Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | Gv | G | L
[1] 1 Paulus, en Jesu Kristi apostel [apostolos] ved Guds vilje [thelēma], og broren Timoteus, til Guds menighet [ekklēsia] i Korint, med alle de hellige [hagios] som er i hele Akaia: 2 Nåde [charis] til dere og fred [eirēnē] fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus! 3 Lovet være Gud og vår Herre [kyrios] Jesu Kristi Far, barmhjertighetens [oiktirmos] Far og all trøsts [paraklēsis] Gud, 4 som trøster [parakaleō] oss i all vår trengsel [thlipsis], så vi kan trøste [parakaleō] dem som er i all slags trengsel [thlipsis], ved [dia] den trøst [paraklēsis] som vi selv trøstes [parakaleō] med av Gud. 5 For likesom Kristi lidelser [pathēma] florerer [perisseuō] over [eis] oss, så florerer [perisseuō] også vår trøst [paraklēsis] ved [dia] Kristus. 6 Og dersom vi er i trengsel [thlibō], er det til deres trøst [paraklēsis] og frelse [sōtēria], som skjer ved at dere utholder [hypomonē] de samme [autos] lidelser [pathēma] som vi også lider [paschō]. Dersom vi blir trøstet [parakaleō], er det til deres trøst [paraklēsis] og frelse [sōtēria]. 7 Og vårt håp [elpis] for dere er fast [bebaios], for vi vet at likesom dere har del [koinōnos] i lidelsene [pathēma], så også i trøsten [paraklēsis]. 8 For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende [agnoeō] om den trengselen [thlipsis] som rammet oss i Asia, at vi ble tynget [kata] over [bareō hyperbolē] vår makt [dynamis], så vi fryktet til og med for livet [zaō]. 9 Men vi har selv fått dødsdommen [apokrima thanatos] i oss selv, for at vi ikke skal stole [peithō] på oss selv, men på Gud, som oppvekker [egeirō] de døde, 10 som utfridde [rhyomai] oss fra en så stor [tēlikoutos] død [thanatos], og utfrir [rhyomai], og som vi har håpet [elpizō] på at han også ennå skal utfri [rhyomai]. 11 Dere samarbeider [synypourgeō] også med oss ved deres bønn [deēsis], for at takk [charisma] kan gis av mange [polys] personer [prosōpon] på våre vegne, for den favør som er gitt oss. 12 For dette er vår ros [kauchēsis]: vår samvittighets [syneidēsis] vitnesbyrd om at vi i enkelhet [haplotēs] og Guds renhet [eilikrineia], ikke i kjødelig [sarkikos] visdom [sophia], men i Guds nåde [charis], vandret [anastrephō] i verden [kosmos], og mer rikelig mot dere. 13 For vi skriver [graphō] ikke noe annet til dere enn det dere enten leser [anaginōskō] eller bekjenner [epiginōskō]. Og jeg håper at dere også helt til enden [telos] skal bekjenne [epiginōskō], 14 likesom dere også delvis [meros] bekjente [epiginōskō] oss, at vi er deres herlighet [kauchēma], likesom dere også er vår på Herren Jesu dag [hēmera]. 15 Og i denne tillit hadde jeg tenkt å komme til dere tidligere [proteron], for at dere skulle få en andre nåde [charis], 16 og gjennom dere dra til Makedonia, og igjen fra Makedonia komme til dere, og gjennom dere bli sendt [propempō] videre til Judea. 17 Dette råd [bouleuō], brukte jeg da lettsindighet [elaphria]? Eller det råd [bouleuō] jeg råder [bouleuō] etter kjødet [sarx], råder [bouleuō] jeg, for at det hos meg kan være ja [nai], ja [nai] og nei [ou], nei [ou]? 18 Og Gud er trofast [pistos], så vårt ord [logos] til dere ikke ble ja og nei, 19 for Guds Sønn, Jesus Kristus, som ble forkynt [kēryssō] blant dere gjennom oss, gjennom meg og Silvanus og Timoteus, ble ikke ja og nei, men i ham er det blitt ja. 20 For så mange som det er av løfter [epangelia] fra Gud, i ham er det ja og i ham amen, til ære [doxa] for Gud gjennom oss. 21 Og han som bekrefter [bebaioō] dere med oss i Kristus og salvet [chriō] oss, er Gud, 22 som også beseglet [sphragizō] oss og ga Ånden [pneuma] som depositum [arrabōn] i våre hjerter [kardia]. 23 Og jeg kaller [epikaleō] Gud til vitne for min sjel, at det var for å spare [pheidomai] dere jeg ikke ennå [ouketi] kom til Korint. 24 Ikke at vi er herrer [kyrieuō] over deres tro [pistis], men vi er medarbeidere [synergos] på deres glede [chara], for i troen [pistis] står dere[histēmi].
[2] 1 Men jeg bestemte [krinō] meg med meg selv, at jeg ikke skulle komme til dere igjen i [en] sorg [lypē]. 2 For hvis jeg gjør dere bedrøvet [lypeō], hvem er det da som gleder [euphrainō] meg uten den som er gjort bedrøvet av meg? 3 Jeg skrev [graphō] til dere dette samme for at jeg, når jeg kommer, ikke skulle bli bedrøvet [lypē] av dem jeg burde ha glede [chairō] av. Jeg har tillit [peithō] til dere alle, at min glede [chara] kommer av dere alle [pas]. 4 For av [ek] stor [polys] trengsel [thlipsis] og hjertes nød [synochē] skrev jeg til dere gjennom [dia] mange [polys] tårer [dakry], ikke for at [hina] dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærlighet jeg har til dere mer overveldende [perissoterōs]. 5 Og om noen har forårsaket sorg [lypeō], har han ikke gjort meg sorg [lypeō], men delvis [meros] for at jeg ikke skal være til byrde [epibareō] for dere alle. 6 Tilstrekkelig for en slik er denne straffen [epitimia], som ble påført av størstedelen [pleiōn], 7 slik at det tvert imot [tounantion] heller er for dere å tilgi [charizomai] og trøste [parakaleō], for at ikke en slik skal bli slukt [katapinō] av overdreven [perissos] sorg [lypē]. 8 Derfor ber [parakaleō] jeg dere om å bekrefte [kyroō] kjærlighet [agapē] til [eis] ham, 9 for også dette skrev jeg for å få vite beviset [dokimē] på dere, om dere er lydige [hypēkoos] i alle [pas] ting. 10 Og den dere tilgir [charizomai] noe – jeg også [kai]. For også jeg, hvis jeg har tilgitt [charizomai] noe, det har jeg tilgitt [charizomai] på grunn av dere, i Kristi person [prosōpon], det tilgir jeg, 11 for at [hina] Satan [satanas] ikke skal få et overtak [pleonekteō] hos oss, for vi er ikke uvitende [agnoeō] om hans onde planer [noēma].
