Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | Gv | G | L
Paulus, en kalt apostel for Jesus Kristus, ved Guds vilje, og broren Sostenes, til Guds menighet i Korint, til dem som er helliget i Kristus Jesus, kalte hellige, sammen med alle dem som påkaller vår Herre Jesu Kristi navn på ethvert sted, både deres og vårt: Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus!
Jeg takker min Gud alltid for dere for den nåde som er gitt dere i Kristus Jesus, for at dere er blitt rike i ham i alle ting, i all tale og all kunnskap, slik som vitnesbyrdet om Kristus er blitt bekreftet i dere, slik at dere ikke står tilbake i noen gave, mens dere venter på vår Herre Jesu Kristi åpenbaring, som også skal bekrefte dere inntil enden, ulastelige på vår Herre Jesu Kristi dag? Trofast er Gud, ved hvem dere er kalt til fellesskap med hans Sønn Jesus Kristus, vår Herre. Og jeg formaner dere, brødre, i vår Herre Jesu Kristi navn, at dere alle må si det samme, og at det ikke må være splittelser blant dere, og at dere må bli fullendt i samme sinn og i samme mening. For det ble meg fortalt om dere, mine brødre, av dem som tilhører Kloe, at det er stridigheter blant dere. Og jeg sier dette at hver av dere sier: «Jeg er av Paulus, og jeg av Apollos, og jeg av Kefas, og jeg av Kristus. Er Kristus blitt delt? Ble Paulus korsfestet for dere? Eller ble dere døpt til Paulus sitt navn? Jeg takker Gud for at jeg ikke har døpt noen av dere uten Krispus og Gaius – at ingen skal si at jeg har døpt til mitt eget navn. Og i tillegg døpte jeg også Stefanas sin husstand – og jeg vet ikke om jeg har døpt noen andre. For Kristus sendte meg ikke for å døpe, men for å forkynne et godt budskap? Ikke med visdom i ord, for at Kristi kors ikke skal være unyttig. For ordet om korset er dårskap for dem som går fortapt, men for oss – de som blir frelst – er det Guds kraft. For det står skrevet: «Jeg vil ødelegge de vises visdom, og de forstandiges forstand vil jeg gjøre til intet.» Hvor er den vise? Hvor er den skriftlærde? Hvor er denne tids diskusjonist? Har ikke Gud gjort denne verdens visdom til dårskap? For siden verden, i Guds visdom, ikke kjente Gud gjennom visdommen, behaget det Gud å frelse dem som tror ved forkynnelsens dårskap. Siden også jøder ber om et tegn, og grekere søker visdom, forkynner også vi Kristus korsfestet, for jøder en snublestein, og for grekere dårskap, og for de kalte, både jøder og grekere, Kristus, Guds kraft og Guds visdom, fordi Guds dårskap er visere enn mennesker, og Guds svakhet er sterkere enn mennesker. For se på deres kall, brødre: Ikke mange er kloke etter kjødet, ikke mange mektige, ikke mange edle. Men det som er dåraktig i verden, utvalgte Gud, for at de vise skulle gjøre til skamme, og det som er svakt i verden, utvalgte Gud, for at han skulle gjøre de sterke til skamme. Og det som er lavt i verden, og det som er foraktet, utvalgte Gud, og det som ikke er til, for at han kan gjøre det som er, nytteløst – for at intet kjød skal rose seg foran ham. Og av ham er dere i Kristus Jesus, som ble for oss visdom fra Gud, rettferdighet og helliggjørelse og forløsning, for at, slik det er skrevet: «Den som roser seg, skal rose seg i Herren.»
Og jeg, som kom til dere, brødre, kom ikke i overlegenhet i tale eller visdom, og forkynte for dere Guds vitnesbyrd. For jeg bestemte meg for ikke å vite noe blant dere, uten Jesus Kristus, og ham korsfestet. Og jeg var med dere i svakhet og frykt og stor beven. Mitt ord og min forkynnelse var ikke i overtalende ord av menneskelig visdom, men i demonstrasjon av Ånd og kraft. For at deres tro ikke skal være i menneskers visdom, men i Guds kraft. Og visdom taler vi blant de fullkomne, og visdom som ikke er av denne tidsalder, heller ikke av denne tidsalders herskere – av de som blir unyttige. Men vi taler Guds skjulte visdom i hemmelighet, som Gud forutbestemte før tidenes morgen til vår ære. Som ingen av denne tidsalders herskere kjente. For hadde de kjent herlighetens Herre, ville de ikke ha korsfestet. Men, som det er skrevet: «Hva øyet ikke så, og øret ikke hørte, og som ikke kom opp i menneskets hjerte, det som Gud hadde beredt for dem som elsker ham –» Men for oss åpenbarte Gud det ved sin Ånd. For Ånden ransaker alt, til og med Guds dybder. For hvem av mennesker har kjent det som bor i mennesket, uten menneskets ånd som er i ham? Slik har heller ingen kjent det som bor i Gud, uten Guds Ånd. Og vi har ikke mottatt verdens ånd, men Ånden som er fra Gud, for at vi skal kjenne de ting som Gud har gitt oss. Og vi taler ikke om det med ord som menneskelig visdom lærer, men de som Den Hellige Ånd lærer, og vi sammenligner åndelige ting med åndelige ting. Og det naturlige mennesket tar ikke imot det som er av Guds Ånd. For det er dårskap for ham, og han kan ikke kjenne det, fordi det skjelnes åndelig. Og den åndelige kan dømme alle ting, og selv kan ingen dømme ham. For hvem kjente Herrens sinn, så han kunne undervise ham? Men vi har Kristi sinn.
