Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | Gv | G | L
[1] 1 Paulus, en tjener [doulos] av Jesus [iēsous] Kristi [christos], en kalt [klētos] apostel [apostolos], utskilt [aphorizō] til [eis] Guds evangelium [aphorizō] – 2 som han forut forkynte [proepangellō] gjennom [dia] sine profeter i hellige [hagios] skrifter [graphē] – 3 om hans Sønn [huios] (som etter kjødet [sarx] er kommet av Davids ætt [sperma], 4 som er erklært som Guds Sønn med kraft, etter helliggjørelsens [hagiōsynē] Ånd [pneuma], ved [ek] oppstandelsen [anastasis] fra de døde [nekros]) Jesus Kristus, vår Herre [kyrios]. 5 Ved [dia] ham fikk vi nåde [charis] og apostelembete [apostolē] til lydighet [hypakoē] i troen [pistis] blant alle folkeslag [ethnos], på vegne [hyper] av hans navn [onoma]. 6 Blant dem er også dere, Jesu Kristi kalte [klētos].
7 Til alle som er i Roma, elsket [agapētos] av Gud, kalte [klētos] hellige [hagios]. Nåde [charis] være med dere og fred [eirēnē] fra Gud vår Far og Herren [kyrios] Jesus Kristus!
8 Først [prōton] og fremst takker [] jeg min Gud ved Jesus Kristus for dere alle, fordi deres tro [pistis] proklameres [katangellō] i hele [holos] verden [kosmos]. 9 For Gud er mitt vitne [martys], som jeg tjener [latreuō] i min ånd [pneuma] i evangeliet [euangelion] om hans Sønn, hvor uopphørlig [adialeiptōs] jeg husker dere, 10 og alltid ber [proseuchē] i mine bønner [deomai] om jeg omsider en gang kan få en lykke på reisen [euodoō], ved Guds vilje [thelēma], så jeg kan komme til dere. 11 For jeg lengter [epipotheō] etter å se dere, for å kunne gi [metadidōmi] dere en åndelig [pneumatikos] gave [charisma], så dere kan bli styrket [stērizō], 12 og det vil si, for at jeg kan bli trøstet sammen [symparakaleō] blant dere, ved hverandres tro [pistis], både deres og min. 13 Og jeg vil [thelō] ikke at dere skal være uvitende [agnoeō], brødre [adelphos], om at jeg ofte har tenkt [protithēmi] å komme til dere – og er blitt hindret [kōlyō] inntil nå – for at jeg også kunne bære noen frukt [karpos] blant dere, likesom [kathōs] blant de andre [loipos] folkeslag [ethnos]. 14 Både for grekere [hellēn] og for fremmede [barbaros], for vise [sophos] og for uforstandige [anoētos] står jeg i gjeld [opheiletēs]. 15 Så mye som det er i meg selv, er jeg også klar [prothymos] til å forkynne evangeliet [euangelizō] for dere som er i Roma. 16 For jeg skammer [epaischynomai] meg ikke over evangeliet [euangelion] om Kristus. Det er Guds kraft [dynamis] til [eis] frelse [sōtēria] for hver den som tror [pisteuō], både for jøde først [prōton] og for greker [hellēn]. 17 For Guds rettferdighet [dikaiosynē] åpenbares [apokalyptō] i det av [ek] tro [pistis] til [eis] tro [pistis], slik det er skrevet [graphō]: «Og den rettferdige [dikaios] skal leve [zaō] ved [ek] tro [pistis].» 18 For Guds vrede [orgē] åpenbares [apokalyptō] fra [apo] himmelen [ouranos] over all ugudelighet [asebeia] og urettferdighet [adikia] hos mennesker [anthrōpos], som holder sannheten [alētheia] nede i urettferdighet [adikia]. 19 For det som er kjent [gnōstos] om Gud, er åpenbart [phaneros] blant dem. For Gud åpenbarte [phaneroō] det for dem. 20 For hans usynlige [aoratos] ting, fra verdens [kosmos] skapelse [ktisis] av, er tydelig synlige [kathoraō] ved [ho] de ting som er gjort [poiēma], blir forstått [noeō], både hans evige [aidios] kraft [dynamis] og guddom [theiotēs], så de er uten unnskyldning [anapologētos]. 21 Fordi de, enda de kjente [ginōskō] Gud, ikke æret [doxazō] ham som [hōs] Gud [theos], eller takket [eucharisteō] ham, men ble gjort forfengelige [mataioō] i sine tanker [dialogismos], og deres uforstandige [asynetos] hjerte [kardia] ble formørket [skotizō]. 22 De påsto [phaskō] at de var kloke [sophos], men ble gjort til dårer [mōrainō]. 23 Og de byttet den uforgjengelige [aphthartos] Guds herlighet [doxa] bort mot et bilde [eikōn] lik [homoiōma] et forgjengelig [phthartos] menneske [anthrōpos] og av fugler [peteinon] og firbente dyr [tetrapous] og krypdyr [herpeton]. 24 Derfor ga også Gud dem hen til urenhet [akatharsia] i sine hjerters begjær [epithymia], så de vanæret [atimazō] sine legemer [sōma] seg imellom. 25 De forandret [metallassō] Guds sannhet [alētheia] til løgn [pseudos] og æret [sebazomai] og tjente [latreuō] skapningen [ktisis] fremfor Skaperen [ktizō], som er velsignet [eulogētos] i all evighet [aiōn]. Amen. 26 Derfor ga Gud dem hen til vanærende [atimia] lidenskaper [pathos]. For selv deres kvinner [thēlys] byttet [metallassō] den naturlige [physikos] bruken [chrēsis] bort til den som er imot [para] naturen [physis]. 27 På samme måte [homoiōs] forlot [aphiēmi] også mennene [arrēn] den naturlige [physikos] bruken [chrēsis] av kvinnen [thēlys] og brant [ekkaiō] i sin lengsel [orexis] etter [eis] hverandre. Menn [arrēn] som gjør skam [aschēmosynē] med menn [arrēn], og den lønn [antimisthia] de må ha for sin villfarelse [planē], mottar [apolambanō] de i seg selv. 28 Og ettersom de ikke syntes om å ha kunnskap [epignōsis] om Gud, overga Gud dem til et sinn [nous] som ikke syntes om [adokimos] det, så de gjorde det som ikke sømmer [kathēkō] seg. 29 De var fylt [plēroō] med all urettferdighet [adikia], hor [porneia], fordervelse [ponēria], grådighet [pleonexia] og ondskap [kakia]. De var fulle [mestos] av misunnelse [phthonos], mord [phonos], kiv [eris], svik [dolos] og onde sinnstilstander [kakoētheia], hviskere[psithyristēs], 30 ondt-talende [katalalos], Gud-hatere [theostygēs], spottende [hybristēs], stolte [hyperēphanos], skrytende [alazōn], oppdiktere [epheuretēs] av onde ting [kakos], ulydige [apeithēs] mot foreldre [goneus], 31 uforstandige [asynetos], paktsbrytere [asynthetos], uten naturlig hengivenhet [astorgos], uforsonlige [aspondos], ubarmhjertige [aneleēmōn]. 32 De som, ettersom de kjenner til [epiginōskō] Guds rettferdige dom [dikaiōma], at de som gjør [prassō] slikt [toioutos], fortjener [axios] døden [thanatos]. De gjør [poieō] ikke bare dem, men de har også behag [syneudokeō] i dem som gjør [prassō] dem.
[2] 1 Derfor er du uten unnskyldning [anapologētos], du menneske, hver den som dømmer [krinō]. For i det du dømmer [krinō] den andre [heteros], fordømmer [katakrinō] du deg selv, for det samme [autos] gjør du som dømmer [krinō]. 2 Vi vet at Guds dom [krima] er i samsvar [kata] med sannheten [alētheia] over dem som gjør slikt. 3 Tror [logizomai] du, du menneske, som dømmer [krinō] dem som gjør slikt, og gjør det samme, at du skal unnslippe [ekpheugō] Guds dom [krima]? 4 Eller forakter [kataphroneō] du hans godhets [chrēstotēs], tålmodighets [anochē] og langmodighets [makrothymia] rikdom [ploutos]? – uvitende [agnoeō] om at Guds godhet [chrēstos] leder [agō] deg til omvendelse [metanoia]. 5 Men du samler [thēsaurizō] deg selv vrede [orgē] i samsvar [kata] med ditt harde [sklērotēs] og ubotferdige [ametanoētos] hjerte [kardia], på vredens [orgē] dag og på åpenbaringen [apokalypsis] av Guds rettferdige dom [dikaiokrisia]. 6 Han skal gjengjelde [apodidōmi] enhver etter [kata] hans gjerninger [ergon]. 7 Til dem som utholdende [hypomonē] i en god [agathos] gjerning [ergon] søker [zēteō] herlighet [doxa], ære [timē] og uforgjengelighet [aphtharsia] – evig [aiōnios] liv [zōē]; 8 og til dem som er stridslystne [eritheia] og ulydige [apeitheō] mot sannheten [alētheia], men lydige [peithō] mot urettferdigheten [adikia] – harme [thymos] og vrede [orgē], 9 trengsel [thlipsis] og nød [stenochōria] over hvert menneskes [anthrōpos] sjel [psychē] som gjør det onde [kakos], både jøde først [prōton] og greker [hellēn]; 10 og herlighet [doxa] og ære [timē] og fred [eirēnē] over hver den som gjør [ergazomai] det gode [agathos], både jøde først [prōton] og greker. 11 For Gud har ikke behag i ansikter [prosōpolēmpsia]. 12 For alle som syndet [hamartanō] uten lov [anomōs], skal også gå fortapt [apollymi] uten lov [anomōs], og alle som syndet [hamartanō] i [en] loven [nomos], skal dømmes [krinō] ved [dia] loven [nomos]. 13 For ikke de som hører [akroatēs] loven er rettferdige [dikaios] for Gud, men de som gjør [poiētēs] loven [nomos], skal erklæres rettferdige [dikaioō]. – 14 For når folkeslag [ethnos] som ikke har lov, av naturen [physis] kan gjøre det som står i loven, er disse, uten å ha lov, en lov [nomos] for seg selv [heautou], 15 som viser lovens gjerning [ergon] som er skrevet [graptos] i deres hjerter [kardia], mens deres samvittighet [syneidēsis] vitner [symmartyreō] med dem, og tankene [logismos] anklager [katēgoreō] eller forsvarer [apologeomai] hverandre, 16 på den dag da Gud skal dømme [krinō] menneskenes [anthrōpos] hemmeligheter [kryptos] etter [kata] mitt evangelium [euangelion], ved [dia] Jesus Kristus.