12 Og etter å ha kommet til Troas for de gode nyhetene [euangelion] om Kristus, og en dør [thyra] er blitt åpnet [anoigō] for meg i [en] Herren, 13 har jeg ikke hatt ro [anesis] i min ånd [pneuma], siden jeg ikke fant [heuriskō] Titus, min bror [adelphos], men tok farvel med dem og dro til Makedonia. 14 Og Gud være takk [charis], som alltid [pantote] leder oss i triumf [thriambeuō] i Kristus, og duften av hans kunnskap lar han åpenbare [phaneroō] gjennom [dia] oss på hvert [pas] sted [topos], 15 fordi vi er en velbehagelig [euōdia] duft for Gud på grunn av Kristus, i [en] dem som blir frelst [sōzō], og i [en] dem som går fortapt [apollymi]; 16 for den ene en duft [osmē] av død [thanatos] til [eis] død [thanatos], og for den andre en duft [osmē] av liv [zōē] til [eis] liv [zōē]. Og hvem er tilstrekkelig [hikanos] til dette? 17 For vi er ikke som de mange [polys] som korrumperer[kapēleuō] Guds ord [logos], men som av [ek] oppriktighet [eilikrineia], men som av [ek] Gud, taler vi i Kristus for Guds åsyn [katenōpion].
[3] 1 Begynner vi igjen å anbefale [synistēmi] oss selv, eller trenger [chrēzō] vi, slik som noen, anbefalingsbrev [epistolē systatikos] til dere, eller anbefaling [systatikos] fra dere? 2 Brevet [epistolē] vårt er dere, skrevet [engraphō] i våre hjerter [kardia], kjent [ginōskō] og lest [anaginōskō] av alle [pas] mennesker [anthrōpos], 3 og åpenbart [phaneroō] at dere er et Kristi brev [epistolē], betjent [diakoneō] av oss, ikke skrevet med blekk [melan], men med den levende [zaō] Guds Ånd [pneuma], ikke på tavler [plax] av stein [lithinos], men på hjertets [kardia] kjødelige [sarkinos] tavler [plax]. 4 Og slik tillit [pepoithēsis] har vi til Gud gjennom [dia] Kristus. 5 Ikke at vi av oss selv er tilstrekkelige [hikanos] til å tenke [logizomai] noe som av [ek] oss selv, men vår tilstrekkelighet [hikanotēs] kommer fra [ek] Gud. 6 Han gjorde oss også tilstrekkelige [hikanoō] til å være tjenere [diakonos] for en ny [kainos] pakt [diathēkē], ikke av bokstav [gramma], men av ånd [pneuma]. For bokstaven [gramma] dreper [apokteinō], og ånden [pneuma] gjør levende [zōopoieō]. 7 Men dersom dødens [thanatos] tjeneste [diakonia], med bokstaver [gramma], hugget [entypoō] inn i steiner [lithos], kom i herlighet [doxa], slik at Israels barn [huios] ikke kunne feste blikket [atenizō] på Moses’ ansikt på grunn av hans ansikts [prosōpon] herlighet [doxa] – som holdt på å bli ubrukelig [katargeō] – 8 hvordan skal ikke da Åndens tjeneste [diakonia] bli enda mer [mallon] herlig [doxa]? 9 For hvis fordømmelsens [katakrisis] tjeneste [diakonia] er herlig [doxa], hvor mye mer er da rettferdighetens [dikaiosynē] tjeneste [diakonia] rikelig [perisseuō] i herlighet [doxa]? 10 For selv det som en gang var herlig [doxazō], har ikke vært herlig [doxazō] – i denne henseende [meros] på grunn av den overlegne [hyperballō] herlighet [doxa]. 11 For hvis det som blir gjort ubrukelig [katargeō], er gjennom herlighet [doxa], hvor mye mer [mallon] er det som blir igjen i herlighet [doxa]. 12 Siden vi har et slikt håp [elpis], bruker vi stor [polys] talefrihet [parrēsia], 13 og er ikke som [kathaper] Moses, som la et slør [kalymma] over [epi] sitt eget ansikt [prosōpon], for Israels barn våget ikke å feste blikket [atenizō] til enden [telos] av det som blir gjort ubrukelig [katargeō], 14 men deres sinn [noēma] var forherdet [pōroō], for inntil [achri] denne dag [sēmeron] forblir [menō] det samme [autos] sløret [kalymma] ufratrukket [anakalyptō] ved lesingen [anagnōsis] av den gamle [palaios] pakt [diathēkē] – det som i Kristus blir gjort ubrukelig [katargeō] – 15 men helt til denne dag, når Moses blir lest [anaginōskō], ligger et slør [kalymma] over [keimai] deres hjerte [kardia], 16 og når [kardia] de vender [epistrephō] seg til Herren [kyrios], blir sløret [kalymma] tatt bort [periaireō]. 17 Og Herren [kyrios] er [esti] Ånden [pneuma]. Og hvor Herrens Ånd er, der er frihet [eleutheria]. 18 Og vi alle [pas], med utildekket [anakalyptō] ansikt [prosōpon], mens vi ser [] Herrens herlighet [doxa] i et speil [katoptrizō], blir forvandlet [metamorphoō] til det samme [autos] bilde [eikōn], fra herlighet [doxa] til [eis] herlighet [doxa], slik som ved [apo] Herrens [kyrios] Ånd [pneuma].