Og jeg, brødre, kunne ikke tale til dere som om åndelige, men som om kjødelige – som om spedbarn i Kristus. Jeg matet dere med melk, ikke med kjøtt, for dere var det ennå ikke i stand til, men nå er dere heller ikke i stand til det. For dere er ennå kjødelige. For hvor det er misunnelse og strid og splittelser blant dere, er dere da ikke kjødelige, og vandrer på menneskelig vis? For når den ene sier: «Jeg er av Paulus?» og den andre: «Jeg – av Apollos?», er dere da ikke kjødelige? Hvem er da Paulus, og hvem er Apollos, andre enn tjenere som dere kom til tro gjennom, og til hver enkelt slik Herren ga? Jeg plantet, Apollos vannet, men Gud ga vekst. Slik at verken den som planter eller den som vanner er noe, men Gud som gir vekst. Den som planter, og den som vanner, er ett, og hver skal få sin lønn etter sitt eget arbeid. For vi er medarbeidere fra Gud. Guds åker, Guds bygning er dere. Etter den nåde Gud har gitt meg, som en klok byggmester, har jeg lagt en grunnvoll, og en annen bygger på den. (mGNT: «Men hver må passe på hvordan han bygger videre på det.») For ingen kan legge en annen grunnvoll uten den som er lagt, det er Jesus Kristus. Og om noen bygger på denne grunnvollen med gull, sølv, edelstener, tre, høy, halm – skal arbeidet bli åpenbart for hvert menneske. For dagen skal vise det. For det åpenbares i ild. Ilden skal prøve hvert menneskes verk, hva slag det er. Hvis noe av verket han bygget på det står igjen, skal han få en lønn. Hvis arbeidet brenner opp, skal han lide tap. Han skal bli frelst selv, som gjennom ild. Vet dere ikke at dere er et Guds tempel, og Guds Ånd bor i dere? Dersom noen ødelegger Guds tempel, skal Gud ødelegge ham. For Guds tempel er hellig, og det er dere. La ingen bedra seg selv. Dersom noen blant dere synes å være vis i denne tiden, for at han kan bli vis! For denne verdens visdom er dårskap hos Gud. For det står skrevet: «Han fanger de vise i deres kløkt.» Og atter: «Herren vet at de vises tanker er tomme.» La derfor ingen rose seg av mennesker, for alle ting er deres, enten det er Paulus eller Apollos eller Kefas eller verden eller liv eller død eller det som er nå eller det som skal skje – alt er deres, og dere er Kristi, og Kristus er Guds.
La et menneske regne oss slik som Kristi tjenere og forvaltere av Guds hemmeligheter. Når det gjelder resten, kreves det av forvalterne at en må finnes trofaste. For meg er det en liten sak å dømmes av dere, eller av menneskers dag, men jeg dømmer ikke engang meg selv. For jeg har ikke vært bevisst noe selv, men jeg er ikke dermed rettferdiggjort av det. Og den som dømmer meg, er Herren. Døm derfor ingenting før tiden, inntil Herren kommer. Han skal bringe frem i lyset de skjulte ting i mørket og åpenbare hjertenes råd. Da skal hver enkelt få ros fra Gud. Dette, brødre, overførte jeg til meg selv og Apollos for deres skyld, for at dere i oss skal lære å ikke tenke høyere enn det som er skrevet, for at dere ikke skal bli oppblåst, en etter en mot den andre, For hvem gjør deg uenig? Og hva har du som du ikke har mottatt? Og hvis du også har mottatt, hvorfor roser du deg som om du ikke har mottatt? Dere er allerede mettet, dere var allerede rike. Uten oss regjerte dere, og jeg skulle ønske at også dere regjerte, for at også vi kan regjere sammen med dere. For jeg mener at Gud har satt oss apostlene sist, som dødsdømte, fordi vi ble et skue for verden og for sendebud og mennesker. Vi er dårer for Kristi skyld, og dere kloke i Kristus. Vi er syke, og dere sterke. Dere er høyt aktet, og vi vanæret. Inntil denne time både sulter og tørster vi, og er nakne, og blir slått og vandrer omkring, og strever vi, og arbeider med våre egne hender. Når vi blir spottet, velsigner vi. Når vi blir forfulgt, lider vi. Når vi blir spottet, ber vi. Som det usleste i verden er vi blitt, som smusset som tørkes bort av alle ting, inntil nå. Jeg skriver ikke dette for å gjøre dere til skamme, men jeg formaner dere som mine elskede barn. For om dere har myriader av oppdragere i Kristus, så har dere ikke mange fedre. For jeg har jo født dere i Kristus Jesus ved evangeliet. Jeg formaner dere derfor: Bli mine etterfølgere. Derfor sendte jeg dere Timoteus, mitt elskede og trofaste barn i Herren. Han skal minne dere om mine veier i Kristus, slik jeg lærer overalt i hver menighet. Som om jeg ikke kom til dere, var det vel noen som var oppblåst. Men jeg skal komme til dere snart, om Herren vil. Jeg vil ikke kjenne de oppblåstes ord, men kraften. For Guds rike er ikke i ord, men i kraft. Hva vil dere? Skal jeg komme til dere med kjepp, eller i kjærlighet, og også med en saktmodighets ånd?
Hor blant dere høres det faktisk om, og slik hor som ikke engang nevnes blant hedningene, som at en har sin fars hustru! – og dere er oppblåste, og sørget ikke heller, for at han som gjorde denne gjerningen kan fjernes blant dere. For jeg, fraværende i forhold til kroppen og nærværende i ånden, har allerede dømt, som om jeg var tilstede, ham som gjorde dette, i vår Herre Jesu Kristi navn – dere er samlet sammen, også min ånd – med vår Herre Jesu Kristi kraft, for å overgi en slik til Satan til kjødets ødeleggelse, for at ånden kan bli frelst på Herren Jesu dag. Deres skryt er ikke godt. Vet dere ikke at litt surdeig syrer hele deigen? Rens derfor ut den gamle surdeigen, så dere kan være en ny deig, likesom dere er usyret. For også vårt påskelam, Kristus, ble ofret for oss. For at vi skal holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskapens og fordervelsens surdeig, men med oppriktighets og sannhets usyrede mat. Jeg skrev til dere i brevet at dere ikke skulle omgås horkarler, og ikke på alle måter med denne verdens horkarler eller med grådige eller utpressere eller avgudsdyrkere, siden dere da måtte gå ut av verden. Og nå skrev jeg til dere at dere ikke skulle omgås ham dersom noen, som kalles en bror, er en horkarl eller grådig eller en avgudsdyrker eller en spotter eller en dranker eller en utpresser – med en slik mann, skulle dere ikke engang spise sammen. For hva har jeg også å dømme dem utenfor? Dømmer dere ikke dem som er innenfor? De som er utenfor dømmer Gud. Og ta bort det onde fra dere selv.