17 Se, du kalles [eponomazō] jøde og støtter [epanapauomai] deg på loven [nomos] og roser [kauchaomai] deg av Gud. 18 Du kjenner viljen [thelēma] og kjenner det utmerkede [diapherō], ettersom du blir opplært [katēcheō] av loven. 19 Du er trygg [peithō] på at du selv er en leder [hodēgos] for blinde [typhlos], et lys [phōs] for dem som er i mørke [skotos], 20 en oppdrager [paideutēs] for dårer [aphrōn], en lærer [didaskalos] for umyndige [nēpios], idet du har en skikkelse [morphōsis] av kunnskap [gnōsis] og sannhet [alētheia] i loven [nomos]. 21 Du som lærer [didaskō] en annen, lærer [didaskō] du ikke deg selv? 22 Du som forkynner [kēryssō] at man ikke skal stjele [kleptō], stjeler [kleptō] du? Du som sier at man ikke skal drive hor [moicheuō], driver du hor [moicheuō]? Du som avskyr [bdelyssō] avgudene [eidōlon], plyndrer du templer [hierosyleō]? 23 Du som roser [kauchaomai] deg i loven [nomos], vanærer [atimazō] du Gud ved å bryte [parabasis] loven? 24 For Guds navn blir spottet [blasphēmeō] blant hedningene [ethnos] på grunn [dia] av dere, slik det er skrevet [graphō]. 25 For omskjærelse [peritomē] er nyttig [ōpheleō] hvis du praktiserer [prassō] loven [nomos], men hvis du er en som bryter [parabatēs] loven, er din omskjærelse [peritomē] blitt uomskåret [akrobystia]. 26 Hvis da den uomskårne holder [phylassō] lovens rettferdighet, skal ikke da hans uomskårenhet regnes [logizomai] som omskjærelse? 27 Og den uomskårne, som av naturen [physis] oppfyller [teleō] loven [nomos], skal dømme [krinō] deg som, ved bokstav [gramma] og omskjærelse [peritomē], bryter [parabatēs] loven. 28 For den er ikke [ou] jøde [ioudaios] som er det i det ytre [phaneros], og omskjærelse [peritomē] er heller ikke det som er i det ytre [phaneros] i kjødet [sarx]; 29 men en jøde [ioudaios] er den som er det i det indre [kryptos], og omskjærelsen [peritomē] er hjertets [kardia], i ånden [pneuma], ikke i bokstaven [gramma]. Ros [epainos] for dette kommer ikke fra [ek] mennesker [anthrōpos], men fra [ek] Gud.
[3] 1 Hva er da jødens overlegenhet [perissos]? Eller hva er fordelen [ōpheleia] med omskjærelsen? 2 Mye på alle måter [tropos]; for det første [prōton], at de var betrodd [pisteuō] med Guds orakler [logion]; 3 for hva, hvis noen var vantro [apisteō]? Skal deres troløshet [apistia] gjøre Guds trofasthet [pistis] ubrukelig [katargeō]? 4 La det ikke skje! Men la Gud bli sannferdig [alēthēs], og hvert [pas] menneske [anthrōpos] en løgner [pseustēs], slik det er skrevet [graphō]: ‘For at du kan bli erklært rettferdig [dikaioō] i dine ord [logos], og seire [nikaō] når du dømmes [krinō].’ 5 Og hvis vår urettferdighet [adikia] anbefaler [synistēmi] Guds rettferdighet [dikaiosynē], hva skal vi si? Er Gud urettferdig [adikos] som påfører [epipherō] vreden [orgē]? (På et menneskes vis taler jeg) 6 La det aldri være slik! For hvordan skal Gud dømme [krinō] verden [kosmos]? 7 For hvis Guds sannhet [alētheia] ble enda større [perisseuō] til Hans ære [doxa] gjennom [en] min løgn, hvorfor blir jeg da også dømt [krinō] som en synder [hamartōlos]? 8 og ikke, slik som vi blir spottet [blasphēmeō], og som visse sier [phēmi] at vi sier [legō]: «Vi kan gjøre de onde gjerningene, for at [hina] de gode [agathos] skal komme?» Dommen [krima] over dem er rettferdig [endikos]. 9 Hva da? Er vi bedre? Slett ikke! For vi anklaget [proaitiaomai] før både jøder [ioudaios] og grekere [hellēn] for å være alle under synd [hamartia], 10 slik det står skrevet [graphō]: «Det er ingen rettferdig [dikaios], ikke engang én; 11 Det er ingen som er forstandig [syniēmi], det er ingen [ou] som søker [ekzēteō] Gud. 12 Alle gikk av veien [ekklinō], sammen ble de unyttige [achreioō], det er ingen som gjør [poieō] godt [chrēstotēs], det er ikke engang én. 13 En åpnet grav [taphos] er deres strupe [larygx]; med tungene [glōssa] sine drev de med svik [dolioō]; ormegift [ios aspis] er under deres lepper [cheilos]. 14 Hvis munn er full av forbannelse [ara] og bitterhet [pikria]. 15 Raske [oxys] er deres føtter [pous] til å utøse [ekcheō] blod. 16 Ødeleggelse [syntrimma] og elendighet [talaipōria] er på deres veier [hodos]. 17 Og en fredens [eirēnē] vei [hodos] kjente [ginōskō] de ikke. 18 De har ingen frykt [phobos] for Gud.’ 19 Vi vet at alt det loven [nomos] sier, det taler den til dem som er i [en] loven, for at hver munn skal lukkes [phrassō] og hele verden [kosmos] skal dømmes [hypodikos] av Gud. 20 Derfor skal intet kjød [sarx] bli rettferdiggjort [dikaioō] for ham ved [ek] lovgjerninger [ergon nomos]. For gjennom [dia] loven er det erkjennelse [epignōsis] av synd [hamartia]. 21 Og nå er Guds rettferdighet [dikaiosynē] blitt åpenbart [phaneroō] uten [chōris] loven [nomos], vitnet [martyreō] om ved [hypo] loven [nomos] og profetene [prophētēs], 22 og Guds rettferdighet [dikaiosynē] er ved [dia] Jesu Kristi tro [pistis] for [eis] alle og over [epi] alle som tror [pisteuō], – for det er ingen forskjell [diastolē], 23 for alle [pas] syndet [hamartanō] og står uten [hystereō] Guds herlighet [doxa] – 24 og blir erklært rettferdige [dikaioō] ufortjent [dōrean] av [dia] hans nåde [charis] ved forløsningen [apolytrōsis] som er i Kristus Jesus, 25 ham satte Gud frem som en nådestol [hilastērion] ved [dia] troen [pistis] på hans blod, for å vise [endeixis] sin rettferdighet [dikaiosynē], fordi han så bort fra [paresis] de forgangne [proginomai] synder i Guds tålmodighet [anochē] – 26 for å vise [endeixis] sin rettferdighet i den nåværende [nyn] tid [kairos], for at han er rettferdig [dikaiosynē] og erklærer den rettferdig som er av [ek] Jesu tro [pistis]. 27 Hvor er da rosen [kauchēsis]? Den ble utelukket [ekkleiō]; ved hvilken lov? av gjerninger [ergon]? Nei, men ved [dia] troens [nomos] lov [pistis]. 28 Derfor regner [logizomai] vi et menneske [anthrōpos] for å være rettferdig [dikaioō] ved tro [pistis], uten [chōris] lovgjerninger [ergon nomos]. 29 Er han bare [monon] jødenes Gud, og ikke også folkeslags [ethnos] Gud? 30 ja, også folkeslags [ethnos] Gud, ettersom det bare er én [heis] Gud som skal rettferdiggjøre [dikaioō] de omskårne [peritomē] av [ek] tro [pistis] og de uomskårne [akrobystia] gjennom [dia] troen [pistis]. 31 Gjør vi da loven til intet [katargeō] gjennom [dia] troen [pistis]? La det ikke være! Vi stadfester [histēmi] jo loven [nomos].
[4] 1 Hva skal vi da si at Abraham [abraam], vår far [patēr] i henhold til kjødet [sarx], har funnet? 2 For dersom Abraham [abraam] ble rettferdiggjort [dikaioō] av [ek] gjerninger [ergon], har han noe å skryte [kauchēma] av – men ikke foran Gud.
3 For hva sier [legō] skriften [graphē]? «Abraham trodde [pisteuō] Gud, og det ble regnet [logizomai] ham til rettferdighet [dikaiosynē].» 4 Og til den som arbeider [ergazomai], regnes [logizomai] ikke lønnen [misthos] som en nåde [charis], men som en gjeld [opheilēma]. 5 Og den som ikke arbeider [ergazomai], men tror [pisteuō] på [epi] ham som rettferdiggjør [dikaioō] den ugudelige [asebēs], regnes [logizomai] hans tro [pistis] til [eis] rettferdighet [dikaiosynē]. 6 Likesom David taler om det menneskets [anthrōpos] lykke [makarismos] som Gud regner [logizomai] rettferdighet [dikaiosynē] til uten [chōris] gjerninger [ergon]: 7 «Salige [makarios] er de som har fått tilgivelse [aphiēmi] for sine overtredelser [anomia], og hvis synder [hamartia] er skjult [epikalyptō]. 8 Salig [makarios] er den mannen [anēr] som Herren ikke kan regne [logizomai] synd [hamartia] til.» 9 Er denne lykke [makarismos] da over [epi] den som er omskåret [peritomē], eller også over [epi] den som er uomskåret [akrobystia] – for vi sier at troen [pistis] ble regnet [logizomai] til Abraham – til [eis] rettferdighet [dikaiosynē]? 10 Hvordan [pōs] ble det da regnet [logizomai] til? Da han var omskåret [peritomē] eller uomskåret [akrobystia]? Ikke omskåret [peritomē], men uomskåret [akrobystia]. 11 Han fikk et tegn [sēmeion] på omskjærelsen [peritomē], et segl [sphragis] på troens [pistis] rettferdighet [dikaiosynē] i [en] uomskjærelsen [akrobystia]. Han var far [patēr] til alle [pas] dem som trodde [pisteuō] gjennom [dia] uomskjærelse [akrobystia], for rettferdigheten [dikaiosynē] regnes [logizomai] også til dem. 12 Og omskjærelsens [peritomē] far [patēr], ikke bare til dem som er omskårne [peritomē], men som også vandrer [stoicheō] i troens [pistis] fotspor [ichnos], som er vår far [patēr] Abrahams uomskårenhet [akrobystia]. 13 For løftet [epangelia] til Abraham, og hans ætt [sperma], om at han er arving [klēronomos] til verden [kosmos], er ikke [ou] gitt gjennom [dia] loven [nomos], men gjennom [dia] troens [pistis] rettferdighet [dikaiosynē]. 14 For dersom de som er av [ek] loven [nomos], er arvinger [klēronomos], da er troen [pistis] blitt ubrukelig [kenoō], og løftet [epangelia] er blitt til intet [katargeō]. 15 For loven [nomos] virker [katergazomai] vrede [orgē]. Der det ikke er lov [nomos], der er det heller ikke overtredelse [parabasis]. 16 Derfor er det av [ek] tro [pistis], for at det skal være i samsvar [kata] med nåde [charis], for løftet [epangelia] står fast for hele [pas] ætten [sperma], ikke bare for den som er av [ek] loven, men også for den som er av [ek] Abrahams tro [pistis], 17 han som er alles [pas] far – slik det er skrevet [graphō]: «Jeg har satt deg til far for mange [polys] folkeslag [ethnos]» – fremfor ham som han trodde [pisteuō] på – Gud, som gjør de døde [nekros] levende [zōopoieō] og kaller [kaleō] på det som ikke er, som om det var til. 18 Han trodde [pisteuō] mot [para] håp [elpis] i håp [elpis], at han skulle bli far [patēr] til mange [polys] folkeslag [ethnos], slik det var sagt: «Slik skal din ætt [sperma] bli.» 19 Han var ikke svak [astheneō] i troen [pistis] og tenkte ikke på sitt eget legeme [sōma], som allerede var dødt [nekroō] – han var omkring hundre år gammel – og på at Saras morsliv [mētra] var dødt [nekrōsis]. 20 Han vaklet [diakrinō] ikke i vantro [apistia] ved Guds løfte [epangelia], men ble styrket [endynamoō] i troen [pistis] og ga Gud ære [doxa]. 21 Han var helt overbevist [plērophoreō] om at det han hadde lovet [epangellomai], er han også i stand [dynatos] til å gjøre [poieō]. 22 Derfor ble det også regnet [logizomai] ham til rettferdighet [dikaiosynē]. 23 Det er ikke bare skrevet [graphō] for hans skyld at det ble tilregnet [logizomai] ham, 24 men også for oss, som det skal regnes [logizomai] til, for vår, som det er ved å blir regnet, for oss som tror [pisteuō] på ham som oppreiste [egeirō] Jesus, vår Herre [kyrios], fra [ek] de døde [nekros]. 25 Han ble gitt [paradidōmi] for våre synder [paraptōma] og oppreist [egeirō] så vi kunne bli erklært rettferdige [dikaiōsis].