[4] 1 Derfor, ettersom vi har denne tjenesten [diakonia], likesom vi har mottatt godhet [eleeō], blir vi ikke motløse [ekkakeō], 2 men har forsaket [apeipon] skammens [aischynē] skjulte [kryptos] ting, og vi vandrer ikke i list [panourgia] og misbruker [doloō] ikke Guds ord [logos], men ved å åpenbare [phanerōsis] sannheten [alētheia] anbefaler [synistēmi] vi oss for enhver menneskelig [anthrōpos] samvittighet [syneidēsis] for Gud. 3 Og om også våre gode nyheter [euangelion] er tilslørt [kalyptō], er det tilslørt [kalyptō] for dem som går fortapt [apollymi]. 4 Denne tidsalders [aiōn] gud har blindet [typhloō] de vantros [apistos] sinn [noēma], så lyset [phōtismos] av de gode nyhetene om Kristi herlighet ikke skinner [augazō] frem for dem, han som er Guds bilde [eikōn]. 5 For det er ikke oss selv vi forkynner [kēryssō], men Kristus Jesus, Herre [kyrios], og oss selv er deres tjenere [doulos] for Jesu skyld. 6 For det er Gud som sa: «Lys [phōs] skal skinne [lampō] ut [ek] av mørket [skotos].» Han har lyst [lampō] i våre hjerter [kardia], så vi kan kjenne [gnōsis] Guds herlighet [doxa] i Jesu Kristi ansikt [prosōpon]. 7 Denne skatten [thēsauros] har vi i leirkar [ostrakinos skeuos], for at [hina] kraftens [dynamis] overlegenhet [hyperbolē] skal være fra Gud og ikke fra oss. 8 på alle kanter i trengsel [thlibō], men ikke trengt [stenochōreō]; rådville [aporeō], men ikke fortvilet [exaporeō], 9 forfulgt [diōkō], men ikke forlatt [egkataleipō], kastet ned [kataballō], men ikke fortapt [apollymi]. 10 Alltid bærer [peripherō] vi Herren Jesu død rundt i legemet [sōma], for at også Jesu liv [zōē] kan åpenbares [phaneroō] i [en] vårt legeme [sōma], 11 for alltid blir vi som lever overgitt [paradidōmi] til [eis] døden [thanatos] for Jesu skyld, for at [hina] også Jesu liv kan åpenbares [phaneroō] i vårt dødelige [thnētos] kjød [sarx], 12 slik at døden [thanatos] virkelig [men] er virksom [energeō] i oss, og livet [zōē] i dere. 13 Og med den samme troens [pistis] ånd [pneuma], slik det er skrevet [graphō]: «Jeg trodde [pisteuō], derfor talte [laleō] jeg.» Vi tror [pisteuō] også, derfor taler [laleō] vi også. 14 For vi vet at han som oppreiste [egeirō] Herren Jesus, også skal oppreise [egeirō] oss ved [dia] Jesus og presentere [paristēmi] (oss) sammen [syn] med dere. 15 For alt dette er på grunn av dere, for at nåden [charis], når den er blitt mangedoblet [pleonazō], på grunn av de fleres takksigelse [eucharistia], kan bli rikelig [perisseuō] til Guds ære [doxa]. 16 Derfor mister vi ikke motet [ekkakeō]. Men om også vårt ytre [exō] menneske [anthrōpos] forfaller [diaphtheirō], fornyes [anakainoō] det innvendige [esōthen] dag for dag. 17 For vår trengsel [thlipsis], som er kortvarig [parautika] og lett [elaphros], virker [katergazomai] overmåte mer og mer frem en evig [aiōnios] tyngde [baros] av herlighet [doxa]. 18 Vi ser [skopeō] ikke på de synlige [blepō] ting, men på de usynlige [mē blepō]. For de synlige [blepō] ting er forbigående [proskairos], men de usynlige [mē blepō] er evigvarende [aiōnios].
[5] 1 For vi vet at dersom vårt jordiske [epigeios] hus [oikia], vårt tabernakel [skēnos], rives ned [katalyō], så har vi en bygning [oikodomē] fra Gud, et hus [oikia] som ikke er gjort med hender [acheiropoiētos], evig [aiōnios] i himmelen [ouranos]. 2 For også i dette sukker [stenazō] vi, idet vi lengter [epipotheō] etter å kle [ependyomai] oss med vår bolig [oikētērion] som er fra [ek] himmelen [ouranos]. 3 Hvis så skal være, at når vi har kledd [endyō] oss selv, så skal vi ikke bli funnet nakne [gymnos]. 4 For også vi som er i tabernaklet [skēnos], sukker [stenazō] av byrder [bareō], siden vi ikke vil avkle [ekdyō] oss, men kle [ependyomai] oss, for at det dødelige [thnētos] skal bli oppslukt [katapinō] av livet [zōē]. 5 Og han som har virket [katergazomai] oss til dette, er Gud, som også har gitt Åndens [pneuma] nedbetaling [arrabōn] til oss. 6 Vi har altså alltid mot [tharreō] og vet at når vi er hjemme [endēmeō] i legemet [sōma], er vi borte [ekdēmeō] fra Herren [kyrios]. 7 For vi vandrer [peripateō] ved [dia] tro [pistis], ikke ved [dia] det vi ser [eidos]. 8 Vi har mot [tharreō] og vil heller være borte [ekdēmeō] fra legemet [sōma] og være hjemme [endēmeō] hos Herren [kyrios]. 9 Derfor er også vi ambisiøse [philotimeomai], enten det er hjemme [endēmeō] eller borte [ekdēmeō], for å behage [euarestos] ham. 10 For vi trenger alle å åpenbares [phaneroō] for [emprosthen] Kristi domstol [bēma], for at hver enkelt kan få igjen [komizō] det han har gjort gjennom legemet [sōma], etter det han har gjort [prassō], enten det er godt [agathos] eller ondt [kakos]. 11 Etter å ha kjent frykten [phobos] for Herren [kyrios], overbeviser [peithō] vi mennesker [anthrōpos], og vi er åpenbaret [phaneroō] for Gud. Og jeg håper også at det er åpenbart [phaneroō] i deres samvittigheter [syneidēsis]. 12 For det er ikke oss selv vi anbefaler [synistēmi] for dere igjen, men vi gir dere grunn til å rose [kauchēma] oss, for at dere kan ha noe å si til dem som roser [kauchaomai] seg i utseendet [prosōpon] og ikke i hjertet [kardia]. 13 For om vi var fra [existēmi] oss selv, var det for Gud. Om vi er ved forstanden [sōphroneō] – er det for dere. 14 For Kristi kjærlighet [agapē] driver [synechō] oss, ettersom vi har dømt slik: Dersom én [heis] døde [apothnēskō] for [hyper] alle [pas], da døde [apothnēskō] også de alle [pas], 15 og han døde [apothnēskō] for alle [pas], for at [hina] de som lever [zaō], ikke lenger skal leve [zaō] for seg selv [heautou], men for ham som døde [apothnēskō] for dem og ble oppreist [egeirō]. 16 Så vi har fra nå av ikke kjent [eidō] noen etter [kata] kjødet [sarx]. Og om vi enn har kjent [ginōskō] Kristus etter kjødet [sarx], så kjenner vi ham ikke lenger [ouketi] nå [nyn]. 17 Så om noen er i Kristus, er han en ny [kainos] skapning [ktisis]. Det gamle [archaios] forsvant [parerchomai], se, alt er blitt nytt [kainos]. 18 Og alt er av [ek] Gud, som forsonet [katallassō] oss med seg selv ved [dia] Jesus Kristus og ga oss forsoningens [katallagē] tjeneste [diakonia]. 19 Gud forsonet i Kristus – en verden [kosmos] med seg selv, og tilregner [logizomai] dem ikke deres overtredelser [paraptōma], og har lagt i oss ordet [logos] om forsoningen [katallagē]. 20 For Kristi skyld, er vi da ambassadører [presbeuō], som om Gud kaller [parakaleō] gjennom [dia] oss, vi ber [deomai] for Kristi skyld: «La dere forsone [katallassō] med Gud.» 21 For ham som ikke kjente synd [hamartia], gjorde [poieō] han til synd [hamartia] for oss, for at vi skal bli Guds rettferdighet [dikaiosynē] i ham.