Våger noen av dere, som har en sak med hverandre, å gå for å bli dømt av de urettferdige og ikke av de hellige? Vet dere ikke at de hellige skal dømme verden? Og hvis verden dømmes av dere, er dere da uverdige de mindre dommer? Vet dere ikke at vi skal dømme sendebud? Hvorfor ikke da de ting som hører livet til? Når det gjelder ting som hører til livet, så, hvis dere skal ha dommer, setter dere ned de som er foraktet i menigheten. Til dere til skam sier jeg: Så finnes det ikke én vis mann blant dere, ikke engang én, som kan dømme blant sine brødre! Men bror går for å bli dømt, og dette av de vantro! Allerede er det altså en fullstendig feil blant dere, at dere dømmer hverandre? Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor lar dere dere ikke heller bedra? Men dere – dere gjør urett, og dere bedrar, og disse – brødre! Vet dere ikke at de urettferdige ikke skal arve Guds rike? La dere ikke ledes vill. Verken horkarler eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller menn som utsetter kroppen sin for unaturlig omgang eller sodomitter, eller tyver eller grådige eller drankere eller spottere eller utpressere skal arve Guds rike. Og noen av dere var disse! Men dere ble vasket, men dere ble helliget, men dere ble erklært rettferdige i Herren Jesu navn og i vår Guds Ånd. Alt er meg tillatt, men ikke alt er nyttig. Alt er meg tillatt, men jeg vil ikke være underlagt noen. Mat er for magen, og magen for maten. Og Gud skal gjøre både dette og disse unyttig. Og kroppen er ikke til hor, men for Herren, og Herren for kroppen. Og Gud oppreiste både Herren og skal oppreise oss ved sin kraft. Vet dere ikke at kroppene deres er Kristi lemmer? Når jeg da tar Kristi lemmer, skal jeg gjøre dem til en skjøges lemmer? La det ikke skje! Vet dere ikke at den som holder seg til skjøgen, er én kropp? For de skal være, sier han, de to til ett kjød. Og den som holder seg til Herren, er én ånd? Fly fra hor. Hver synd, hva enn et menneske enn gjør, er utenfor kroppen, og den som driver hor, synder mot sin egen kropp. Vet dere ikke at kroppen deres er en helligdom for Den Hellige Ånd i dere, som dere har fra Gud? Og dere er ikke deres egne, for dere ble kjøpt for en pris. Herliggjør da Gud i kroppen deres og i ånden deres, som er Guds.
Og angående det dere skrev til meg om: Det er godt for en mann å ikke røre en kvinne, og på grunn av hor skal hver mann ha sin egen kone, og hver kvinne skal ha sin rette mann. Mot hustruen skal mannen vise den velvilje som tilkommer, og på samme måte skal også hustruen mot mannen. Hustruen har ikke makt over sin egen kropp, men mannen. Og på samme måte har heller ikke mannen makt over sin egen kropp, men hustruen. Hold dere ikke borte fra hverandre uten etter samtykke for en tid, for at dere kan være frie til faste og bønn, og komme sammen igjen, for at ikke Satan skal friste dere på grunn av deres mangel på selvkontroll. Og dette sier jeg som tillatelse – ikke som en befaling. For jeg vil at alle mennesker skal være som jeg selv. Men hver har sin egen gave fra Gud, den ene slik og den andre slik. Og jeg sier til de ugifte og enkene: Det er godt for dem om de kan forbli som jeg. Og hvis de ikke kan holde seg, la dem da gifte seg! For det er bedre å gifte seg enn å brenne. Og til de gifte forkynner jeg – ikke jeg, men Herren – at en hustru ikke skal skille seg fra mannen sin. Men hvis hun skal skille seg, la henne forbli ugift, eller forsone seg med mannen sin. En mann skal ikke sende sin hustru fra seg. Og til de andre taler jeg – ikke Herren – om en bror har en vantro hustru, og hun vil bo hos ham, la ham da ikke sende henne fra seg. Og en kvinne som har en vantro mann, og han vil bo hos henne, la henne da ikke sende ham fra seg. For den vantro mannen er helliget i hustruen, og den vantro hustru er helliget i mannen sin, ellers er barna deres urene, men nå er de hellige. Og dersom den vantro skiller seg, la ham skille seg. Broren eller søsteren er ikke under slaveri i slike tilfeller, og Gud har kalt oss i fred. For hva vet du, hustru, om du skal frelse mannen? Eller hva vet du, mann, om du skal frelse hustruen? Hvis ikke, slik som Gud har tildelt hver enkelt, slik som Herren har kalt, la ham vandre. Og slik foreskriver jeg i alle forsamlingene: Ble noen kalt når man er omskåret? La ham ikke bli uomskåret? Ble noen kalt i uomskåret? La ham ikke bli omskåret? Omskjærelsen er ingenting, og uomskåret er ingenting, men å holde Guds bud. Hver, i det kallet han ble kalt i – la ham forbli i dette. En tjener – ble du kalt? Vær ikke bekymret. Men hvis du også kan bli fri, bruk det heller. For den som er i Herren – kalt en tjener – er Herrens frigitte. På samme måte er også han, den frie, kalt, Kristi tjener. Dere ble kjøpt med en pris, og bli da ikke menneskers tjenere. Hver og en, brødre, la ham forbli hos Gud i dette. Men angående jomfruene har jeg ikke et bud fra Herren. Jeg bedømmer dere som om jeg har fått favør fra Herren til å være trofast. Jeg mener derfor at dette er godt på grunn av den nåværende nødvendighet, at det er godt for et menneske at det er slik: Har du vært bundet til en hustru? Søk ikke å bli løst. Har du blitt løst fra en hustru? Søk ikke en hustru. Men om du gifter deg, har du ikke syndet. Og om en jomfru gifter seg, har hun ikke syndet. Og slike skal ha trengsel i kjødet. Og jeg sparer dere. Og dette sier jeg, brødre: Tiden er nå forkortet, for at både de som har koner, skal være som de som ikke har, og de som gråter, som de som ikke gråter, og de som gleder seg, som de som ikke gleder seg, og de som kjøper, som de som ikke eier, og de som bruker denne verden, som de som ikke misbruker den. For denne verdens skikkelse forgår. Og jeg vil at dere skal være uten bekymringer. Den ugifte er bekymret for det som hører Herren til, hvordan han skal behage Herren. Og den gifte er bekymret for det som hører verdens ting til, hvordan han skal behage sin hustru. Hustruen og jomfruen står i forskjell. Den ugifte er bekymret for det som hører Herren til, for at hun kan være hellig både i kropp og i ånd, og den gifte er bekymret for det som hører verdens ting til, hvordan hun skal behage sin mann. Og dette sier jeg til deres eget beste: Ikke for å kaste en snare på dere, men for å være sømmelig og hengiven til Herren, uforstyrret. Og dersom noen mener det er upassende for sin jomfru, hvis hun er over blomstringsalderen, og det bør være slik, hva han vil la ham gjøre, han synder ikke – la ham gifte seg. Og den som har stått trofast i hjertet – uten nødvendighet – og har autoritet over sin egen vilje, og har bestemt seg for dette i sitt hjerte – å beholde sin jomfru – gjør vel. Slik gjør både den som gir bort i ekteskap, vel, og den som ikke gir bort i ekteskap, gjør bedre. En hustru er bundet av loven så lenge mannen lever, og hvis mannen sover, er hun fri til å gifte seg med hvem hun vil – bare i Herren. Og hun er lykkeligere hvis hun forblir slik – etter min mening. Og jeg tror også at jeg har Guds Ånd.
