synoraō] det også – og han kom med en viss [tis] del [meros] og la den ved apostlenes føtter. 3 Og Peter sa: «Ananias, hvorfor fylte [plēroō] Satan [satanas] ditt hjerte, så du løy [pseudomai] for Den Hellige Ånd og holdt tilbake [nosphizō] noe av betalingen [timē] for stedet [chōrion]? 4 Forble det ikke ditt mens det var der? Og da det var solgt, var det ikke i din makt [exousia]? Hvorfor la [tithēmi] du dette i ditt hjerte? Du løy ikke for mennesker, men for Gud.» 5 Da Ananias hørte disse ordene, falt han ned og utåndet[ekpsychō]. Stor frykt kom over alle som hørte dette. 6 De yngre [neos] mennene reiste seg, bandt ham sammen, bar ham ut [ekpherō] og begravde [thaptō] ham. 7 Omtrent tre timer senere kom hans kone inn, uten å vite hva som hadde skjedd. 8 Peter svarte henne: «Si meg om dere solgte [apodidōmi] stedet [chōrion] for så mye.» Hun sa: «Ja, for så mye.» 9 Peter sa til henne: «Hvordan ble dere enige [symphōneō] om å friste [peirazō] Herrens Ånd? Se, føttene til dem som begravde din mann, er ved døren, og de skal bære deg ut.» 10 Hun falt straks ned for hans føtter og utåndet [ekpsychō]. De unge mennene kom inn og fant henne død, og de bar henne ut og begravde henne ved siden av mannen hennes. 11 Stor [megas] frykt [phobos] kom over hele forsamlingen [ekpsychō] og over alle som hørte dette. 12 Mange tegn [sēmeion] og under [teras] skjedde ved [dia] apostlenes hender [cheir] blant folket [laos], og de var alle samstemte [homothymadon] i Salomos portal. 13 Og av de andre våget [loipos] ingen å slutte seg til [kollaō] dem, men folket [laos] priste dem. 14 Og desto flere troende [pisteuō] ble det lagt til for Herren, store mengder [plēthos] både menn [anēr] og kvinner [gynē]. 15 Så de kunne bære ut de syke [asthenēs] på gatene [plateia] og legge dem på senger [krabattos] og matter [klinē], for at når Peter kom, skulle i det minste skyggen [skia] hans overskygge [episkiazō] noen av dem. 16 Og folket fra byene [polis] rundt kom sammen til Jerusalem. De bar med seg syke og dem som var plaget [ochleō] av urene [akathartos] ånder, og alle ble helbredet [therapeuō]. 17 Ypperstepresten [archiereus] og alle som var med ham – saddukeernes sekt [hairesis] – reiste seg og ble fylt med iver [zēlos]. 18 De la hendene på apostlene og kastet dem i et offentlig fengsel [tērēsis]. 19 Og en Herrens budbringer [angelos] åpnet fengselets [phylakē] dører om natten og førte dem ut. Han sa: 20 «Gå og stå der og tal i templet [hieron] til folket alle livets ord [rhēma].» 21 Da de hørte dette, gikk de inn i templet ved daggry og underviste [didaskō]. Da kom ypperstepresten [archiereus] og de som var med ham, og de kalte sammen [sygkaleō] rådet [synedrion] og hele Israels barns senat [gerousia]. De sendte [apostellō] bud til fengselet [desmōtērion] for å hente dem. 22 Men betjentene [hypēretēs] kom, men fant dem ikke i fengselet [phylakē]. De vendte [anastrephō] tilbake og fortalte det. 23 «Vi fant fengselet [desmōtērion] lukket og trygt, og vaktene sto utenfor dørene. Da vi åpnet, fant vi ingen der inne.» 24 Da presten [hiereus], tempelfogden [stratēgos ho hieron] og yppersteprestene [archiereus] hørte disse ordene, tvilte [diaporeō] de på hvordan det skulle gå. 25 Og en kom bort og fortalte dem: «Se, mennene som dere satte i fengselet [phylakē], står i templet [hieron] og underviser [didaskō] folket.» 26 Da gikk fogden [stratēgos] avsted med tjenere [hypēretēs] og hentet dem uten vold, for de fryktet folket for at de skulle bli steinet [lithazō]. 27 De førte dem og stilte dem for rådet [synedrion]. Ypperstepresten spurte dem ut 28 og sa: «Forbød vi dere ikke strengt at dere ikke skulle undervise i dette navnet? Og se, dere har fylt [plēroō] Jerusalem med deres lære [didachē], og dere vil bringe denne mannens blod over oss.» 29 Peter og apostlene svarte og sa: «Det sømmer seg mer å adlyde [peitharcheō] Gud enn mennesker. 30 Og våre fedres Gud oppreiste Jesus, som dere drepte [diacheirizō], hengt på et tre [xylon]. 31 Denne ene Gud, en fyrste [archēgos] og en frelser [sōtēr], har han opphøyet med sin høyre hånd for å gi Israel omvendelse [metanoia] og tilgivelse [aphesis] for synder [hamartia]. 32 Og vi er hans vitner om disse ordene [rhēma], og også Den Hellige Ånd, som Gud ga dem som adlyder [peitharcheō] ham.’ 33 Da de hørte det, skar det dem [diapriō] i hjertet og la planer om å drepe [anaireō] dem. 34 Men en mann reiste seg i rådet, en fariseer ved navn Gamaliel, en lovlærer [nomodidaskalos] som var æret [timios] av hele folket, og han befalte at apostlene skulle sendes ut litt. 35 Og han sa til dem: ‘Israelitter, tenk gjennom hva dere skal gjøre med disse mennene! 36 For før disse dager reiste Teudas seg og sa at han var en, og en mengde menn sluttet seg til, omkring fire hundre, som ble drept, og alle så mange som adlød ham, ble spredt og ble til intet. 37 «Etter denne stod Judas fra Galilea frem i innskrivningens [apographē] dager, og han fikk en stor [hikanos] folkeskare [laos] til å følge seg, og han gikk til grunne, og alle som adlød ham, ble spredt [diaskorpizō]. 38 Og nå sier jeg dere: Hold dere borte fra disse mennene og la dem være! For hvis dette råd eller denne gjerning er av mennesker, skal den bli omstyrtet [katalyō]. 39 Og hvis den er av [ek] Gud, kan dere ikke omstyrte den, for at dere ikke engang skal bli funnet i strid med Gud [theomachos].» 40 Og de samtykket i ham, og de kalte apostlene til seg, slo [derō] dem og befalte dem å ikke tale i Jesu navn og lot dem gå [apolyō]. 41 De forlot da rådet og gledet seg over at de for hans navns skyld var blitt ansett verdige [kataxioō] til å lide vanære [atimazō]. 42 Hver dag holdt de ikke opp med å lære [didaskō] i templet og i hvert hus og forkynne evangeliet [euangelizō] – Jesus Kristus.