[5] 1 Etter å ha blitt erklært rettferdige [dikaioō], ved [ek] tro [pistis], har vi fred [eirēnē] foran[pros] Gud gjennom [dia] vår Herre [kyrios] Jesus Kristus. 2 Ved [dia] ham har vi også adgang [prosagōgē] ved troen [pistis] til denne nåden [charis] som vi står i, og vi roser [kauchaomai] oss av håpet [elpis] om Guds herlighet [doxa]. 3 Og ikke bare det, men vi roser oss også av trengslene [thlipsis], for vi vet [eidō] at trengslene [thlipsis] virker [katergazomai] utholdenhet [hypomonē], 4 og utholdenheten [hypomonē], erfaring [dokimē ], og erfaringen [dokimē ], håp [elpis]. 5 Og håpet [elpis] gjør oss ikke til skamme [kataischynō], fordi Guds kjærlighet [agapē] er utøst [ekcheō] i våre hjerter [kardia] ved [dia] Den Hellige Ånd som er gitt [didōmi] oss. 6 For mens vi fortsatt [eti] var syke [asthenēs], døde Kristus i sin tid [kairos] for de ugudelige [asebēs]. 7 For neppe [molis] vil noen dø [apothnēskō] for en rettferdig [dikaios] mann. For kanskje [tacha] noen også våger [tolmaō] å dø [apothnēskō] for en god [agathos] mann. 8 Og Gud anbefaler [synistēmi] sin kjærlighet [] til [eis] oss, at mens vi fortsatt [eti] var syndere [hamartōlos] døde [apothnēskō] Kristus for oss. 9 Så mye mer skal vi da, etter å ha blitt erklært rettferdige [dikaioō] nå i [en] hans blod, bli frelst [sōzō] ved [dia] ham fra vreden [orgē]. 10 For dersom vi, mens vi var fiender [echthros], er blitt forsonet [katallassō] med Gud ved [dia] hans Sønns død, så mye mer [polys mallon] skal vi, etter å ha blitt forsonet [katallassō], bli frelst [sōzō] i [en] hans liv [zōē]. 11 Og ikke bare det, men vi roser [kauchaomai] oss også av Gud ved [dia] vår Herre [kyrios] Jesus Kristus, ved [dia] hvem vi nå har fått forsoningen [katallagē]. 12 Derfor, likesom [hōsper] synden [hamartia] kom inn i verden [kosmos] ved [dia] ett [heis] menneske [anthrōpos], og døden ved [dia] synden [hamartia]. Og således [houtō(s)] har døden [thanatos] trengt gjennom [dierchomai] til [eis] alle [pas] mennesker [anthrōpos], fordi [epi] alle [pas] syndet [hamartanō]. 13 For inntil [achri] loven var synden [hamartia] i verden [kosmos]. Og synd regnes [ellogeō] ikke når det ikke er lov. 14 Men døden [thanatos] hersket [basileuō] fra Adam til Moses, også over dem som ikke syndet i likhet [homoiōma] med Adams overtredelse [parabasis], som er et forbilde [typos] på ham som skal komme. 15 Men ikke som synden [paraptōma], slik er det også med den frie gave [charisma]. For dersom de [ὁ] mange [polys] døde [apothnēskō] ved den enes fall [paraptōma], da ble Guds nåde [charis] og den frie gaven [dōrea] i nåden [charis] fra den ene [heis] mannen, Jesus Kristus, så mye mer overstrømmende [perisseuō] for [eis] de mange [polys]. 16 Og den frie gaven [dōrēma] er ikke som gjennom [dia] den ene som syndet, for dommen [krima] er av [ek] en til [eis] fordømmelse [katakrima], men gaven [charisma] er av [ek] mange overtredelser [paraptōma] til [eis] en erklæring av «Rettferdig» [dikaiōma]. 17 For dersom døden hersket [basileuō] ved den ene ved [dia] overtredelsen [paraptōma], da skal de som mottar [lambanō] nåden [charis] og rettferdighetens [dikaiosynē] frie gave [dōrea] i overflod [perisseia], så mye mer herske [basileuō] i livet [zōē] ved [dia] den ene, Jesus Kristus. 18 Slik som det ved én overtredelse [paraptōma] er til fordømmelse [katakrima] for alle mennesker, så er det også ved én erklæring av «Rettferdig» [dikaiōma] for alle mennesker til [eis] rettferdiggjørelse [dikaiōsis] av liv [zōē]. 19 For slik som gjennom [dia] ulydigheten [parakoē] til det ene [heis] mennesket [anthrōpos], mange [polys] ble gjort til [kathistēmi] syndere [hamartōlos], slik skal også gjennom [dia] lydigheten [hypakoē] til den ene [heis], de mange [polys] bli gjort [kathistēmi] rettferdige [dikaios]. 20 Og lov [nomos] kom, for at overtredelsen [paraptōma] skulle bli større [pleonazō], og hvor synden [hamartia] ble større [pleonazō], ble nåden [charis] enda mer rik [hyperperisseuō], 21 for at likesom [hōsper] synden [hamartia] hersket [basileuō] ved døden [thanatos], så skal også nåden [charis] herske [basileuō] ved [dia] rettferdighet [dikaiosynē] til [eis] evig [aiōnios] liv [zōē], ved [dia] Jesus Kristus, vår Herre [kyrios].
[6] 1 Hva skal vi da si? Skal vi fortsette [epimenō] i synden [hamartia], for at nåden [charis] skal bli rikere [pleonazō]? 2 La det ikke skje! Vi som døde [apothnēskō] fra synden [hamartia] – hvordan skal vi fortsatt [eti] leve [zaō] i den? 3 Er dere uvitende [agnoeō] at vi, så mange som er døpt [baptizō] til [eis] Kristus Jesus, er døpt [baptizō] til [eis] hans død [thanatos]? 4 Vi ble da begravet [synthaptō] med ham ved [dia] dåpen [baptisma] til [eis] døden [thanatos], for at likesom [hōsper] Kristus ble oppreist [egeirō] fra [ek] de døde [nekros] ved Faderens herlighet [doxa], så skal også vi vandre [peripateō] i et nytt [kainotēs] liv [zōē]. 5 For dersom vi er blitt plantet [symphytos] med ham i likhet [homoiōma] med hans død, skal vi også være av de som står opp [anastasis] igjen, 6 for vi vet at vårt gamle [palaios] menneske [anthrōpos] ble korsfestet [systauroō] med ham, for at syndens [hamartia] legeme [sōma] skal bli ubrukelig [katargeō], så vi ikke lenger [mēketi] tjener [douleuō] synden [hamartia]. 7 For den som er død, er blitt frigjort [dikaioō] fra [apo] synden. 8 Og dersom vi er døde med Kristus, tror [pisteuō] vi at også vi skal leve [syzaō] med ham, 9 for vi vet [eidō] at Kristus, etter å ha blitt oppreist [egeirō] fra de døde, ikke lenger dør. Døden hersker [kyrieuō] ikke lenger over ham. 10 For i det han døde [apothnēskō], døde han én gang for synden, og i det han lever [zaō], lever han for Gud. 11 Så også dere, regn [logizomai] dere virkelig [men] for døde for synden og levende [zaō] for Gud [theos] i [en] Kristus Jesus, vår Herre [kyrios]. 12 La da ikke synden herske [basileuō] i deres dødelige [thnētos] legeme, så dere adlyder [hypakouō] dets lyster [epithymia]. 13 Still heller ikke deres lemmer [melos] til syndens redskaper [hoplon] for urettferdighet, men presenter [paristēmi] dere for Gud som levende fra [ek] de døde, og deres lemmer [melos] som rettferdighetens redskaper [hoplon] for Gud. 14 For synden skal ikke herske [kyrieuō] over dere. For dere er ikke under [hypo] loven [nomos], men under [hypo] nåden [charis]. 15 Hva da? Skal vi synde, fordi vi ikke er under [hypo] loven, men under [hypo] nåden? La det ikke skje! 16 Vet dere ikke at den dere stiller dere frem som tjenere [doulos] for å adlyde, er dere tjenere [doulos] for den dere adlyder [hypakoē], enten det er syndens [hamartia] til [eis] døden [thanatos], eller lydighetens [hypakoē] til rettferdighet [dikaiosynē]? 17 Og Gud være takk [charis] at dere var syndens tjenere [doulos], men [de] av hjertet [kardia] var lydige [hypakouō] mot den læreformen [didachē] som dere ble overgitt [paradidōmi] til, 18 og da dere ble frigjort [paradidōmi] fra [apo] synden [hamartia], ble dere tjenere [douloō] for rettferdigheten [dikaiosynē]. 19 Jeg taler på menneskelig [anthrōpinos] vis, på grunn av deres kjøds [sarx] svakhet [astheneia]. For likesom [hōsper] dere stilte deres lemmer frem som tjenere [doulos] for urenheten [akatharsia] og lovløsheten [anomia], skal dere nå stille deres lemmer frem som tjenere [doulos] for rettferdigheten [dikaiosynē], til helliggjørelse [hagiasmos]. 20 For da dere var syndens tjenere, var dere fri [eleutheros] fra rettferdigheten. 21 Hvilken frukt [karpos] hadde dere da i de ting som dere nå skammer [epaischynomai] dere over? For enden [telos] på disse tingene er døden [thanatos]. 22 Og nå, da dere er frigjort [eleutheroō] fra [apo] synden og er blitt Guds tjenere [douloō], har dere deres frukt [karpos]: til [eis] helliggjørelse [hagiasmos], og enden [telos] er evig [aiōnios] liv [zōē]. 23 For syndens lønn [opsōnion] er døden, og Guds gave [charisma] er evig [aiōnios] liv [zōē] i [en] Kristus Jesus, vår Herre [kyrios].