[6] 1 I samarbeid [synergeō] (med ham) ber vi også om at dere ikke forgjeves [kenos] må ta imot [dechomai] Guds nåde [charis]. 2 For han sier: «Jeg bønnhørte [epakouō] deg i en gunstig[dektos] tid [kairos], og på en frelsens [sōtēria] dag hjalp [boētheō] jeg deg. Se, nå er en gunstig [euprosdektos] tid [kairos], se, nå er en frelsens [sōtēria] dag.» 3 Og gi ingen grunn til anstøt [proskopē], for at [hina] tjenesten [diakonia] ikke skal bli klandret [mōmaomai], 4 men i alt [pas] viser vi oss som Guds tjenere [diakonos], i stor tålmodighet [hypomonē], i trengsler [thlipsis], i nød [anagkē], i angst [stenochōria], 5 i slag [plēgē], i fengsler [phylakē], i opprør [akatastasia], i strev [kopos], i nattevåking [agrypnia], i faste [nēsteia], 6 i renhet [hagnotēs], i kunnskap [gnōsis], i langmodighet [makrothymia], i godhet [chrēstotēs], i Den hellige ånd, i uskrømtet [anypokritos] kjærlighet [agapē], 7 i sannhetens [alētheia] ord [logos], i Guds kraft [dynamis], i rettferdighetens [dikaiosynē] rustning [hoplon], på høyre og venstre side, 8 i herlighet [doxa] og vanære [atimia], i ondt [dysphēmia] rykte og godt [euphēmia] rykte, som bedragere [planos] og (likevel) sannferdige [alēthēs], 9 som ukjente [agnoeō] og (likevel) gjenkjennelige [epiginōskō]. Som døende [apothnēskō], og se, vi lever [zaō]. Som tuktede [paideuō], og ikke drept [thanatoō]. 10 Som sørgende [lypeō], men alltid glade [chairō]; Som fattige [ptōchos], og gjør mange rike [ploutizō]. Som de som intet har [mēdeis], og (likevel) eier [katechō] alt. 11 Vår munn [stoma] er åpnet [anoigō] for dere, korintere! Vårt hjerte [kardia] er utvidet [platynō]! 12 Dere er ikke begrenset [stenochōreō] i oss, men dere er begrenset [splagchnon] i deres eget indre [splagchnon]. 13 Og som en like stor belønning [antimisthia] – som for barn [teknon] sier jeg – la dere også utvide [platynō]! 14 La dere ikke vikle i åk med andre [heterozygeō] – vantro [apistos]! For hvilken del [metochē] har rettferdighet [dikaiosynē] i lovløshet [anomia]? 15 Og hvilket fellesskap [koinōnia] har lyset [phōs] med mørket [skotos]? Og hvilken samklang [symphōnēsis] har Kristus med Belial? Eller hvilken del har en troende [pistos] med en ikke-troende [apistos]? 16 Og hvilken enighet [sygkatathesis] har Guds helligdom [naos] med avguder [eidōlon]? For dere er en helligdom [naos] for den levende [zaō] Gud, slik Gud sa: «Jeg vil bo [enoikeō] i [en] dem og vandre blant [emperipateō] dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk [laos]. 17 Kom derfor ut [exerchomai] fra deres midte og skill [aphorizō] dere ut, sier Herren. Rør ikke ved noe urent [akathartos], og jeg – jeg vil ta imot [eisdechomai] dere. 18 Jeg vil være en far [patēr] for dere, og dere – dere skal være sønner [huios] og døtre [thygatēr] for meg, sier Herren [kyrios], Den allmektige [pantokratōr].»
[7] 1 Når vi da har disse løftene [epangelia], mine kjære [agapētos], la oss rense [katharizō] oss fra all [pas] urenhet [molysmos] på kjød [sarx] og ånd [pneuma] og fullende [epiteleō] helliggjørelsen [hagiōsynē] i gudsfrykt [phobos theos]. 2 Ta imot [chōreō] oss. Ingen har vi gjort urett [adikeō]. Ingen har vi korrumpert [phtheirō]. Ingen har vi bedratt [pleonekteō]. 3 Ikke for å fordømme [katakrisis] dere sier jeg det, for jeg har jo sagt før at dere i våre hjerter [kardia] er å dø [synapothnēskō] med og leve [syzaō] med. 4 Stor [polys] er min talefrimodighet [parrēsia] overfor dere, stor min ære [kauchēsis] for dere. Jeg er blitt fylt [plēroō] med trøst [paraklēsis], jeg er overstrømmende [hyperperisseuō] i glede [chara] i all vår trengsel [thlipsis]. 5 For selv vi, da vi kom til Makedonia, har ingen ro [anesis] hatt i kjødet [sarx] vårt, men på alle måter er vi i trengsel [thlibō], utenpå [exōthen] kamper [machē], innvendig [esōthen] frykt [phobos]. 6 Men han som trøster [parakaleō] de nedtrykte [tapeinos], Gud, han trøstet [parakaleō] oss i Titus’ nærvær [parousia]. 7 Og ikke bare i hans nærvær [parousia], men også i den trøst [paraklēsis] han ble trøstet [parakaleō] med over dere, da han fortalte oss om deres lengsel [epipothēsis], deres klage [odyrmos] og deres nidkjærhet [zēlos] for meg, så at jeg gledet [chairō] meg enda mer. 8 For selv om jeg gjorde dere lei [lypeō] dere i brevet [epistolē], angrer [metamelomai] jeg ikke – om jeg engang angret [metamelomai] – for jeg ser at det samme [ekeinos] brevet [epistolē], om enn bare i en time [hōra], gjorde dere lei [lypeō] dere. 9 Jeg gleder [chairō] meg nå, ikke over at dere ble lei [lypeō] dere, men over at dere ble lei [lypeō] dere til [eis] omvendelse [metanoia]. Dere ble jo lei [lypeō] dere overfor [kata] Gud, for at dere ikke skulle lide skade [zēmioō] av oss. 10 For sorgen [lypē] overfor Gud, virker [katergazomai] en omvendelse [metanoia] til [eis] frelse [sōtēria] som ikke angres [ametamelētos], og verdens [kosmos] sorg [lypē] virker død [thanatos]. 11 For se dette samme – at dere ble lei dere overfor Gud – hvor mye iver [spoudē] det virker [katergazomai] i dere – Ikke forsvar [apologia], ikke mishag [aganaktēsis], ikke frykt [phobos], ikke lengsel [epipothēsis], ikke nidkjærhet [zēlos], ikke hevn [ekdikēsis] – i alle ting viste [synistēmi] dere at dere var rene [hagnos] i dette [pragma]. 12 Dersom jeg da også skrev [graphō] til dere – ikke for hans sak som gjorde urett [adikeō], og heller ikke for hans sak som led urett [adikeō], men fordi vår flid [spoudē] for dere ble åpenbar [phaneroō] for dere for Gud – 13 derfor er vi blitt trøstet [parakaleō] av deres trøst [paraklēsis], og desto [perissoterōs] mer [mallon] gledet [chairō] vi oss over Titus’ glede [chara], fordi hans ånd er blitt oppfrisket [anapauō] av dere alle. 14 For hvis jeg har skrytt [kauchaomai] av noe på deres vegne for ham, ble jeg ikke til skamme [kataischynō]. Men likesom vi talte til dere i alt i sannhet [alētheia], slik ble også vår skryt [kauchēsis] for Titus sannhet [alētheia], 15 og hans ømme hengivenhet [splagchnon] er desto mer rikelig [perissoterōs] mot dere, idet han husker [anamimnēskō] alles lydighet [hypakoē], hvordan dere tok imot ham med frykt [phobos] og beven [tromos]. 16 Jeg gleder [chairō] meg derfor over at jeg i alt har frimodighet [tharreō] i dere.