Og når det gjelder det som er ofret til avguder, vet vi at vi alle har kunnskap. Kunnskap blåser opp, men kjærligheten bygger opp. Og om noen mener å vite noe, har han ennå ikke visst noe slik som han burde vite det. Og hvis noen elsker Gud, er denne kjent av ham.
Når det gjelder å spise det som er ofret til avguder, vet vi at en avgud ikke er noe i verden, og at det ikke er noen annen Gud enn én. For selv om det er de som kalles guder, enten det er i himmelen eller på jorden – slik som det er mange guder og mange herrer – så er det for oss én Gud, Faderen, som alle ting er fra, og vi til ham, og én Herre, Jesus Kristus, som alle ting er gjennom, og vi ved ham. Men kunnskapen er ikke i ikke alle mennesker, og noen med samvittigheten til avguden, inntil nå, spiser det som noe som er ofret til en avgud, og deres samvittighet, som er svak, er besudlet. Men maten anbefaler oss ikke for Gud. For hvis vi spiser, er vi heller ikke bedre. Heller ikke, hvis vi ikke spiser, er vi dårligere. Men pass på at ikke denne autoriteten din skal bli en snublestein for de skrøpelige. For hvis noen ser deg som har kunnskap i et avgudstempel sitte til bords – skal ikke da hans samvittighet, når han er skrøpelig, bli oppmuntret til å spise det som er ofret til avguder? Og den skrøpelige broren skal gå fortapt ved din kunnskap, for hvem Kristus døde? Og slik synder du mot brødrene og slår deres svake samvittighet – synder dere mot Kristus? Derfor, hvis maten bringer min bror til fall, skal jeg ikke spise kjøtt for alltid, for at jeg ikke skal bringe min bror til fall.
Er jeg ikke en apostel? Er jeg ikke fri? Har jeg ikke sett Jesus Kristus, vår Herre? Er ikke dere mitt verk i Herren? Hvis jeg ikke er en apostel for andre, er jeg det uten tvil for dere, for dere er seglet på mitt apostelembete i Herren. Mitt forsvar til dem som gransker meg er dette: Har vi ikke myndighet til å spise og drikke? Har vi ikke myndighet til å lede en søster, en hustru, rundt, slik som de andre apostlene og Herrens brødre og Kefas? Eller bare jeg og Barnabas, har vi ikke autoritet – til ikke å arbeide? Hvem tjener som soldat for sin egen regning når som helst? Hvem planter en vingård og spiser ikke av dens frukt? Eller hvem gjeter en hjord og spiser ikke av hjordens melk? Taler jeg dette på menneskelig vis? Eller sier ikke også loven dette? For i Moseloven står det skrevet: «Du skal ikke binde munnkurv på en okse som tresker korn.» «Bryr Gud seg om oksene? Eller sier han det for all del på grunn av oss? Ja, på grunn av oss står det skrevet: For den som pløyer skal pløye i håp, og den som tråkker, skal ha del i håpet. Dersom vi sådde det åndelige til dere, er det vel stort om vi høster det som er kjødelig? Dersom andre har del i autoriteten over dere, er det ikke mer vi? Men vi brukte ikke denne autoriteten, men bærer alt for å ikke hindre for evangeliet om Kristus. Vet dere ikke at de som arbeider med det som hører til templet, spiser fra tempelet, og de som tjener ved alteret, har del i det? Slik ledet også Herren dem som forkynner evangeliet, å leve av det gode budskap. Og jeg har ikke brukt noe av dette. Heller ikke skrev jeg dette for at det skulle skje slik med meg, for det er bedre for meg å dø enn at noen skal gjøre min herlighet tom. For om jeg kan forkynne gode nyheter, er det ingen ære for meg, for det er nødvendighet pålagt meg, og ve meg om jeg ikke forkynner gode nyheter. For om jeg gjør det villig, har jeg lønn. Og om jeg gjør det motvillig – har jeg blitt betrodd en forvaltning! Hva er da min lønn? At jeg forkynner et godt budskap, uten betaling skal jeg gjøre de gode nyhetene om Kristus, for ikke å misbruke min autoritet i evangeliet? For fri fra alle mennesker har jeg gjort meg selv til tjener for alle, for at jeg skal vinne mer. Og jeg har blitt for jødene som en jøde, for at jeg skal vinne jøder? For dem som er under loven, som under loven, for at jeg skal vinne de som er under loven? For dem som er uten lov, som uten lov – (ikke uten lov for Gud, men innenfor loven for Kristus) – for å vinne dem som er uten lov? Jeg ble for de skrøpelige som en skrøpelig, for at jeg skulle vinne de skrøpelige? For alle mennesker er jeg blitt alt, for at jeg på alle måter kan frelse noen. Og dette gjør jeg for evangeliets skyld, for at jeg skal bli med-deltaker i det. Vet dere ikke at de som løper i et løp – alle løper, men én får seiersprisen? Løp dere slik, for at dere skal vinne. Og enhver som streber, er sindig i alle ting. Disse da for at de skal få en forgjengelig krone, men vi en uforgjengelig. Derfor løper jeg slik, ikke som usikkert, slik kjemper jeg, som en som ikke slår luft. Men jeg tukter mitt legeme og gjør det til slave, for at ikke jeg, etter å ha forkynt for andre, selv skal bli forkastet.