[7] 1 Er dere uvitende [agnoeō], brødre? For jeg snakker til dem som kjenner [ginōskō] loven [nomos], at loven har herredømme [kyrieuō] over mennesket [anthrōpos] så lenge [hosos] han lever [zaō]? 2 For den gifte kvinnen [gynē] er bundet [deō] av loven til sin levende ektemann [anēr]. Men dersom [ean] ektemannen [anēr] dør, er hun fri [katargeō] fra loven [nomos] om ektemannen [anēr]. 3 Så skal hun da, mens mannen [anēr] lever [zaō], kalles [chrēmatizō] en ekteskapsbryterske [moichalis] hvis hun blir en annen [heteros] manns. Og dersom [ean] mannen dør, er hun fri [eleutheros] fra [apo] loven [nomos], så hun ikke er en ekteskapsbryterske [moichalis], om hun blir en annen manns. 4 Så, mine brødre [adelphos], er også [kai] dere døde [thanatoō] for [ho] loven [nomos] ved [dia] Kristi legeme [sōma], for [eis] at dere skal bli en annens, han som stod opp [egeirō] fra [ek] de døde, for at vi skal bære frukt [karpophoreō] for Gud. 5 For da vi var i kjødet [sarx], virket [energeō] syndenes lidenskaper [pathēma], som kommer av [dia] loven [nomos], i våre lemmer [melos], så [eis] vi bar frukt [karpophoreō] til døden [thanatos]. 6 Og nå har vi sluttet [katargeō] å holde oss til loven, og er døde fra det vi ble holdt [katechō] fast av, slik at vi kan tjene [douleuō] i fornyet [kainotēs] ånd [pneuma] og ikke i bokstavens [gramma] gammelhet [palaiotēs ]. 7 Hva skal vi da si? Er loven [nomos] synd [hamartia]? La det ikke være slik! Men synden kjente [ginōskō] jeg ikke uten gjennom [dia] loven [nomos]. For jeg hadde heller ikke kjent [eidō] begjæret [epithymia] hvis ikke loven hadde sagt: 8 «Du skal ikke begjære [epithymeō]». Og da synden fikk anledning [aphormē] ved [dia] budet [entolē], virket [katergazomai] den all begjær [epithymia] i meg. For uten [chōris] loven er synden død [nekros]. 9 Og jeg var en gang levende [zaō] uten [chōris] loven [nomos]. Da budet [entolē] kom [erchomai], ble synden [hamartia] levende [anazaō], og jeg døde [apothnēskō]. 10 Og budet [entolē] som var til [eis] liv [zōē], ble funnet av meg å være til [eis] døden [thanatos]. 11 For synden [hamartia], som hadde fått anledning [aphormē] gjennom [dia] budet [entolē], forførte [exapataō] meg og drepte [apokteinō] meg gjennom [dia] det. 12 Så loven [nomos] er virkelig [men] hellig [hagios], og budet [entolē] hellig [hagios], rettferdig [dikaios] og godt [agathos]. 13 Har det gode [agathos] da blitt til døden [thanatos] for meg? La det ikke være! Men synden [hamartia], for at den skulle vise [phainō] seg som synd [hamartia], ved [dia] det gode [agathos], virker [katergazomai] døden [thanatos] for meg, for [hina] at synden [hamartia] skulle bli overmåte [hyperbolē] syndig [hamartōlos] ved [dia] budet [entolē]. 14 For vi vet [eidō] at loven [nomos] er [esti] åndelig [pneumatikos], og jeg [egō] er [eimi] kjødelig [sarkikos], solgt [pipraskō] under [hypo] synden [hamartia]. 15 For det jeg gjør [katergazomai], det godtar [ginōskō] jeg ikke [ou]. For ikke det jeg [ou] vil [thelō] gjør [poieō] jeg, men det jeg hater [miseō], det gjør [prassō] jeg. 16 Og dersom jeg gjør [poieō] det jeg ikke [ou] vil [thelō], det, da samtykker [symphēmi] jeg i loven [nomos] at den er god [kalos]. 17 Men nå er det ikke lenger [ouketi] jeg som gjør [katergazomai] det, men synden [hamartia] som bor [oikeō] i [en] meg. 18 For jeg vet at det ikke bor [oikeō] i meg, det vil si i kjødet [sarx], noe godt [agathos]: for viljen [thelō] er tilstede [parakeimai] hos meg, men å gjøre [katergazomai] det som er rett [kalos] finner [heuriskō] jeg ikke. 19 For det gode [agathos] jeg vil [thelō], det gjør [poieō] jeg ikke [ou], men det onde [kakos] jeg ikke [ou] vil [thelō], det gjør [prassō] jeg. 20 Og dersom jeg gjør [poieō] det jeg ikke vil [thelō], er det ikke lenger [ouketi] jeg som gjør [katergazomai] det, men synden [hamartia] som bor [oikeō] i meg. 21 Jeg finner [heuriskō] altså denne loven [nomos]: Når jeg vil [thelō] gjøre det rette [kalos], er det onde [kakos] tilstede hos [parakeimai] meg. 22 For jeg gleder [synēdomai] meg over Guds lov [nomos] i henhold til [kata] det indre [esō] mennesket [anthrōpos]. 23 Og jeg ser [blepō] en annen [heteros] lov [nomos] i mine [mou] lemmer [melos], som kjemper mot [antistrateuomai] loven [nomos] i mitt sinn [nous] og tar meg til fange [aichmalōtizō] under [ho] syndens [hamartia] lov [nomos] i mine lemmer [melos]. 24 Jeg er et elendig [talaipōros] menneske [anthrōpos]! Hvem skal fri [rhyomai] meg ut [ek] av denne dødens [thanatos] legeme [sōma]? 25 Jeg takker [eucharisteō] Gud – Gjennom Jesus Kristus, vår Herre [kyrios]. Så tjener [douleuō] jeg da Guds lov med sinnet [nous], og med kjødet [sarx] syndens [hamartia] lov [nomos].
[8] 1 Det er da ingen [oudeis] fordømmelse [katakrima] for dem som er i [en] Kristus Jesus, de som ikke [mē] vandrer [peripateō] etter [kata] kjødet [sarx], men etter [kata] Ånden [pneuma]. 2 For loven [nomos] til Ånden [pneuma] av livet [zōē] i [en] Kristus Jesus satte meg fri [eleutheroō] fra [apo] syndens [hamartia] og dødens [thanatos] lov [nomos]. 3 For det som loven [nomos] ikke kunne gjøre [adynatos], idet den var svak [astheneō] gjennom [dia] kjødet [sarx], har Gud sendt [pempō] sin egen [heautou] Sønn i syndig [hamartia] kjøds [sarx] lignelse [homoiōma], og for [peri] synden [hamartia], fordømte [katakrinō] han synden [hamartia] i kjødet [sarx]. 4 For [hina] at lovens rettferdighet [dikaiōma] skulle bli oppfylt [plēroō] i [en] oss, som ikke vandrer [peripateō] etter [kata] kjødet [sarx], men etter [kata] Ånden [pneuma]. 5 For de som er etter [kata] kjødet [sarx], tenker [phroneō] på det som er av kjødet [sarx], og de som er etter [kata] Ånden [pneuma], på det av Ånden [pneuma]. 6 For kjødets sinn [phronēma] er død [thanatos], og Åndens sinn [phronēma] er liv [zōē] og fred [eirēnē]. 7 For [dioti] kjødets [sarx] sinn [phronēma] er fiendskap [echthra] mot [eis] Gud. For det underordner [hypotassō] seg ikke Guds lov [nomos]. 8 For det kan [dynamai] det heller ikke, og de som er i kjødet [sarx], kan ikke behage [areskō] Gud. 9 Og dere er ikke [ou] i [en] kjødet [sarx], men i [en] Ånden [pneuma], hvis så er [ei per] at Guds Ånd bor [oikeō] i dere. Og den som ikke [ou] har [echō] Kristi [] Ånd [pneuma] – denne er ikke [ou] Hans [autos]. 10 Men dersom Kristus er i [en] dere, da er legemet [sōma] dødt [nekros] på grunn [dia] av synden [hamartia], og ånden [pneuma] er liv [zōē] på grunn [dia] av rettferdigheten [dikaiosynē]. 11 Og dersom Ånden [pneuma] til ham som oppreiste [egeirō] Jesus fra [ek] de døde, bor [oikeō] i dere, da skal han som oppreiste [egeirō] Kristus fra [ek] de døde, også gjøre deres døende [thnētos] legemer [sōma] levende [zōopoieō] ved [dia] sin Ånd som bor [enoikeō] i dere. 12 Så, brødre [adelphos], står vi i gjeld [opheiletēs], ikke [ou] mot kjødet [sarx], til å leve [zaō] i samsvar [kata] med kjødet [sarx]. 13 For dersom dere lever i samsvar [kata] med kjødet, skal dere dø [apothnēskō]. Og dersom dere dreper [thanatoō] legemets [sōma] gjerninger [praxis] ved Ånden [pneuma], skal dere leve [zaō]. 14 For så mange [hosos] som blir ledet [agō] av Guds Ånd [pneuma], disse er Guds sønner [huios]. 15 For dere fikk ikke en trelldomsånd [pneuma douleia] igjen [palin] for [eis] å frykte [phobos], men dere fikk [lambanō] en barnekårsånd [pneuma huiothesia], i hvilken vi roper [krazō]: «Abba [abba], Far [patēr]!» 16 Ånden [pneuma] selv [autos] vitner [symmartyreō] med vår ånd [pneuma] at vi er [esmen] Guds barn [teknon]. 17 Og er vi barn [teknon], da er vi også arvinger [klēronomos], arvinger [klēronomos], virkelig [men], av Gud, og medarvinger [sygklēronomos] med Kristus [] – dersom [ei per] vi lider [sympaschō] med, for [hina] at vi også skal bli herliggjort [syndoxazō] sammen. 18 For jeg regner [logizomai] at lidelsene [pathēma] i den nåværende [nyn] tid [kairos] ikke er verdt [axios] (å sammenligne) med den herlighet [doxa] som skal åpenbares [apokalyptō] i [eis] oss [hēmas]. 19 For med oppriktig forventning [apokaradokia] venter [apekdechomai] skapningen [ktisis] på at Guds sønner [huios] skal åpenbares [apokalypsis]. 20 For skapningen [ktisis] ble underlagt [hypotassō] forgjengeligheten [mataiotēs], ikke av sin vilje [hekōn], men på grunn [dia] av ham som underla [hypotassō] den – i håp [elpis] 21 at også skapningen [ktisis] selv [autos] skal bli frigjort [eleutheroō] fra forgjengelighetens [phthora] trelldom [douleia] til [eis] Guds barns [teknon] frihet [eleutheria] i herlighet [doxa]. 22 For vi vet at hele [pas] skapningen [ktisis] sukker [systenazō] sammen og har vondt [synōdinō] sammen inntil [achri] nå [nyn]. 23 Og ikke bare det, men også vi selv, som har Åndens førstegrøde [aparchē], sukker [stenazō] i oss selv, i påvente [apekdechomai] av adopsjon[huiothesia] – vårt legemes [sōma] forløsning [apolytrōsis]. 24 For i håp [elpis] ble vi frelst [sōzō], og det håp som sees [blepō], er ikke håp [elpis]. For hvorfor håper [elpizō] noen på det han ser [blepō]? 25 Men dersom vi håper [elpizō] på det vi ikke [ou] ser [blepō], da venter [apekdechomai] vi på det ved utholdenhet [hypomonē]. 26 Og på samme [hōsautōs] måte hjelper [synantilambanomai] også Ånden våre svakheter [astheneia]. For hva vi kan be [proseuchomai] om slik vi bør, vet vi ikke. Men Ånden selv går i forbønn [hyperentygchanō] for oss med uutsigelige [alalētos] sukk [stenagmos]. 27 Og han som ransaker [eraunaō] hjertene [kardia], vet [eidō] hva Åndens sinn [phronēma] er, for etter Guds vilje [theos] går han i forbønn [entygchanō] for de hellige [hagios]. 28 Og vi vet at for dem som elsker [agapaō] Gud, samvirker [synergeō] alt til [eis] det gode [agathos], for dem som er kalt [klētos] etter hensikt [prothesis]. 29 For dem han forut kjente [proginōskō], dem har han også forutbestemt [proorizō], formet [proorizō] som sin Sønns bilde [proorizō], for at han skulle være førstefødt [prōtotokos] blant mange [polys] brødre [adelphos]. 30 Og dem han forutbestemte [proorizō], dem kalte [kaleō] han også. Og dem han kalte [kaleō], dem erklærte han også rettferdige [dikaioō], og dem han erklærte rettferdige [dikaioō], dem herliggjorde [doxazō] han også. 31 Hva skal vi da si til dette? Hvis Gud er for [hyper] oss, hvem er da imot [kata] oss? 32 Han som ikke sparte [pheidomai] sin egen Sønn, men overga [paradidōmi] ham for oss alle [pas], hvordan skal han ikke da også gi [charizomai] oss alt [pas] med [syn] ham? 33 Hvem skal anklage [egkaleō] Guds utvalgte [eklektos]? Gud er den som erklærer rettferdig [dikaioō]. 34 Hvem er den som fordømmer [katakrinō]? Kristus er den som døde [apothnēskō], ja, rettere sagt, han er oppstått [egeirō], som også er ved Guds høyre hånd [dexios], som også går i forbønn [entygchanō] for oss. 35 Hvem skal skille [chōrizō] oss fra Kristi kjærlighet [agapē]? Trengsel [thlipsis] eller angst [stenochōria] eller forfølgelse [diōgmos] eller hunger [limos] eller nakenhet [gymnotēs] eller fare [kindynos] eller sverd [machaira]? 36 (Som det står skrevet [graphō]: «For din skyld slås vi i hjel [thanatoō] hele dagen, vi regnes [logizomai] som slaktefår [probaton sphagē].») 37 Men i alt dette mer enn seirer [hypernikaō] vi, ved [dia] ham som elsket [agapaō] oss. 38 For jeg er viss [peithō] på at verken [oute] død [thanatos] eller liv [zōē], verken [oute] engler [angelos] eller makter [archē] eller krefter [dynamis] eller det som er nå [enistēmi], 39 eller det som skal komme [mellō], verken høyde [hypsōma] eller dybde [bathos] eller noen annen skapning [ktisis] skal kunne skille [chōrizō] oss fra Guds kjærlighet [agapē] i Kristus Jesus, vår Herre [kyrios].