[8] 1 Og vi kunngjør [gnōrizō] for dere, brødre [adelphos], den Guds nåde [charis] som er gitt i menighetene [ekklēsia] i Makedonia, 2 fordi i stor [polys] prøvelse [dokimē] av trengsel [thlipsis] har deres overflod [perisseia] av glede [chara] og deres dype [bathos] fattigdom [ptōcheia] ført til en rikdom [ploutos] av gavmildhet [haplotēs],
3 fordi de, etter sin kraft [dynamis], det vitner [martyreō] jeg om, og over [hyper] sin kraft [dynamis], var villige av seg selv [authairetos], 4 og med stor [polys] bønn [deomai] formanet [paraklēsis] oss om å ta imot favøren [charis] og fellesskapet [koinōnia] i tjenesten [diakonia] for de hellige [hagios], 5 og ikke slik som vi forventet [elpizō], men de ga seg selv først [prōton] til Herren, og deretter til oss, ved [dia] Guds vilje [thelēma], 6 slik at vi formante [parakaleō] Titus til å, slik som han begynte før, så også fullføre [epiteleō] denne nåden [charis] for dere, 7 men likesom dere i alt er rike [perisseuō] på tro [pistis] og ord [logos] og kunnskap [gnōsis] og all flid [spoudē] og i deres kjærlighet [agapē] til oss, for at dere også i denne nåden [charis] kan være rike [perisseuō] på det. 8 Jeg taler ikke etter befaling [epitagē], men på grunn [dia] av andres flid [spoudē] og på grunn av deres kjærlighet [agapē], som prøver [dokimazō] ektheten [gnēsios]. 9 Dere kjenner [ginōskō] vår Herre Jesu Kristi nåde [charis], at han ble fattig [ptōcheuō] på grunn av dere – siden han var rik [plousios], for at dere kan bli rike [plouteō] ved den fattigdommen[ptōcheia]. 10 Og jeg gir dere en mening [gnōmē] om dette: For dette er nyttig [sympherō] for dere, dere som ikke bare begynte å gjøre [poieō], men også å ville [thelō], for et år [perysi] siden, 11 og nå også fullfører [epiteleō] det. Likesom det er vilje [prothymia thelō], så skal også fullbyrdelsen [epiteleō] være ut fra det dere har. 12 For hvis et villig sinn [prothymia] er til stede [prokeimai], blir det tatt imot [euprosdektos] etter det som noen har, ikke etter det han ikke har. 13 For det er ikke slik at andre skal slippe fri [anesis], og dere skal bli presset [thlipsis], [sier jeg], 14 men ved [ek] likhet [isotēs], i den nåværende [nyn] tid [kairos] deres overflod [perisseuma] – for at også deres overflod [perisseuma] skal dekke deres mangel [hysterēma], for at det skal bli likhet [isotēs], 15 slik det står skrevet [graphō]: «Den som (samlet) mye [polys], hadde ingenting [ou] til overs [pleonazō], og den som (samlet) lite [oligos], hadde ingen mangel [elattoneō].» 16 Og Gud være takk [charis], som har lagt den samme [autos] iver [spoudē] for dere i Titus’ hjerte [kardia], 17 for han tok imot formaningen [paraklēsis], og da han ble enda mer ivrig [spoudaios], dro han av egen fri vilje [authairetos] til dere. 18 Og vi sendte med [sympempō] ham broren [adelphos], hvis ros [epainos] i de gode nyhetene [euangelion] går gjennom [dia] alle menighetene [ekklēsia], 19 og ikke bare det, men som også ble valgt ved avstemning [cheirotoneō] av menighetene [ekklēsia], vår medreisende [synekdēmos], med denne velviljen [charis] som vi tjener [diakoneō], til den samme Herres ære og deres villige [] sinn [prothymia]. 20 Vi skal unngå [stellō] dette, for at ikke noen skal klandre [mōmaomai] oss for denne overfloden [hadrotēs] vi tjener [diakoneō], 21 og sørge for det som er rett [kalos], ikke bare for [enōpion] Herren, men også for [enōpion] mennesker. 22 Vi sendte [sympempō] vår bror [adelphos] med dem, som vi ofte [pollakis] har bevist [dokimazō] i mange ting at han er ivrig [spoudaios], og nå enda [polys] mer ivrig [spoudaios], ved den store [polys] tillit [pepoithēsis] som er til dere. 23 Om det gjelder Titus, min partner [koinōnos] og medarbeider [synergos] overfor dere, om det gjelder våre brødre, menighetens [ekklēsia] apostler [apostolos], Kristi herlighet [doxa]. 24 Vis [endeiknymi] derfor bevis [endeixis] på deres kjærlighet [agapē] og vårt skryt på deres vegne, vis dem det, også i møte med menighetene [ekklēsia].