Og jeg vil ikke at dere skal være uvitende, brødre, om at alle våre fedre var under skyen og gikk alle gjennom havet, og alle ble døpt til Moses i skyen og i havet. Og alle spiste den samme åndelige maten, og alle drakk den samme åndelige drikken, for de drakk av en åndelig klippe som fulgte dem, og klippen var Kristus. Men i de fleste av dem var Gud ikke velbehagelig, for de ble strødd rundt i ørkenen. Og disse tingene ble bilder av oss, så vi ikke lidenskapelig skulle begjære onde ting, slik disse også begjærte. Bli heller ikke avgudsdyrkere, slik som visse av dem, slik det står skrevet: «Folket satte seg ned for å spise og drikke , og de reiste seg for å leke.» Må vi heller ikke drive hor, slik noen av dem drev hor, og det falt tjuetre tusen på én dag. Må vi heller ikke heller friste Kristus, slik noen av dem fristet og omkom ved slangene. Knurr heller ikke, slik også noen av dem knurret og omkom ved ødeleggeren. Alt dette skjedde med disse som forbilder, og det ble skrevet til formaning for oss, som tidenes ende (an)kom til, for at den som tenker han står, må se etter, så han ikke faller. Ingen fristelse har møtt dere – untatt menneskelige. Og Gud er trofast, som ikke vil la dere bli fristet over evne, men han skal sammen med fristelsen også gi en vei ut, så dere kan tåle den. Derfor, mine kjære, flykt fra avgudsdyrkelsen. Som til vise taler jeg – døm selv hva jeg sier: Velsignelsens beger som vi velsigner – er det ikke fellesskap med Kristi blod? Brødet som vi bryter – er det ikke fellesskap med Kristi legeme? For ett brød, ett legeme, er vi de mange – for vi har alle del i det ene brødet. Se Israel etter kjødet! Spiser ikke de ofrene i fellesskap med alteret? Hva sier jeg da? At en avgud er noe, eller at et offer som ofres til en avgud er noe? – [nei,] men at det som hedningene ofrer, ofrer de til onde ånder og ikke til Gud? Og jeg vil ikke at dere skal ha fellesskap med de onde ånder. Dere kan ikke drikke Herrens beger og de onde ånders beger? Dere kan ikke ha del i Herrens bord og i de onde ånders bord? Vekker vi Herren til nidkjærhet? Er vi sterkere enn ham? Alt er meg tillatt, men ikke alt er gagnlig? Alt er meg tillatt, men ikke alt bygger opp? La ingen søke sitt eget, men hverandres. Alt som selges på kjøttmarkedet, skal dere spise uten å spørre, for samvittighetens skyld, for jorden og dens fylde er Herrens. Og dersom noen av de vantro kaller dere, og dere vil gå, så spis alt som er satt frem, uten å spørre av hensyn til samvittigheten. Og dersom noen sier til dere: «Dette er et avgudsoffer», så spis ikke, både av hensyn til den som fortalte det, og samvittigheten. For jorden og dens fylde tilhører Herren. Jeg sier samvittigheten, ikke din egen, men den andres, for hvorfor er det at min frihet dømmes av en annens samvittighet? Og dersom jeg deltar med takknemlighet, hvorfor blir jeg da spottet for det jeg takker for? Enten dere da spiser eller drikker eller gjør noe annet, gjør alt til Guds ære? Vær ukrenkelige, både for jøder og grekere og for Guds menighet? Likesom jeg også i alle ting behager alle, ikke søker mitt eget gagn, men de manges, for at de skal bli frelst.
Bli mine etterfølgere, slik jeg også er Kristi. Og jeg priser dere, brødre, for at dere husker meg i alle ting, og slik som jeg overga dere, holder dere ved de tradisjonene som jeg har gitt dere.
Og jeg vil at dere skal vite at hver manns hode er Kristus, og kvinnens hode er mannen, og Kristi hode er Gud. Enhver mann som ber eller profeterer med tildekket hode, vanærer sitt hode. Og enhver kvinne som ber eller profeterer med utildekket hode, vanærer sitt eget hode. For det er det samme som å være barbert. For hvis en kvinne ikke er tildekket, da skal hun klippe håret av, og hvis det er en skam for en kvinne å klippe eller barbere håret, da skal hun dekke det til. For en mann skal ikke dekke hodet, siden han er Guds bilde og herlighet, og en kvinne er mannens herlighet. For en mann er ikke av en kvinne, men en kvinne er av en mann. For mannen er heller ikke skapt gjennom kvinnen, men kvinnen gjennom mannen. Derfor skal kvinnen ha et tegn på autoritet på hodet for sendebudenes skyld. Men i Herren er mannen ikke uten kvinnen, og kvinnen er heller ikke uten mannen. For likesom kvinnen er av mannen, slik er også mannen ved kvinnen, og alt er av Gud. Døm selv. Er det sømmelig for en kvinne å be til Gud utildekket? Lærer ikke selve naturen dere at hvis en mann har langt hår, er det en vanære for ham? Og en kvinne, hvis hun har langt hår, er det en ære for henne, fordi hun har fått håret i stedet for et dekke. Og hvis noen mener å være stridslysten, har vi ingen slik skikk, heller ikke Guds menigheter. Og dette erklærer jeg: Jeg gir ingen ros, fordi dere ikke kommer sammen til det bedre, men til det verre? For først, når dere kommer sammen i en menighet, hører jeg om splittelser blant dere, og delvis tror jeg det. For det trengs også sekter blant dere, for at de som er godkjent kan bli åpenbare blant dere. Når dere da kommer sammen på samme sted – er det ikke for å spise Herrens nattverd? For hver tar sitt eget nattverd først ved måltidet, og den ene er sulten, og den andre er full. Hvorfor? Har dere ikke hus å spise og drikke i? Eller forakter dere Guds menighet og gjør dere til skamme dem som ikke har? Hva kan jeg si dere? Skal jeg rose dere for dette? Jeg roser ikke! For jeg – jeg mottok fra Herren det som jeg også har gitt dere: at Herren Jesus i den natten han ble forrådt, tok et brød. Og etter å ha takket, brøt han det og sa: «Ta, et! Dette er mitt legeme som brytes for dere. Gjør dette til minne om meg.» Likeså begeret etter kveldsmaten og sa: «Dette begeret er den nye pakt i mitt blod. Gjør dette, så ofte dere drikker det, til minne om meg?» For så ofte dere spiser dette brødet og drikker dette begeret, forkynner dere Herrens død – inntil han kommer. For den som spiser dette brødet eller drikker Herrens beger uverdig, skal være skyldig i Herrens legeme og blod. Og et menneske skal prøve seg selv. Så kan han spise av brødet og drikke av begeret. For den som spiser og drikker uverdig, spiser og drikker en dom over seg selv – uten å skjelne Herrens legeme. Derfor er det mange svake og syke blant dere, og mange sover. For hvis vi selv skulle skjelne, ville vi ikke blitt dømt. Og når vi blir dømt av Herren, blir vi tuktet, for at vi ikke skal bli fordømt sammen med verden. Så da, mine brødre, når dere kommer sammen for å spise, så vent på hverandre. Og hvis noen er sulten, la ham spise hjemme, for at dere ikke skal komme sammen for å dømme. Og resten skal jeg ordne når jeg kommer.