[9] Sannhet [alētheia] sier jeg i Kristus: Jeg lyver [pseudomai] ikke, min samvittighet [syneidēsis] vitner [symmartyreō] med meg i Den Hellige Ånd: 2 Jeg har stor [megas] sorg [lypē] og uopphørlig [adialeiptos] smerte [odynē] i mitt hjerte [kardia]. 3 For jeg ønsket selv å være forbannet [anathema] fra Kristus for [hyper] mine brødre [adelphos], mine slektninger [syngenēs] etter kjødet [sarx], 4 som er israelitter, og som har adopsjonen [huiothesia] og herligheten [huiothesia] og paktene [diathēkē] og lovgivningen [nomothesia] og gudstjenesten [latreia] og løftene [epangelia]. 5 Deres er fedrene [patēr], og fra [ek] dem er Kristus, når det gjelder [kata] kjødet [sarx], han som er over alle ting [pas], Gud, velsignet [eulogētos] i all evighet [eis aiōn]. Amen. 6 Det er ikke mulig [] at Guds ord [logos] har slått feil [ekpiptō]. For ikke [ou] alle [pas] som er av [ek] Israel, er Israel. 7 Heller ikke [oude] fordi de er Abrahams ætt [sperma], er alle barn [teknon]. Men – «I Isak skal skal en ætt [sperma] kalles [kaleō] til deg.» 8 Det vil si: kjødets [sarx] barn [teknon] er ikke Guds barn [teknon], men løftets [epangelia] barn [teknon] regnes [logizomai] som ætt [sperma]. 9 For løftets [epangelia] ord [logos] er dette: ‘På denne tiden [kairos] vil jeg komme [erchomai], og Sara skal få en sønn [huios].’ 10 Og ikke bare, men også Rebekka, som hadde unnfanget [koitē] med én – Isak, vår far – 11 (for de var ennå [mēpō] ikke født [gennaō], og hadde verken gjort [prassō] noe godt [agathos] eller ondt [kakos], for at Guds hensikt[prothesis], i henhold til utvelgelse [eklogē], skulle stå fast [menō], ikke på grunn [ek] av gjerninger [ergon], men av [ek] ham som kaller [kaleō],) ble det sagt [rheō] til henne: 12 ‘Den større [meizōn] skal tjene [douleuō] den minste [elassōn].’ 13 slik det er skrevet [graphō]: ‘Jeg elsket [agapaō] Jakob, og Esau hatet [miseō] jeg.’ 14 Hva skal vi da si? Er det urettferdighet [adikia] hos [para] Gud? La det ikke være! 15 For til Moses sier han: «Jeg vil gjøre godhet [eleeō] mot den jeg gjør godhet [eleeō], og jeg vil ha medfølelse [oiktirō] med den jeg har medfølelse [oiktirō] med.» 16 Derfor – ikke fra den som er villig [thelō], og heller ikke fra den som løper [trechō], men fra Gud som gjør godhet [eleeō]. 17 For Skriften [graphē] sier til Farao: «Nettopp derfor oppreiste [exegeirō] jeg deg, for at jeg skulle vise [endeiknymi] min makt [dynamis] i deg, og for at mitt navn [onoma] skulle bli kunngjort [diangellō] i hele landet [gē].» 18 Derfor, mot den han vil, gjør han godhet [eleeō], og mot den han vil, forherder [sklērynō] han. 19 Du vil da si til meg: «Hvorfor finner [] han fortsatt feil [memphomai]? Hvem har motstått [anthistēmi] hans råd [boulēma]?» 20 Nei, men, menneske [anthrōpos], hvem er du som svarer tilbake til [antapokrinomai] Gud? Skal det som er dannet [plasma] si til ham som dannet [plassō] det: Hvorfor gjorde [poieō] du meg slik [houtō(s)]? 21 Har ikke pottemakeren [kerameus] autoritet [exousia] over leiren [pēlos], så han kan lage [poieō] ett kar [skeuos] til ære [timē] og ett til vanære [atimia] av den samme [autos] klumpen [phyrama]? 22 Og hvis Gud, som var villig [thelō] til å vise [endeiknymi] vreden [orgē] og kunngjøre [gnōrizō] sin makt [dynatos], holdt ut [pherō], i stor [polys] langmodighet [makrothymia], vredens [orgē] kar [skeuos], som var skikket [katartizō] til [eis] fortapelse [apōleia], 23 og for å kunngjøre [gnōrizō] sin herlighets [doxa] rikdom [ploutos] over [epi] godhetens [eleos] kar [skeuos], som han på forhånd hadde forberedt [proetoimazō] til [eis] herlighet [doxa], som han også kalte [kaleō] – oss [hēmas] – 24 ikke bare [monon] av [ek] jøder [ioudaios], men også av [ek] folkeslag [ethnos], 25 slik han også sier i Hosea: «Jeg vil kalle det som ikke er mitt folk [laos] – Mitt folk [laos]; og henne som ikke er elsket [agapaō] – elsket [agapaō].» 26 Og det skal bli – på det stedet [topos] hvor det ble sagt til dem: «Dere er ikke mitt folk [laos], der skal de kalles [kaleō] den levende [zaō] Guds sønner [huios].» 27 Og Jesaja roper [krazō] om [hyper] Israel: «Om tallet på Israels sønner [huios] var som havets [thalassa] sand [ammos], skal gjenparten [hypoleimma] bli frelst [sōzō].» 28 For en sak [logos] fullfører [synteleō] han, og han forkorter [syntemnō] det i rettferdighet [dikaiosynē], for en sak [logos] som er forkortet [syntemnō] skal Herren gjøre med landet [gē]. 29 Og som Jesaja sa før: «Hvis ikke Herren [kyrios] av Sebaot hadde latt oss igjen [egkataleipō] en ætt [sperma], var vi blitt som Sodoma, og som Gomorra var vi blitt lik [homoioō].» 30 Hva skal vi da si? At folkeslag [ethnos] som ikke jager [diōkō] etter rettferdighet, nådde frem [katalambanō] til rettferdighet, og rettferdighet som er av [ek] tro [pistis], 31 og Israel, som jaget [diōkō] etter rettferdighetens lov [nomos], nådde ikke frem [phthanō] til rettferdighetens lov. 32 Hvorfor? Fordi ikke av [ek] tro [pistis], men som av [ek] lovgjerninger [ergon nomos], for de snublet [proskoptō] over snublesteinen [proskomma]. 33 Som det er skrevet [graphō]: «Se, jeg legger [tithēmi] i Sion en snublestein [proskomma] og en fallklippe [petra skandalon]. Hver [pas] den som tror [pisteuō] på [epi] den, skal ikke bli til skamme [kataischynō].»