[9] 1 For når det gjelder [peri] tjenesten [diakonia] for de hellige [hagios], er det overflødig [perissos] for meg å skrive til dere. 2 Jeg vet hvor villige [prothymia] dere er, og jeg skryter [kauchaomai] av den overfor makedonerne at Akaia ble forberedt [paraskeuazō] for et år [perysi] siden, og at deres iver [zēlos] har vakt [erethizō] veldig mange. 3 Jeg har sendt ut [pempō] brødrene [adelphos], for at vår ros av dere ikke skal bli forgjeves [kenoō] i denne forbindelse. For at dere, som jeg sa, skal være forberedt [paraskeuazō]. 4 Hvis makedonerne kommer med meg og finner dere uforberedte [aparaskeuastos], skal vi bli til skamme [kataischynō] – ikke for å snakke – dere – i denne samme tilliten [hypostasis] vi skryter av. 5 Derfor mente jeg det var nødvendig [anagkaios] å formane [parakaleō] brødrene til å gå foran [proerchomai] dere og gjøre klar den velsignelsen [eulogia] dere tidligere har lovet [proepangellō], slik at den er ferdig [hetoimos] som en velsignelse [eulogia] og ikke som en grådighet [pleonexia]. 6 Og dette: Den som sår [speirō] sparsomt [pheidomenōs], skal også høste [therizō] sparsomt [pheidomenōs]. Og den som sår [speirō] med velsignelser [eulogia], skal også høste [therizō] med velsignelser [eulogia]. 7 Hver og en slik han har satt seg fore [proaireō] i sitt hjerte [kardia], ikke av sorg [lypē] eller av trang [anagkē]. For Gud elsker [agapaō] en glad [hilaros] giver [dotēs]. 8 Og Gud er i stand [dynatos] til å forårsake [perisseuō] at all velvilje [charis] blir rikelig [perisseuō] for [eis] dere, slik [hina] at dere alltid [pas] har nok [autarkeia] av alt [pas] og kan ha rikelig [perisseuō] til all [pas] god [agathos] gjerning [ergon]. 9 (Som det står skrevet [graphō]: «Han spredte [skorpizō] utover, han ga [didōmi] til de fattige [penēs], og hans rettferdighet [dikaiosynē] varer evig [eis aiōn].») 10 Og måtte han som gir [epichorēgeō] såmannen [speirō] såkorn [sperma] og brød [artos] til mat [brōsis], gi og mangfoldiggjøre [plēthynō] deres såkorn [sporos] og øke [auxanō] fruktene [gennēma] av deres rettferdighet [dikaiosynē]. 11 Bli beriket[ploutizō] i alt til all gavmildhet [haplotēs], som virker takksigelse [eucharistia] til Gud gjennom [dia] oss. 12 For denne tjenesten [diakonia] forsyner[prosanaplēroō] ikke bare [monon] de helliges [hagios] behov [hysterēma], men den er også rikelig [perisseuō] gjennom [dia] mange takksigelser [eucharistia] til Gud. 13 Ved å bevise [dokimē] denne tjenesten [diakonia] prises [doxazō] Gud for at deres bekjennelse [homologia] er underlagt [hypotagē] det gode budskap [euangelion] om Kristus, og for den gavmildhet [haplotēs] av fellesskapet [koinōnia] med [eis] dem og med [eis] alle. 14 Og ved deres bønn [deēsis] for dere, idet jeg lengter [epipotheō] etter dere på grunn av Guds overveldende [hyperballō] nåde [charis] over dere; 15 takk [charis] også Gud for hans usigelige [anekdiēgētos] gave [dōrea]!
[10] 1 Og jeg, Paulus, selv formaner [parakaleō] dere – ved [parakaleō] Kristi saktmodighet [praotēs] og mildhet [epieikeia] – jeg som i nærvær [prosōpon], ja, er ydmyk [tapeinos] blant dere, og når jeg er fraværende [apeimi], har frimodighet [tharreō] mot dere. 2 Og jeg ber [deomai] dere, at, når jeg er tilstede [pareimi], så må jeg ikke være modig [tharreō], med den den tillit [pepoithēsis] jeg antar [logizomai] å være frimodig [tolmaō] mot visse som antar [logizomai] at vi vandrer [peripateō] etter kjødet [sarx]. 3 For (selv om) vi vandrer [peripateō] i [en] kjødet [sarx], strider [strateuō] vi ikke etter [kata] kjødet [sarx]. 4 For våpnene [hoplon] til vår krigføring [strateia] er ikke kjødelige [sarkikos], men mektige [dynatos] for Gud til å rive ned [kathairesis] festninger [ochyrōma]. 5 Vi river ned [kathaireō] tanker [logismos] og setter alt [pas] som løfter seg opp [epairō] mot kunnskapen [gnōsis] om Gud, og vi tar hver [pas] tanke [noēma] til fange [aichmalōtizō] og gjør den lydig [hypakoē] mot Kristus. 6 Og vi er rede [hetoimos] til å hevne [ekdikeō] enhver ulydighet [parakoē] når deres lydighet [hypakoē] er fullbyrdet [plēroō]. 7 Ser [blepō] dere på ting slik de fremstår på utsiden [prosōpon]? Dersom noen har satt sin lit [peithō] til at han tilhører Kristus, skal han da regne [logizomai] ut fra seg selv at likesom [kathōs] han tilhører Kristus, så tilhører også vi Kristus. 8 For selv om jeg i enda større grad [perissos] skal rose [kauchaomai] meg av den autoriteten [exousia] Herren har gitt oss til oppbyggelse [oikodomē] og ikke til nedbrytning [kathairesis], skal jeg ikke bli til skamme [aischynō]. 9 For at jeg ikke skal virke [dokeō] som om jeg vil skremme [ekphobeō] dere gjennom [dia] brevene [epistolē]. 10 «For brevene [epistolē], sier en, er tunge [barys] og sterke [ischyros], og den legemlige [sōma] tilstedeværelsen [parousia] svak [asthenēs], og talen [logos] foraktelig [exoutheneō].» 11 Denne – la ham anta [logizomai] dette: slik som vi er i ord [logos], gjennom [dia] brev [epistolē], når vi er fraværende [apeimi], slik er vi også, når vi er tilstede [pareimi], i gjerning [ergon]. 12 For vi drister [tolmaō] oss ikke til å rangere [egkrinō] eller sammenligne [sygkrinō] oss med noen av dem som anbefaler [synistēmi] seg selv. Men de som måler [metreō] seg selv og sammenligner [sygkrinō] seg med seg selv, er ikke kloke [syniēmi]. 13 Og vi skal ikke rose [kauchaomai] oss i det umålte [ametros], men etter det mål [metron] som Gud, målestokken [kanōn], har gitt [merizō] oss – for å nå like til dere. 14 For det er ikke slik at vi ikke strekker [hyperekteinō] oss for langt [hyperekteinō], som om vi ikke når [ephikneomai] ut til dere. For også til dere er vi kommet [phthanō] med de gode nyhetene [euangelion] om Kristus. 15 Vi skryter [kauchaomai] ikke av det som ikke er målt [ametros], av andres strev [kopos], men har håp [elpis] om at deres tro [pistis] skal vokse [auxanō], så dere kan bli rikere [megalynō], i tråd med vår målestokk [kanōn], 16 på (steder) bortenfor [hyperekeina] dere, for å forkynne et godt budskap [euangelizō], ikke av andres målestokk [kanōn], av det som er gjort ferdig [hetoimos]. 17 Og den som skryter [kauchaomai], la ham skryte [kauchaomai] i [en] Herren. 18 For ikke den som anbefaler [synistēmi] seg selv, blir prøvd [dokimos], men den som Herren roser [synistēmi].