Og når det gjelder de åndelige ting, brødre, vil jeg ikke at dere skal være uvitende. Dere vet at dere var hedninger, idet dere ble ledet til de stumme avgudene, i deres villfarelse. Derfor lar jeg dere vite at ingen, som taler i Guds Ånd, sier at Jesus er en forbannelse, og ingen kan si at Jesus er Herre, uten i Den Hellige Ånd. Og det er mangfold av gaver, og Ånden er den samme. Og det er mangfold av tjenester, og Herren er den samme. Og det er mangfold i gjerninger, og det er den samme Gud som virker alt i alle. Og til hver enkelt er det gitt Åndens åpenbarelse til gagn. For én er det gitt visdomsord ved Ånden, og en annen kunnskapsord, i samme Ånd. Til en annen tro i den samme Ånd, og til en annen helbredelsesgaver i den samme Ånd. Til en annen å virke kraft, til en annen profeti, til en annen ånders tydning, til en annen forskjellige slags tunger, og til en annen tydning av tunger. Alt dette virker den ene og samme Ånd, som deler ut til hver enkelt slik han vil. For likesom legemet er ett og har mange lemmer, og alle lemmene på ett legeme, enda mange, er ett legeme, slik er også Kristus. For også i én Ånd ble vi alle døpt til ett legeme, enten vi er jøder eller grekere, tjenere eller frie, og ble alle satt til å drikke i én Ånd. For legemet er jo ikke ett lem, men mange. Om foten sier: «Fordi jeg ikke er hånd, er jeg ikke av legemet», er det ikke derfor av legemet? Og om øret sier: «Fordi jeg ikke er øye, er jeg ikke av legemet.», er det ikke derfor av legemet? Hvis hele legemet var et øye, hvor er hørselen? Hvis hele hørselen, hvor er luktesansen? Og nå satte Gud lemmene, hver og en av dem, på legemet, slik han ville. Og hvis alle var ett lem, hvor er legemet? Og nå er det mange lemmer, men én kropp. Og et øye kan ikke si til hånden: «Jeg trenger deg ikke.» Og hodet til føttene: «Jeg trenger dere ikke.» Men mye mer er de lemmene på kroppen nødvendige, som synes å være de svakeste. Og de som vi synes er mindre ærefulle for kroppen, rundt dem setter vi mer rikelig ære på, og våre usømmelige ting rikelig med ærbarhet. Og våre ærbare ting har ikke noe behov. Men Gud har satt kroppen sammen, og gitt mer rikelig ære til den delen som mangler det, for at det ikke skal være splittelse i kroppen, men at lemmene skal bry seg om for hverandre. Og enten ett lem lider, lider da alle lemmene med, eller ett lem blir herliggjort, gleder da alle lemmene med. Og dere er Kristi kropp, og lemmene hver for seg. Og Gud satte noen i menigheten: først apostler, for det andre profeter, for det tredje lærere, deretter kraft, deretter helbredelsesgaver, hjelp, styring, ulike slags tungemål. Er alle apostler? Er alle profeter? Er alle lærere? Virker alle kraft? Har alle helbredelsesgaver? Taler alle i tunger? Kan alle tyde? og brenn med iver etter de bedre gaver.
Likevel viser jeg dere en langt bedre vei:
Om jeg taler med menneskers og sendebuds tunger, men ikke har kjærlighet, da er jeg blitt til en lyd av messing eller en klirrende cymbal. Og om jeg har profeti og kjenner alle hemmelighetene og all kunnskap, og om jeg har all den tro at jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, da er jeg ingenting. Og om jeg gir bort alt jeg eier for å gi andre mat, og om jeg gir opp kroppen min for å bli brent, men ikke elsker, da gagner det meg ingenting. Kjærligheten er langmodig, den er vennlig, kjærligheten misunner ikke, kjærligheten skryter ikke, den er ikke oppblåst, den gjør ikke upassende, søker ikke sine egne ting, blir ikke provosert, den tilregner ikke det onde, den gleder seg ikke over urettferdigheten, men gleder seg med sannheten. Den tåler alt, den tror alt, den håper alt, den tåler alt. Kjærligheten svikter aldri. Og enten det er profetier, skal de bli unyttige. Eller tungetalen, skal de opphøre. Eller kunnskap, skal den bli unyttig. For dels kjenner vi, og dels profeterer vi. Og når det fullkomne kommer, da skal det som er av deler, bli unyttig. Da jeg var et lite barn, talte jeg som et lite barn, tenkte jeg som et lite barn, resonnerte jeg som et lite barn. Og når jeg er blitt mann, har jeg gjort de barnslige tingene unyttige. For nå ser vi i et speil, dunkelt, og da ansikt til ansikt. Nå kjenner jeg delvis, og da skal jeg kjenne helt og fullt, slik jeg selv ble kjent. Og nå består tro, håp og kjærlighet – disse tre. Og størst av disse er kjærligheten.