[10] 1 Brødre [adelphos], mitt hjertes behag [eudokia] og min bønn [deēsissōtēria] til Gud for Israel er frelse [sōtēria]. 2 For jeg vitner [martyreō] for dem at de har iver [zēlos] for Gud, men ikke i henhold til kunnskap [epignōsis]. 3 For de kjenner [agnoeō] ikke Guds rettferdighet [dikaiosynē], og de søker [zēteō] å etablere sin egen rettferdighet [dikaiosynē], underkastet [hypotassō] de seg ikke Guds rettferdighet. 4 Kristus er lovens [nomos] mål [telos], til rettferdighet for enhver [pas] som tror [pisteuō]. 5 Moses beskriver [graphō] rettferdigheten [dikaiosynē] som er av [ek] loven [nomos], at: «Det mennesket [anthrōpos] som gjorde [poieō] dem, skal leve [zaō] ved [en] dem.» 6 Og rettferdigheten [dikaiosynē] av [ek] tro [pistis] sier slik: «Du kan ikke si i ditt hjerte: Hvem skal fare opp [anabainō] til himmelen, det vil si: For å bringe [katagō] Kristus ned? 7 eller: Hvem skal fare ned [katabainō] til avgrunnen [abyssos], det vil si: For å bringe opp [anagō] Kristus fra [ek] de døde [nekros].» 8 Men hva sier den? «Nær [engys] deg er ordet [rhēma], i din munn [stoma] og i ditt hjerte [kardia].» Det er ordet [rhēma] om troen [pistis] som vi forkynner [kēryssō], 9 at dersom du bekjenner [homologeō] Herren [kyrios] Jesus med din munn [stoma] og tror [pisteuō] i ditt hjerte [kardia] at Gud oppreiste [egeirō] ham fra [ek] de døde [nekros], skal du bli frelst [sōzō]. 10 For med hjertet [kardia] tror [pisteuō] man til [eis] rettferdighet [dikaiosynē], og med munnen [stoma] bekjenner [homologeō] man til [eis] frelse [sōtēria]. 11 For Skriften [graphē] sier [legō]: «Enhver som tror [pisteuō] på [epi] ham, skal ikke bli til skamme [kataischynō].» 12 Det er ingen [ou] forskjell [diastolē] på jøde [ioudaios] og greker [hellēn]. Den samme [autos] Herre [kyrios] over alt, er rikdom [plouteō] for alle som påkaller [epikaleō] ham. 13 For enhver [pas] som påkaller [epikaleō] Herrens navn, skal bli frelst [sōzō]. 14 Hvordan skal de da påkalle [epikaleō] ham de ikke trodde [pisteuō] på? Og hvordan skal de tro [pisteuō] på ham de ikke hørte [akouō] om? Og hvordan skal de høre [akouō] uten én forkynnelse [kēryssō]? 15 Og hvordan skal de forkynne [kēryssō] hvis de ikke kan bli utsendt [apostellō]? Slik det står skrevet [graphō]: «Hvor fagre [hōraios] er føttene [pous] til dem som forkynner [euangelizō] fredens [eirēnē] budskap, til dem som forkynner gode budskap [euangelizō] om gode ting [agathos]!» 16 Men ikke alle var lydige [hypakouō] mot det gode budskapet [euangelion]. For Jesaja sier: «Herre, hvem ga tro [pisteuō] til vår rapport[akoē]?» 17 Så kommer da troen [pistis] av [ek] en rapport [akoē], og rapporten [akoē] gjennom [dia] et ord [rhēma] fra Gud. 18 Men jeg sier: Hørte [akouō] de ikke? Ja, sannelig – til hele [pas] jorden [gē] gikk [exerchomai] deres røst [phthongos] ut, og deres ord [rhēma] til verdens [oikoumenē] ender [peras]. 19 Men jeg sier: Visste [ginōskō] ikke Israel det? Først sier Moses: «Jeg vil vekke [parazēloō] dere til nidkjærhet [parazēloō] ved det som ikke er et folk [ethnos], ved et uforstandig [asynetos] folk [ethnos] vil jeg gjøre dere harme [parorgizō].» 20 Og Jesaja er svært frimodig [apotolmaō] og sier: «Jeg ble funnet [heuriskō] av dem som ikke søkte [zēteō] meg, jeg ble åpenbar [emphanēs] for dem som ikke spurte [eperōtaō] etter meg.» 21 Og til Israel sier han: «Hele [holos] dagen [hēmera] rakte [ekpetannymi] jeg ut mine hender [cheir] til et vantro [apeitheō] og motsiende [antilegō] folk.»
[11] 1 Jeg spør [legō] da: Har Gud forkastet [apōtheō] sitt [autos] folk [laos]? La det ikke skje! For jeg er også en israelitt, av Abrahams ætt [sperma], av Benjamins stamme [phylē]. 2 Gud forkastet [apōtheō] ikke sitt folk [laos], som han kjente [proginōskō] fra før. Vet dere ikke hva Skriften [graphē] sier i Elia? Hvordan han ber [entygchanō] Gud om Israel og sier: 3 ‘Herre, dine profeter [prophētēs] drepte [apokteinō] de, og dine altere [thysiastērion] gravde de ned [kataskaptō], og jeg ble alene igjen, og de står meg etter livet [psychē].’ 4 Men hva sier det guddommelige svaret [chrēmatismos] til ham? ‘Jeg lot tilbake for meg selv syv tusen menn, som ikke bøyde [kamptō] kne [gony] for Baal.’ 5 Så har det også i den nåværende [nyn] tid [kairos] vært en rest [leimma] etter nådens [charis] valg [eklogē]. 6 Og hvis det er av nåde [charis], da er det ikke mer av [ek] gjerninger [ergon], ellers blir nåden [charis] ikke mer nåde [charis]; og hvis det er av [ek] gjerninger [ergon], er det ikke mer nåde [charis], ellers er gjerningen [ergon] ikke mer [ouketi] gjerning [ergon]. 7 Hva da? Det Israel søker [epizēteō], det oppnådde [epitygchanō] det ikke, og de utvalgte [eklogē] oppnådde [epitygchanō] det, og resten [loipos] ble forherdet [pōroō], 8 slik som det er skrevet [graphō]: «Gud ga dem en dyp søvns [katanyxis] ånd [pneuma], øyne [ophthalmos] til ikke å se [blepō] med og ører [ous] til ikke å høre [akouō] med» – helt til denne dag. 9 Og David sier: «La deres bord [trapeza] bli til en snare [pagis] og en felle [thēra] og en snublestein [skandalon] og til gjengjeldelse [antapodoma] for dem! 10 La deres øyne bli formørket [skotizō], så de ikke kan se med dem, og la deres rygg [nōtos] alltid bøye [sygkamptō] seg.» 11 Jeg vil da si: Snublet [ptaiō] de for å falle [piptō]? La det ikke skje! Men ved deres fall [paraptōma] er frelsen [sōtēria] for hedningene [ethnos], for [eis] å vekke [parazēloō] dem til nidkjærhet [parazēloō]. 12 Og hvis deres fall [paraptōma] er verdens [kosmos] rikdom [ploutos], og deres forringelse [hēttēma] rikdom [ploutos] for hedninger [ethnos], hvor mye mer deres fylde [plērōma]? 13 For til dere taler jeg – til hedningene [ethnos] – ettersom jeg er en apostel [apostolos] for hedninger [ethnos], herliggjør [doxazō] jeg min tjeneste [diakonia], 14 om jeg på noen måte skal vekke mitt eget kjød [sarx] til sjalusi [parazēloō] og frelse [sōzō] noen av dem, 15 for hvis deres forkastelse [apobolē] er en forsoning [katallagē] med verden [kosmos], hva er da opptaket [proslēmpsis] – om ikke liv [zōē] fra [ek] de døde [nekros]? 16 Og hvis førstegrøden [aparchē] er hellig [hagios], da er også deigen [phyrama]; og hvis roten [rhiza] er hellig [hagios], da er også grenene [klados]. 17 Og hvis noen av grenene [klados] ble brutt [ekklaō] av, og du, som var et vilt oliventre [agrielaios], ble podet [egkentrizō] inn blant dem, og ble med-deltaker [sygkoinōnos] i roten [rhiza] og oliventreets [elaia] fedme [piotēs] – 18 Skryt [katakauchaomai] ikke mot grenene [klados]! Og hvis du skryter [katakauchaomai], bærer [bastazō] du ikke roten [rhiza], men roten [rhiza] deg! 19 Du sier vel: ‘Grenene [klados] ble brutt [ekklaō] av, for at jeg skulle bli podet [egkentrizō] inn’ – riktig [kalōs]! 20 Ved vantro [apistia] ble de brutt [ekklaō] av, og du står ved troen [pistis]. Vær ikke hovmodig [hypsēlophroneō], men frykt [phobeō]! 21 For dersom Gud ikke sparte [pheidomai] de naturlige [physis] grenene [klados], skal han kanskje [mē pōs] heller ikke spare [pheidomai] deg. 22 Se, Guds godhet [chrēstotēs] og strenghet [apotomia] – over dem som falt [piptō], strenghet [apotomia], og over deg, godhet [chrēstotēs], dersom [ean] du blir [epimenō] i godheten [chrēstotēs], ellers skal også du bli avhugget [ekkoptō]. 23 Og også disse skal bli podet [egkentrizō] inn dersom de ikke blir i vantroen []. For Gud er i stand [dynatos] til å pode [egkentrizō] dem inn igjen [palin]. 24 For dersom du, fra oliventreet som var vilt [agrielaios] av naturen [physis], ble skåret [ekkoptō] ut, og i strid [para] med naturen [physis] ble podet [] inn i et godt oliventre [kallielaios], hvor mye mer skal da ikke de som er det etter naturen [physis], bli podet [egkentrizō] inn i sitt eget [idios] oliventre [elaia]? 25 For jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende [agnoeō] om denne hemmeligheten [mystērion], for at dere ikke skal være kloke [phronimos] i deres egne tanker [heautou], at forherdelse [pōrōsis] delvis [meros] har kommet over Israel inntil [achri] folkeslagenes [ethnos fylde [plērōma] kommer inn. 26 Og slik skal hele [pas] Israel bli frelst [sōzō], slik det er skrevet [graphō]: ‘Fra [ek] Sion skal en frelser [rhyomai] komme, og han skal vende [apostrephō] ugudelighet [asebeia] bort fra Jakob, 27 og dette er for dem pakten [diathēkē] fra meg, når jeg tar bort [aphaireō] deres synder [hamartia].’ 28 Hva det gode budskap [euangelion] angår, så er de fiender [echthros] for deres skyld, og hva det gjelder [kata] valget [eklogē] – elsket [agapētos] for [dia] fedrenes [patēr] skyld. 29 For Guds nådegaver [charisma] og kall angres det ikke på [ametamelētos]. 30 For likesom disseengang ikke trodde [apeitheō] på Gud, og nå fant godhet [eleeō] ved deres vantro [apeitheia], 31 slik trodde [apeitheō] også disse nå ikke, for at de også skulle finne godhet [eleeō] ved deres godhet [eleos]. 32 For Gud har lukket [sygkleiō] alle inne i vantroen [apeitheia], for at han skulle gjøre godhet [eleeō] mot alle. 33 Å, dyp av rikdom [ploutos] og visdom [ploutos] og kunnskap [gnōsis] om Gud! Hvor uransakelige [anexeraunētos] hans dommer [krima] og usporlige [anexichniastos] hans veier [hodos]! 34 For hvem kjente [ginōskō] Herrens [kyrios] sinn [nous]? Eller hvem ble hans rådgiver [symboulos]? 35 Eller hvem ga ham først [prodidōmi], og det skal gis ham tilbake [antapodidōmi]? 36 På grunn av [ek] ham og ved [dia] ham og til [eis] ham er alle ting [pas]. Ham tilhører æren [doxa] i [eis] all evighet [aiōn]. Amen.