[10] 1 Og jeg, Paulus, selv formaner [parakaleō] dere – ved [parakaleō] Kristi saktmodighet [praotēs] og mildhet [epieikeia] – jeg som i nærvær [prosōpon], ja, er ydmyk [tapeinos] blant dere, og når jeg er fraværende [apeimi], har frimodighet [tharreō] mot dere. 2 Og jeg ber [deomai] dere, at, når jeg er tilstede [pareimi], så må jeg ikke være modig [tharreō], med den den tillit [pepoithēsis] jeg antar [logizomai] å være frimodig [tolmaō] mot visse som antar [logizomai] at vi vandrer [peripateō] etter kjødet [sarx]. 3 For (selv om) vi vandrer [peripateō] i [en] kjødet [sarx], strider [strateuō] vi ikke etter [kata] kjødet [sarx]. 4 For våpnene [hoplon] til vår krigføring [strateia] er ikke kjødelige [sarkikos], men mektige [dynatos] for Gud til å rive ned [kathairesis] festninger [ochyrōma]. 5 Vi river ned [kathaireō] tanker [logismos] og setter alt [pas] som løfter seg opp [epairō] mot kunnskapen [gnōsis] om Gud, og vi tar hver [pas] tanke [noēma] til fange [aichmalōtizō] og gjør den lydig [hypakoē] mot Kristus. 6 Og vi er rede [hetoimos] til å hevne [ekdikeō] enhver ulydighet [parakoē] når deres lydighet [hypakoē] er fullbyrdet [plēroō]. 7 Ser [blepō] dere på ting slik de fremstår på utsiden [prosōpon]? Dersom noen har satt sin lit [peithō] til at han tilhører Kristus, skal han da regne [logizomai] ut fra seg selv at likesom [kathōs] han tilhører Kristus, så tilhører også vi Kristus. 8 For selv om jeg i enda større grad [perissos] skal rose [kauchaomai] meg av den autoriteten [exousia] Herren har gitt oss til oppbyggelse [oikodomē] og ikke til nedbrytning [kathairesis], skal jeg ikke bli til skamme [aischynō]. 9 For at jeg ikke skal virke [dokeō] som om jeg vil skremme [ekphobeō] dere gjennom [dia] brevene [epistolē]. 10 «For brevene [epistolē], sier en, er tunge [barys] og sterke [ischyros], og den legemlige [sōma] tilstedeværelsen [parousia] svak [asthenēs], og talen [logos] foraktelig [exoutheneō].» 11 Denne – la ham anta [logizomai] dette: slik som vi er i ord [logos], gjennom [dia] brev [epistolē], når vi er fraværende [apeimi], slik er vi også, når vi er tilstede [pareimi], i gjerning [ergon]. 12 For vi drister [tolmaō] oss ikke til å rangere [egkrinō] eller sammenligne [sygkrinō] oss med noen av dem som anbefaler [synistēmi] seg selv. Men de som måler [metreō] seg selv og sammenligner [sygkrinō] seg med seg selv, er ikke kloke [syniēmi]. 13 Og vi skal ikke rose [kauchaomai] oss i det umålte [ametros], men etter det mål [metron] som Gud, målestokken [kanōn], har gitt [merizō] oss – for å nå like til dere. 14 For det er ikke slik at vi ikke strekker [hyperekteinō] oss for langt [hyperekteinō], som om vi ikke når [ephikneomai] ut til dere. For også til dere er vi kommet [phthanō] med de gode nyhetene [euangelion] om Kristus. 15 Vi skryter [kauchaomai] ikke av det som ikke er målt [ametros], av andres strev [kopos], men har håp [elpis] om at deres tro [pistis] skal vokse [auxanō], så dere kan bli rikere [megalynō], i tråd med vår målestokk [kanōn], 16 på (steder) bortenfor [hyperekeina] dere, for å forkynne et godt budskap [euangelizō], ikke av andres målestokk [kanōn], av det som er gjort ferdig [hetoimos]. 17 Og den som skryter [kauchaomai], la ham skryte [kauchaomai] i [en] Herren. 18 For ikke den som anbefaler [synistēmi] seg selv, blir prøvd [dokimos], men den som Herren roser [synistēmi].