Jag etter kjærligheten og søk det åndelige, og heller etter å profetere. For den som taler i tunger, taler ikke til mennesker, men til Gud. For ingen hører, og i ånden taler han hemmeligheter. Og den som profeterer for mennesker, taler oppbyggelse, formaning og trøst. Den som taler i tunger, bygger opp, og den som profeterer, bygger opp en menighet. Og jeg vil at dere alle skal tale i tunger, og enda mer at dere skal profetere. For den som profeterer er større enn den som taler i tunger, hvis ikke én kan tyde det, slik at menigheten kan få oppbyggelse. Og nå, brødre, om jeg kommer til dere og taler i tunger, hva skal jeg da gagne dere om jeg ikke taler til dere enten i åpenbaring eller i kunnskap eller i profeti eller i lære? Men de livløse tingene som gir lyd – enten det er fløyte eller harpe – hvis det ikke er forskjell på lydene de kan gi, hvordan skal man da vite hva som fløytes eller harpes? For hvis også en trompet kan gi en utydelig lyd, hvem skal da gjøre seg klar til kamp? Slik er det også med dere: Hvis dere ikke kan gi lett forståelig tale gjennom tungen – hvordan skal det som blir sagt, bli kjent ? For dere taler i luften. Det finnes kanskje så mange slags stemmer i verden, og ingen av dem er meningsløse. Hvis jeg da ikke kjenner stemmens kraft, vil jeg være en fremmed for den som taler, og den som taler, er en fremmed for meg. Slik er det også med dere, siden dere inderlig lengter etter åndelige (gaver), og søk for at dere kan bli rikere for å bygge opp mengheten. Derfor, den som taler i et tungemål, la ham be at han kan tyde det. For dersom jeg ber i tunger, da ber min ånd, og forstanden min er ufruktbar. Hva er det da? Jeg vil be med ånden, og jeg vil også be med forstanden. Jeg vil synge salmer med ånden, og jeg vil også synge salmer med forstanden. For dersom du kan velsigne med ånden, hvordan kan den som fyller den ulærdes plass, si amen til din takksigelse, siden han ikke vet hva du sier. For du takker riktignok godt, men den andre blir ikke oppbygd. Jeg takker min Gud og taler mer i tunger enn dere alle, men i en forsamling vil jeg heller tale fem ord med min forstand, for at jeg også kan undervise andre, enn utallige ord i tunger. Brødre, bli ikke barn i forstanden, men vær umyndige i det onde, og bli fullkomne i forstanden. I loven står det skrevet: «Med andre tunger og med andre lepper skal jeg tale til dette folket, og de skal ikke engang høre meg, sier Herren.» Så er tungene til et tegn, ikke for de troende, men for de vantro. Og profetien er ikke for de vantro, men for de troende. Hvis da hele forsamlingen kommer sammen på samme sted, og alle taler i tunger, og det kommer inn ulærde eller vantro, vil de ikke da si at dere er gale? Og hvis alle taler profetisk, og noen kommer inn, en vantro eller ulærd, blir han irettesatt av alle, han blir undersøkt av alle. Og slik blir hans hjertes hemmeligheter åpenbare, og han faller ned på sitt ansikt og bøyer seg for Gud og forkynner at Gud sannelig er i dere. Hva er det da, brødre? Når dere kommer sammen, har hver av dere en salme, en lære, en tunge, en åpenbaring, en tydning? La alt tjene til oppbyggelse. Dersom noen taler et tungemål, da to eller høyst tre, etter tur, og én skal tyde det. Og dersom det ikke finnes noen som kan tyde, da skal han tie stille i forsamlingen, og tale for seg selv og for Gud. Og profeter – la to eller tre tale, og de andre skal skjelne. Og dersom noe blir åpenbart for en annen som sitter der, da skal den første tie stille. For dere kan alle, én etter én, profetere, for at alle skal lære og alle skal bli formanet. Og profetenes ånder skal underordnes profetene. For Gud er ikke en Gud for oppstyr, men for fred, slik som i alle de helliges forsamlinger. La kvinnene deres tie stille i forsamlingene, for det er ikke tillatt for dem å tale, men å være lydige, slik også loven sier. Og hvis de vil lære noe, la dem stille spørsmål til sine egne menn hjemme, for det er en skam for kvinner å tale i en forsamling. Er Guds ord kommet fra dere, eller er det bare til dere? Hvis noen mener å være en profet eller åndelig, la ham erkjenne det jeg skriver til dere – at det er bud fra Herren. Og hvis noen er uvitende, la ham være uvitende. Så, brødre, at dere inderlig ønsker å profetere, og å tale i tunger, skal dere ikke hindre. La alt skje sømmelig og med orden.
Og jeg kunngjør for dere, brødre, det glade budskap som jeg forkynte for dere, som dere også tok imot, som dere også har stått i, som dere også blir frelst ved, ved hvilke ord jeg forkynte gode nyheter for dere, hvis dere holder fast, med mindre dere trodde forgjeves. For jeg overga dere først det jeg også tok imot, at Kristus døde for våre synder, etter Skriftene, og at han ble begravet, og at han er oppstått på den tredje dagen, etter Skriftene, og at han viste seg for Kefas, deretter for de tolv, deretter viste han seg for over fem hundre brødre på én gang, hvorav de fleste fortsatt lever den dag i dag, og noen av dem sov også inn; deretter viste han seg for Jakob, deretter for alle apostlene. Og sist av alle – som om jeg var et for tidlig født foster (i verdi) – viste han seg også for meg, for jeg er den minste av apostlene, som ikke er verdig til å kalles apostel, fordi jeg forfulgte Guds menighet. Og av Guds nåde er jeg det jeg er, og hans nåde mot meg var ikke forgjeves, men jeg arbeidet rikelig mer enn de alle. Dog ikke jeg, men Guds nåde som er med meg? Enten det da er jeg eller de? Vi forkynner slik, og dere trodde slik. Men hvis det forkynnes at Kristus er oppstått fra de døde, hvordan sier da visse blant dere at det ikke finnes noen oppstandelse av døde? Og hvis det ikke finnes noen oppstandelse av døde, har heller ikke Kristus oppstått. Og hvis Kristus ikke er oppstått, da er vår forkynnelse tom, og også deres tro tom. Og vi blir også funnet å være falske vitner om Gud, fordi vi vitnet om Gud at han oppreiste Kristus, som han ikke oppreiste, hvis da døde ikke oppstår. For dersom de døde ikke står opp, er heller ikke Kristus oppstått. Og dersom Kristus ikke er oppstått, er da deres tro forgjeves. Dere er fortsatt i deres synder. Da gikk også de som sovnet inn i Kristus, fortapt. Dersom