[12] 1 Jeg formaner [parakaleō] dere derfor, brødre [adelphos], ved [dia] Guds barmhjertighet [oiktirmos], til å fremstille [paristēmi] deres legemer [sōma] som et offer – [thysia] levende [zaō], helliget [hagios] og Gud til behag [euarestos] – deres logiske [logikos] tjeneste [latreia]. 2 Og bli ikke likedannet [syschēmatizō] med denne tidsalderen [aiōn], men bli forvandlet [metamorphoō] ved fornyelsen [anakainōsis] av deres sinn [nous], så [eis] dere kan prøve [dokimazō] hva som er Guds vilje [thelēma] – det gode [agathos], det velbehagelige [euarestos] og det fullkomne [teleios]. 3 For jeg sier, ved [dia] den nåde [charis] som er gitt meg, til hver og en som er blant dere: Tenk [hyperphroneō] ikke høyere [para] enn det som bør tenkes [phroneō], men tenk [phroneō] slik at det tenkes klokt [sōphroneō], slik som Gud har gitt [merizō] hver enkelt et visst mål [metron] av tro [pistis]. 4 For likesom vi har mange lemmer [melos] i én kropp [sōma], og ikke alle lemmene har samme [autos] tjeneste [praxis], 5 slik er også vi, de mange [polys], én kropp [sōma] i Kristus, og hverandres [allēlōn] lemmer [melos]. 6 Og vi har forskjellige [diaphoros] gaver [charisma] etter den nåde [charis] som er gitt [didōmi] oss. enten det er profeti [prophēteia] – «Etter troens [pistis] proporsjon [analogia]!» 7 eller tjeneste [diakonia] – «I tjenesten [diakonia]!» eller den som lærer [didaskō] – «I læren [didaskalia]!» 8 eller den som formaner [parakaleō] – «I formaningen [paraklēsis]!» Den som deler [metadidōmi] – «I enkelhet [haplotēs]!» Den som leder [proistēmi] – «I flid [spoudē]?» Den som gjør godhet [eleeō] – «I munterhet [hilarotēs].» 9 Utilslørt [anypokritos] kjærlighet [agapē]: avsky [apostygeō] det onde [ponēros], hold fast [kollaō] ved det gode [agathos], 10 i søskenkjærlighet [philostorgos], vær hengiven [philadelphia] til hverandre, gå foran [proēgeomai] hverandre i æren [timē], 11 ikke late [oknēros] i fliden [spoudē], brennende [zeō] i ånden, tjene [douleuō] Herren [kyrios]. 12 Vær glade [chairō] i håpet [elpis], hold ut [hypomenō] i trengselen [thlipsis], hold ut [proskartereō] i bønnen [proseuchē], 13 samhandle [koinōneō] i de helliges [hagios] behov [chreia], søk [diōkō] gjestfrihet [philoxenia]. 14 Velsign [eulogeō] dem som forfølger [diōkō] dere; velsign [eulogeō] og forbann [kataraomai] ikke! 15 Gled [chairō] dere med de glade [chairō] og gråt [klaiō] med de gråtende [klaiō]. 16 Ha samme [autos] sinn [phroneō] mot [eis] hverandre, uten å tenke på høye [hypsēlos] ting, men gå sammen med de ydmyke[tapeinos]. Vær ikke kloke [phronimos] i deres egen innbilning [heautou]. 17 Gjengjeld [apodidōmi] ikke noen ondt [kakos] med ondt [kakos]. Vis [pronoeō] det som er rett [kalos] foran [enōpion] alle mennesker [anthrōpos]. 18 Om mulig [dynatos], så vidt det er [ek] i dere, ha fred [eirēneuō] med alle mennesker. 19 Ikke hevn [ekdikeō] dere selv, mine kjære [agapētos], men gi rom [topos] for vreden [orgē]! For det er skrevet [graphō]: «Hevnen [ekdikēsis] er min, 20 jeg vil gjengjelde [antapodidōmi], sier Herren [kyrios].» Hvis da din fiende [echthros] hungrer [peinaō], så gi ham mat [psōmizō]. Hvis han tørster [dipsaō], gi ham drikke [potizō]. For når du gjør dette, skal du samle [sōreuō] kull [anthrax] av ild [pyr] på hans hode [kephalē]. 21 La deg ikke overvinne [nikaō] av det onde [kakos], men overvinn [nikaō] det onde [kakos] i [en] det gode [agathos].
[13] 1 La hver sjel [psychē] være underdanig [hypotassō] de høyere [hyperechō] autoriteter [exousia], for det finnes ingen [ou] autoritet [exousia] uten fra [apo] Gud, og de autoriteter [exousia] som finnes, er innsatt [tassō] av Gud. 2 For den som setter seg imot [antitassō] autoriteten [exousia], har stått imot [antitassō] Guds forordning [diatagē], og de som gjør motstand [anthistēmi], skal selv få dommen [krima]. 3 For de som hersker [archōn], er ikke en skrekk [phobos] for de gode [agathos] gjerningene [ergon], men for de onde [kakos]. Og vil du ikke være redd [phobeō] for autoriteten[exousia]? Gjør [poieō] det gode [agathos], og du skal få ros [epainos] fra dem. 4 For Guds tjener [diakonos] er den for deg til det gode [agathos]. Og hvis du kan gjøre det onde [kakos], så frykt [phobeō]! For den bærer [phoreō] ikke sverdet [machaira] forgjeves [eikē]. For Guds tjener [diakonos] er den, en hevner [ekdikos] til vrede [orgē] for den som gjør [prassō] det onde [kakos]. 5 Derfor er det nødvendig [anagkē] å være underdanig [hypotassō], ikke bare på grunn av vreden [orgē], men også på grunn av samvittigheten [syneidēsis]. 6 For også derfor betaler [teleō] dere skatt [phoros]. For Guds tjenere [leitourgos] er de, og de tar seg av dette kontinuerlig [proskartereō]. 7 Gi derfor alle det dere skylder [opheilē]; dem som har skatt [phoros], skatten [phoros], dem som har toll [telos], tollen [telos], dem som har frykt [phobos], frykten [phobos] dem som har ære [timē], æren [timē]. 8 Skyld [opheilō] ikke noen noe, unntatt å elske [agapaō] hverandre. For den som elsker [agapaō] den andre [heteros], han har oppfylt [plēroō] loven [nomos], 9 for: «Du skal ikke drive hor [moicheuō], du skal ikke drepe [phoneuō], du skal ikke stjele [kleptō], du skal ikke vitne falskt [pseudomartyreō], du skal ikke begjære [epithymeō].» Og hvis det finnes noe annet bud [entolē], så er det i dette ordet [logos] oppsummert [anakephalaioō] i dette: «Du skal elske [agapaō] din neste [plēsion] som [hōs] deg selv [heautou].» 10 Kjærligheten [agapē] til nesten [plēsion] gjør ikke noe ondt [kakos]; kjærligheten [agapē] er derfor lovens [nomos] fylde [plērōma]. 11 Og dette, da vi kjenner [eidō] tiden [kairos], er at timen [hōra] for oss allerede [ēdē] er inne til å våkne [egeirō] av [ek] søvnen [hypnos], for nå [nyn] er vår frelse [sōtēria] nærmere [engyteron] enn da vi trodde [pisteuō]. 12 Natten [nyx] har kommet langt [prokoptō], og dagen [hēmera] er for hånden [engizō]. La oss derfor legge [apotithēmi] av mørkets [skotos] gjerninger [ergon] og ikle [endyō] oss lysets [phōs] rustning [hoplon]! 13 La oss vandre sømmelig [euschēmonōs] som om dagen, ikke i festing [kōmos] og drukkenskap [methē], ikke i seksuell promiskuitet [koitē] og utsvevende liv [aselgeia], ikke i kiv [eris] og misunnelse [zēlos]! 14 Men ikle [endyō] dere Herren [kyrios] Jesus Kristus, og ikke legg til rette [pronoia] for kjødet [sarx] med hensyn til dets begjær [epithymia].
[14] 1 Og ta imot den som er svak [astheneō] i troen [pistis] – ikke inn i tvilsomme [dialogismos] om disputasjoner [diakrisis]. 2 Den ene tror [pisteuō] at han kan spise [phágō] alt [pas] – og den som er svak [astheneō], spiser [esthiō] urter [lachanon]. 3 Den som spiser [esthiō], skal ikke forakte [exoutheneō] den som ikke spiser [esthiō]. Og den som ikke spiser, skal ikke dømme [krinō] den som spiser, for Gud tok imot [proslambanō] ham. 4 Du – hvem er du som dømmer [krinō] en annens [allotrios] hus [oiketēs]? Han står [stēkō] eller faller [piptō] for sin egen herre [kyrios], og han skal bli ført opp, for Gud er i stand til å få ham til å stå. 5 Den ene dømmer [krinō] én dag over [para] den andre, og en annen dømmer [krinō] hver dag likt. Hver og en skal være helt sikker [plērophoreō] i sitt eget sinn [nous]. 6 Den som ser [phroneō] på dagen, ser [phroneō] på Herren [kyrios], og den som ikke ser på dagen, ser ikke på Herren [kyrios]. Den som spiser [esthiō], spiser [esthiō] for Herren [kyrios], for han takker [eucharisteō] Gud. Og den som ikke spiser [esthiō], spiser ikke for Herren, og han takker [eucharisteō] Gud. 7 For ingen av oss lever [zaō] for seg selv, og ingen dør [apothnēskō] for seg selv. 8 For begge deler: Hvis vi lever [zaō], lever vi for [ho] Herren. Hvis vi også dør [apothnēskō], dør vi for Herren. Både da: Hvis vi lever [zaō], og hvis vi dør, tilhører vi Herren. 9 For på grunn [eis] av dette døde Kristus både [kai] og stod opp [anistēmi] igjen, og levde [anazaō] igjen, for at han skal være Herre [kyrieuō] både [kai] over døde [nekros] og levende [zaō]. 10 Og du, hvorfor dømmer [krinō] du din bror [adelphos]? Eller atter: du, hvorfor forakter [exoutheneō] du din bror []? For vi skal alle stå [paristēmi] foran Kristi domstol [bēma]. 11 For det er skrevet [graphō]: «Jeg lever!» sier Herren. For meg skal hvert kne bøye [kamptō] seg, og hver tunge [glōssa] skal bekjenne [exomologeō] Gud. 12 Så skal da hver av oss gjøre regnskap [logos] for Gud for seg selv. 13 La oss derfor ikke lenger [mēketi] dømme [krinō] hverandre, men døm [krinō] heller dette: Ikke legg en snublestein [proskomma] for broren eller en fallestein [skandalon]. 14 Jeg vet, og er viss [peithō] på, i Herren Jesus, at ingenting [oudeis] er urent [koinos] i seg selv, uten for den som holder [logizomai] noe for urent [koinos] – for ham er det urent [koinos]. 15 Og dersom din bror blir bedrøvet [] ved [dia] maten [brōma], vandrer [peripateō] du ikke lenger i kjærlighet [agapē]. Ikke ødelegg [apollymi] den som Kristus døde [apothnēskō] for med maten [brōma] din. 16 La derfor ikke det gode [agathos] dere gjør tales ondt [blasphēmeō] om! 17 For Guds rike [basileia] er ikke mat [brōsis] og drikke [posis], men rettferdighet [dikaiosynē] og fred [eirēnē] og glede [chara] i [en] Den Hellige Ånd. 18 For den som tjener [douleuō] Kristus i dette, er Gud til behag [euarestos] og har behag [dokimos] hos mennesker. 19 Så skal vi da strebe [diōkō] etter det som hører freden [eirēnē] til, og etter det som [eis] bygger [oikodomē] hverandre opp. 20 For matens [brōma] skyld, kast ikke ned [katalyō] Guds verk [ergon]. Alt [pas] er sannelig [men] rent [katharos], men ondt [kakos] er det for den som spiser [esthiō] ved[dia] snubling [proskomma]. 21 Det er rett [kalos] å ikke spise [phágō] kjøtt [kreas] eller drikke [pinō] vin [oinos] eller gjøre noe som kan føre til at din bror snubler [proskoptō] eller faller [skandalizō] eller er svak [astheneō]. 22 Du har tro [pistis]! Ha den for [enōpion] Gud! Salig [makarios] er den som ikke dømmer [krinō] seg selv i det han godkjenner [dokimazō]. 23 Og den som gjør forskjell [diakrinō], om han spiser [phágō], er dømt [katakrinō], fordi det ikke er av [ek] tro [pistis]. Alt som ikke er av [ek] tro [pistis], er synd [hamartia].