vi i dette livet bare har håpet til Kristus, er vi av alle mennesker de mest ynkelige. Og nå er Kristus oppstått fra de døde – han ble førstegrøden av de som sov hen. For siden døden er gjennom mennesket, er det også en oppstandelse av de døde gjennom mennesket. For likesom alle dør i Adam , skal også alle gjøres levende i Kristus. Hver og en i sin orden, en førstegrøde av Kristus, deretter de som tilhører Kristus, i hans nærvær. Så – enden, når han overgir riket til Gud Faderen, når han har gjort alt herredømme og all myndighet og makt til intet. For han trenger å herske inntil han har lagt alle fiender under sine føtter. Den siste fiende er utryddet – døden? For alt la han under hans føtter, og når man kan si at alt er blitt underlagt ham, er det åpenbart at han er unntatt som la alt under ham. Og når alt er blitt underlagt ham, da skal også Sønnen selv underlegge seg ham, som la alt under ham, for at Gud kan være alt i alle. For hva skal de gjøre som blir døpt for de døde, hvis de døde slett ikke står opp? Hvorfor blir de også døpt for de døde? Hvorfor står vi også i fare hver time? Hver dag dør jeg ved deres herlighet som jeg har i Kristus Jesus, vår Herre. Hvis jeg kjempet i Efesos på en manns vis med ville dyr, hva gagner det meg om de døde ikke står opp? La oss ete og drikke, for i morgen dør vi! La dere ikke villede. Onde gjerninger ødelegger gode manerer. Våkn opp, som det er rett, og synd ikke. For noen er sannelig uvitende om Gud. Til skam for dere sier jeg det. Men en vil si: «Hvordan står de døde opp? Du ufornuftige! Det du sår, blir ikke levendegjort uten at det dør. Og det du sår, det sår ikke kroppen som skal bli, men et nakent korn, enten det er av hvete eller av et annet korn. Og Gud gir det en kropp slik han vil, og hvert av frøene sin egen kropp. Ikke alt kjød er det samme kjødet. Ett er menneskenes kjød, et annet dyrs kjød, et annet fiskers kjød og et annet fuglers kjød. Og det finnes himmelske legemer og jordiske legemer. Men én er de himmelskes herlighet og en annen de jordiskes. En herlighet av solen, og en annen herlighet av månen, og en annen herlighet av stjernene, for stjerne er forskjellig fra stjerne i herlighet. Slik er det også med de dødes oppstandelse: Det blir sådd i forgjengelighet, det står opp i uforgjengelighet; det blir sådd i vanære, det står opp i herlighet; det blir sådd i svakhet, det står opp i kraft; det blir sådd et naturlig legeme, det står opp et åndelig legeme. Det er et naturlig legeme, og det er et åndelig legeme. Slik er det også skrevet: «Det første mennesket, Adam, ble en levende sjel.» Den siste Adam er en livgivende ånd. Men det åndelige er ikke først, men det naturlige, deretter det åndelige. Det første mennesket er av jorden, jordisk. Det andre mennesket er Herren ut av himmelen. Som det jordiske er, er også de jordiske. Og som det himmelske er, er også de himmelske. Og likesom vi bar det jordiskes bilde, skal vi også bære det himmelskes bilde. Og dette sier jeg, brødre: Kjøtt og blod kan ikke arve Guds rike, og forgjengeligheten arver ikke uforgjengeligheten. Se, jeg sier dere en hemmelighet: Vi skal ikke alle sovne inn, og vi skal alle bli forvandlet. I et nu, på et øyeblikk, i den siste basun. For den skal lyde, og de døde skal oppstå uforgjengelige, og vi – vi skal bli forvandlet. For det trengs at dette forgjengelige ikler seg uforgjengelighet, og dette dødelige ikler seg udødelighet. Og når dette forgjengelige har ikledd seg uforgjengelighet, og dette dødelige ikledd seg udødelighet, da skal det ord som er skrevet, oppfylles: «Døden ble oppslukt til seier.» Hvor, død, er din brodd? Hvor, dødsrike, er din seier? Og dødens brodd er synden, og syndens makt loven. Og Gud være takk, ham som gir oss seier ved vår Herre Jesus Kristus, så dere, mine elskede brødre, bli trofaste, urokkelige og rike i Herrens gjerning til enhver tid, idet dere vet at deres arbeid ikke er forgjeves i Herren.
Og når det gjelder innsamlingen til de hellige, slik jeg ga menighetene i Galatia beskjed om, gjør dere det også. Hver første (dag) i uken skal hver av dere legge til side og samle det han har oppnådd, slik at det ikke skal foretas innsamlinger når jeg kommer. Og når jeg kommer, vil jeg sende dem som dere godkjenner, med brev for å bringe deres velvilje til Jerusalem. Og hvis det er passende for meg å dra, skal de dra med meg. Og jeg vil komme til dere når jeg reiser gjennom Makedonia – for Makedonia reiser jeg gjennom – og kanskje vil jeg bli hos dere, eller engang overvintre, for at dere kan følge meg dit jeg går. For jeg ønsker ikke å se dere nå i forbifarten, men jeg håper å bli en stund hos dere, om Herren tillater det. Og jeg vil bli i Efesos til pinse. For en dør er åpnet for meg – en stor og kraftfull – og det er mange som står imot. Og hvis Timoteus kan komme, så sørg for at han kan være hos dere uten frykt, for han arbeider i Herrens gjerning, slik som jeg, da kan ingen forakte ham. Send ham avsted i fred, så han kan komme til meg, for jeg venter ham sammen med brødrene. Og angående vår bror Apollos, har jeg bønnfalt ham mye om å komme til dere sammen med brødrene, og det var slett ikke hans vilje at han skulle komme nå, og han vil komme når han finner det passende. Våk, stå i troen. Vær menn, vær sterke. La alt deres skje i kjærlighet. Og jeg ber dere innstendig, brødre: Dere vet at Stefanas’ husstand er førstegrøden i Akaia, og de har satt seg fore å tjene de hellige, at også dere skal være lydige mot slike og mot enhver som arbeider og strever med oss. Jeg gleder meg over Stefanas, Fortunatus og Akaikus’ nærvær, fordi disse fylte deres mangel. De har styrket min og deres ånd. Anerkjenn de som er slik. Menighetene i Asia hilser dere. Akvilas og Priskilla hilser dere mye i Herren, sammen med menigheten som er i deres hus. Alle brødrene hilser dere. Hils hverandre med et hellig kyss. Min hilsen, Paulus, med hånden min. Den som ikke elsker Herren Jesus Kristus, han være forbannet! Herren er kommet! Herren Jesu Kristi nåde er med dere. Min kjærlighet er med dere alle i Kristus Jesus. Amen.
Til korinterne, først skrevet fra Filippi ved Stefanas og Fortunatus og Akaikus og Timoteus.