[15] 1 Vi som er sterke [dynatos], skylder [opheilō] å bære [bastazō] de svakes [adynatos] skrøpeligheter [asthenēma] og ikke å behage [areskō] oss selv. 2 For la hver og en av oss behage [areskō] sin neste [plēsion] til det gode [agathos], til oppbyggelse [oikodomē]. 3 For ikke engang Kristus behaget [areskō] seg selv, men som det er skrevet [graphō]: «Hånene [oneidismos] fra dem som håner [oneidizō] deg, falt [epipiptō] på meg.» 4 For alt det som er skrevet [prographō] før, til [eis] vår lærdom [didaskalia], er skrevet [prographō] før, for at vi ved utholdenheten [hypomonē] og formaningen [paraklēsis] i Skriftene [graphē] skulle ha håpet [elpis]. 5 Måtte Gud, som gir utholdenheten [hypomonē] og formaningen [paraklēsis], gi dere å ha samme sinn [phroneō] overfor hverandre, slik Kristus Jesus vil, 6 så dere samstemt [homothymadon], med én [heis] munn [stoma], kan ære [doxazō] Gud og vår Herre [kyrios] Jesu Kristi Far. 7 Ta derfor imot [proslambanō] hverandre, slik [kathōs] Kristus også tok imot oss, til Guds ære [doxa]. 8 Og jeg sier at Jesus Kristus er blitt en tjener [diakonos] for omskjærelsen [peritomē] for Guds sannhet [alētheia], for å stadfeste [bebaioō] løftene [epangelia] til fedrene [patēr], 9 og hedningene [ethnos] til godhet [eleos] for å ære [doxazō] Gud, slik det er skrevet [graphō]: ‘Derfor vil jeg bekjenne [exomologeō] deg blant hedninger [ethnos], og ditt navn vil jeg lovsynge [psallō].’ 10 Og igjen sier det: ‘Gled [euphrainō] dere hedninger [ethnos] med [meta] hans folk [laos]!’ 11 og igjen: ‘Lovpris [aineō] Herren, alle [pas] hedninger [ethnos], og pris [epaineō] ham, alle [laos] folk [laos]!’ 12 Og igjen sier Jesaja: ‘Der skal være Isais rot [rhiza], og han som reiser [anistēmi] seg for å herske [archō] over hedninger [ethnos] – på ham skal hedninger [ethnos] håpe [elpizō].’ 13 Og håpets [elpis] Gud skal fylle [plēroō] dere med all glede [chara] og fred [eirēnē] i troen [pisteuō], fordi dere er rike [perisseuō] på håpet [elpis] i Den Hellige Ånds kraft [dynamis]. 14 Og jeg er viss [peithō] om dere, mine brødre – jeg selv også – at også dere er fulle [mestos] av godhet [agathōsynē], fylt [plēroō] med all [pas] kunnskap [gnōsis], i stand [dynamai] til å formane [noutheteō] hverandre. 15 Og desto frimodigere [tolmēros] skrev jeg til dere, brødre, delvis for å minne [epanamimnēskō] dere på den nåde [charis] som er gitt meg av Gud, 16 fordi jeg er en Jesu Kristi tjener [leitourgos] for [eis] hedningene [ethnos] og prest [hierourgeō] i Guds evangelium [euangelion], for at offeret [prosphora] av hedningene [ethnos] kan bli velbehagelig [euprosdektos], helliget [hagiazō] ved Den Hellige Ånd. 17 Derfor har jeg, i Kristus Jesus, funnet en grunn til å skryte [kauchēsis] av de tingene som gjelder Gud. 18 For jeg våger ikke å si [laleō] noe om det som Kristus ikke har virket [katergazomai] gjennom [dia] meg, til [eis] lydighet [hypakoē] for hedningene [ethnos], ved ord [logos] og gjerning [ergon], 19 ved kraft [dynamis] av tegn [sēmeion] og under [teras], ved Guds Ånds kraft [dynamis]. Så har jeg fra Jerusalem og rundt omkring [kyklō] helt til Illyria fullt ut forkynt [plēroō] evangeliet [plēroō] om Kristus. 20 Og derfor aspirerte [philotimeomai] jeg til å forkynne evangeliet [euangelizō], ikke der Kristus var nevnt [onomazō] – for [hina] at jeg ikke skulle bygge [oikodomeō] på en annens grunnvoll [themelios] – 21 men slik som det er skrevet [graphō]: «Den som det ikke er fortalt [anangellō] om ham, skal se [horaō], og de som ikke har hørt [akouō], skal forstå [syniēmi].’ 22 Derfor ble jeg også mange ganger [polys] hindret [egkoptō] fra å komme til [pros] dere, 23 og nå, siden jeg ikke lenger har plass i disse traktene [klima], og i mange [polys] år har lengtet [epipothia] etter å komme til dere, 24 når jeg drar til Spania – for jeg håper å treffe [theaomai] dere på gjennomfarten [diaporeuomai], og å bli hjulpet på veien dit av dere, når jeg først har hatt behag i samfunnet [sy] med dere en stund [meros] – 25 men nå [nyni] drar jeg videre til [eis] Jerusalem og tjener [diakoneō] de hellige [hagios]. 26 For det behaget [eudokeō] Makedonia og Akaia å gi en viss innsamling [koinōnia] til [eis] de fattige [ptōchos] blant de hellige [hagios] som er i Jerusalem. 27 For det behaget [eudokeō], og de er deres skyldnere [opheiletēs]. For hvis hedningene [ethnos] fikk del [koinōneō] i deres åndelige [pneumatikos] ting, skylder [opheilō] de også å tjene [leitourgeō] dem i de kjødelige [sarkikos] ting. 28 Når jeg da har fullført [epiteleō] dette og har beseglet [sphragizō] denne frukten [karpos] for dem, vil jeg vende tilbake [aperchomai] gjennom [dia] dere til [eis] Spania. 29 Og jeg vet [eidō] at når jeg kommer til dere, skal jeg komme i den fylde [plērōma] av velsignelsen [eulogia] som det gode budskapet [euangelion] om Kristus gir. 30 Og jeg formaner [parakaleō] dere, brødre [adelphos], ved [dia] vår Herre [kyrios] Jesus Kristus og ved [dia] Åndens kjærlighet [agapē], at dere kjemper [synagōnizomai] sammen med meg i bønnene [proseuchē] for [hyper] meg til [pros] Gud, 31 så jeg kan bli befridd [rhyomai] fra de vantro [apeitheō] i Judea, og at min tjeneste [diakonia], som er for Jerusalem, må bli behagelig [euprosdektos] for de hellige [hagios], 32 så jeg kan komme til dere med glede [chara], ved [dia] Guds vilje [thelēma], og bli oppfrisket [synanapauomai] sammen med dere, 33 og fredens [eirēnē] Gud være med [meta] dere alle [pas]. Amen.
[16] 1 Jeg anbefaler [synistēmi] til dere vår søster [adelphē] Føbe – som er tjener [diakonos] for menigheten [ekklēsia] i Kenkrea – 2 at [hina] dere kan ta imot [prosdechomai] henne i Herren [prosdechomai], slik det sømmer [axiōs] seg for hellige [hagios], og hjelpe [paristēmi] henne i enhver sak [pragma] hun måtte ha behov [chrēzō] for dere – for hun ble også en leder [prostatis] for mange [polys], og for meg selv. 3 Hils [aspazomai] Priskilla og Akvilas, mine medarbeidere [synergos] i Kristus Jesus – 4 som for mitt liv [psychē] risikerte [hypotithēmi] sine egen nakker [trachēlos], og som ikke bare jeg takker [eucharisteō], men også alle menighetene [ekklēsia] fra folkeslagene [ethnos] – 5 og menigheten [ekklēsia] som er i deres hus [oikos]. Hils Epainetus, min elskede [agapētos], som er første omvendte [aparchē] til Kristus fra Asia. 6 Hils Maria, som har arbeidet [kopiaō] mye [polys] for [eis] dere. 7 Hils Andronikus og Junias, mine slektninger [syngenēs] og mine medfanger [synaichmalōtos], som er anerkjente [episēmos] blant apostlene, og som også har vært i Kristus før [pro] meg. 8 Hils Amplias, min elskede [agapētos] i Herren [kyrios]. 9 Hils Arbanus, vår medarbeider [synergos] i Kristus, og Stakys, min elskede [agapētos]! 10 Hils Apelles, den prøvede [dokimos] i Kristus! Hils dem av Aristobulus’ (husstand)! 11 Hils Herodion, min slektning [syngenēs]! Hils dem av Narkissus’ (husstand) som er i Herren [kyrios]! 12 Hils Tryfena og Tryfosa, som arbeider [kopiaō] i Herren! Hils Persis, den elskede [agapētos], som har arbeidet [kopiaō] mye [polys] i Herren [kyrios]! 13 Hils Rufus, den utvalgte [eklektos] i Herren, og hans mor [mētēr] og min! 14 Hils Asynkritus, Flegon, Hennas, Patrobas, Hermes og brødrene [adelphos] med [syn] dem! 15 Hils Filologus og Julias, Nereus og hans søster [adelphē], Olympas og alle de hellige [hagios] med dem! 16 Hils hverandre med et hellig [hagios] kyss [philēma]! Kristi menigheter [ekklēsia] hilser dere. 17 Og jeg ber dere, brødre, om å holde øye [skopeō] med dem som forårsaker [poieō] splittelser [dichostasia] og snublestener [skandalon] i strid [para] med den lære [didachē] dere har lært [manthanō], og som dere vender [ekklinō] bort fra. 18 For slike er slaver [douleuō], ikke av vår Herre [kyrios] Jesus Kristus, men sin egen buk [koilia], og med godt [chrēstologia] ord og smigrende [eulogia] ord forfører [exapataō] de de uskyldiges [akakos] hjerter [kardia]. 19 For rapporten om deres lydighet [hypakoē] har nådd ut til alle. Derfor gleder [chairō] jeg meg over dere, og jeg ønsker [thelō] at dere skal være kloke [sophos] i det gode [agathos] og uskyldige [akeraios] i det onde [kakos]. 20 Og fredens [eirēnē] Gud skal knuse [syntribō] satan[satanas] under [hypo] deres føtter [pous] snart [tachos]. Vår Herre [kyrios] Jesu Kristi nåde [charis] være med dere. Amen! 21 Timoteus, min medarbeider [synergos], og Lukius og Jason og Sosipater, mine slektninger [syngenēs], hilser dere. 22 Jeg, Tertius, som skrev [graphō] brevet [epistolē], hilser dere i [en] Herren [kyrios]. 23 Gaius, min og hele [holos] menighetens [ekklēsia] vert [xenos], hilser dere. Erastus, byens forvalter [oikonomos], og broren [adelphos] Quartus hilser dere. (24 Vår Herre Jesu Kristi nåde [charis] være med dere alle. Amen.) 25 Ham som kan [charis] styrke [stērizō] dere ved mitt evangelium [euangelion] og Jesu Kristi forkynnelse [kērygma], i samsvar [kata] med åpenbaringen [apokalypsis] av hemmeligheten [mystērion], som i evigheter [aiōnios chronos] har blitt holdt taus [sigaō], 26 og nå [nyn] også er blitt åpenbart [phaneroō] gjennom [dia] profetiske [prophētikos] skrifter [graphē], etter en befaling [epitagē] fra den evige [aiōnios] Gud, og som er blitt kunngjort [gnōrizō] for alle [pas] folkeslag [ethnos] til [eis] lydighet [hypakoē] i [] troen [pistis] – 27 Ham, den eneste [monos] vise [sophos] Gud, ved [dia] Jesus Kristus, ham være æren [doxa] i all evighet [aiōn]! Amen.