[11] 1 Å [ophelon], om dere bare bar over [anechō] litt [mikron] av min dårskap [aphrosynē], så bærer også dere over [anechō] med meg! 2 For jeg er nidkjær [zēloō] for dere med Guds nidkjærhet [zēlos]. Jeg forlovet [harmozō] dere med én [heis] mann [anēr], en ren [hagnos] jomfru [parthenos], for å fremstille [paristēmi] dere for Kristus. 3 Og jeg frykter [phobeō] at, slik slangen [ophis] forførte [exapataō] Eva i sin list [panourgia], slik skal deres sinn [noēma] bli fordervet [phtheirō] bort [apo] fra den oppriktighet [haplotēs] som er i Kristus. 4 For dersom han som skal komme, forkynner [kēryssō] en annen [allos] Jesus som vi ikke forkynte [kēryssō], eller dere mottar [lambanō] en annen [heteros] ånd [pneuma] som dere ikke fikk [lambanō], eller andre gode budskap [] som dere ikke godtok [dechomai], da bar dere det vel. 5 For jeg mener [logizomai] at jeg ikke står tilbake [hystereō] for de aller ypperste [lian] apostlene. 6 Og selv om jeg er ulærd [idiōtēs] i ord [logos], så er jeg likevel ikke i kunnskap [gnōsis]. I alle ting ble vi åpenbart [phaneroō] for dere. 7 Syndet [hamartia] jeg – å ydmyke [tapeinoō] meg selv for at [hina] dere skulle bli opphøyet [hypsoō], fordi jeg forkynte Guds gode nyheter [euangelion] fritt [dōrean] for dere? 8 Andre menigheter [ekklēsia] ranet [sylaō] jeg, idet jeg tok lønn [opsōnion] for å tjene [diakonia] dere. 9 Og siden jeg var hos [pareimi] dere og led mangel [hystereō], var jeg ingen til byrde [katanarkaō]. Brødrene, som kom fra Makedonia, forsynte [prosanaplēroō] meg med min mangel [hysterēma]. Og i alt holdt jeg meg fra å være en byrde [abarēs] for dere, og det vil jeg holde [tēreō]. 10 Kristi sannhet [alētheia] er i meg. For denne ros [kauchēsis] skal jeg ikke holde opp med [sphragizō] i Akaia-områdene. 11 Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker [agapaō] dere? Gud vet det. 12 Og det jeg gjør, det skal jeg også gjøre for å avskjære [ekkoptō] anledningen [aphormē] for dem som ønsker en anledning [aphormē], for at de i det de skryter [kauchaomai] av, skal bli funnet likesom vi. 13 For slike er falske apostler [pseudapostolos], svikefulle [dolios] arbeidere [ergatēs] som gir seg ut [metaschēmatizō] for å være Kristi apostler [apostolos]. 14 Og det er ikke underlig [thaumastos]. For selv Satan gir seg ut [metaschēmatizō] for å være et lysets [phōs] budbringer [angelos]. 15 Det er da ikke noe stort [megas] om også hans tjenere [diakonos] gir seg ut [metaschēmatizō] for å være rettferdighetens [dikaiosynē] tjenere [diakonos]. Enden [telos] deres skal bli etter [kata] deres gjerninger [ergon]. 16 Igjen sier jeg: Kan ingen mene at jeg er en dåre [aphrōn]. Og om ikke, ta imot meg som en dåre [aphrōn], så jeg også kan skryte [kauchaomai] litt. 17 Det jeg taler [laleō], taler [laleō] jeg ikke i henhold [kata] til Herren, men som i dårskap [aphrosynē], i denne tilliten [hypostasis] til å skryte [kauchēsis]. 18 Ettersom mange skryter [kauchaomai] etter kjødet [sarx], vil også jeg skryte [kauchaomai]. 19 For dere tåler [anechō] gladelig dårene [aphrōn] – selv vise [phronimos]. 20 For dere tåler [anechō] om noen holder dere i trelldom [katadouloō], om noen fortærer [katesthiō], om noen tar [lambanō], om noen opphøyer [epairō] seg selv, om noen slår [derō] dere i ansiktet [prosōpon]. 21 Det er til vanære [atimia] jeg sier, at vi var svake [astheneō], og i hva som helst noen er dristig [tolmaō] i – i dårskap [aphrosynē] sier jeg det – er jeg også dristig [tolmaō]. 22 Er de hebreere? Jeg også! Er de israelitter? Jeg også! Er de Abrahams ætt [sperma]? Jeg også! 23 Er de Kristi tjenere []? – som jeg taler [laleō] utenfor [paraphroneō] meg selv – jeg mer [hyper]; i større [perissoterōs] arbeid [kopos], i overmål [hyperballontōs] med slag [plēgē], i fengsler [phylakē] oftere [perissoterōs], i dødsfall [thanatos] mange ganger [pollakis]; 24 fra jøder fikk jeg fem ganger førti [slag], bortsett fra ett; 25 tre ganger ble jeg slått med kjepper [rhabdizō], én gang ble jeg steinet [lithazō], tre ganger led jeg skipbrudd [nauageō], en natt og en dag [nychthēmeron] har jeg vært [poieō] på dypet [bythos]; 26 mange reiser [hodoiporia], farer [kindynos] på elver [potamos], farer [kindynos] for røvere [lēstēs], farer [kindynos] fra slektninger [genos], farer fra folkeslag [ethnos], farer i by [polis], farer i ødemarken [erēmia], farer på havet [thalassa], farer blant falske brødre [pseudadelphos]; 27 i strev [kopos] og møye [mochthos], i mange våker [agrypnia], i sult [limos] og tørst [dipsos], i mange faster [nēsteia], i kulde [psychos] og nakenhet [gymnotēs]; 28 utenom [chōris] det som er utenfor [parektos] – den daglige [hēmera] stimlingen [epistasis] rundt meg – alle menighetenes [ekklēsia] bekymringer [merimna]. 29 Hvem er svak [astheneō], uten at jeg er svak [astheneō]? Hvem snubler [skandalizō], uten at jeg brenner [pyroō]? 30 Hvis det sømmer seg å skryte [kauchaomai], vil jeg da skryte av det som berører min skrøpelighet [astheneia]. 31 Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som er velsignet [eulogētos] i all evighet [aiōn], vet at jeg ikke lyver [pseudomai]. 32 I Damaskus holdt kong [basileus] Aretas, fyrsten [ethnarchēs], vakt over damaskenernes by [polis] for å gripe meg. 33 Og gjennom [dia] et vindu [thyris] ble jeg firt ned i en kurv [sarganē], gjennom [dia] muren [teichos], og jeg flyktet [ekpheugō] fra hans hender [cheir].
[12] 1 Å skryte [kauchaomai] er sannelig ikke nyttig [sympherō] for meg, for jeg vil komme til syner [optasia] og åpenbaringer [apokalypsis] fra Herren. 2 Jeg kjenner et menneske [anthrōpos] i Kristus, for fjorten år siden – om det var i [en] legemet [sōma], vet jeg ikke, om det var utenfor [ektos] legemet [sōma], vet jeg ikke, Gud vet – at en slik [toioutos] ble rykket bort [harpazō] til den tredje himmel [ouranos]. 3 Og jeg kjenner et slikt menneske [anthrōpos] – om det var i [en] legemet [sōma], eller utenfor [ektos] legemet [sōma], vet jeg ikke, Gud vet det, 4 at han ble rykket bort [harpazō] til [eis] Paradis [paradeisos] og hørte usigelige [arrētos] ord [rhēma] som det ikke er mulig [exesti] for et menneske [anthrōpos] å tale [laleō]. 5 Om en slik mann vil jeg skryte [kauchaomai], og av meg selv vil jeg ikke skryte uten i mine skrøpeligheter [astheneia]. 6 For om jeg vil skryte, vil jeg ikke være en dåre. For sant [alētheia] skal jeg si. Men jeg holder [pheidomai] meg unna, for at ikke noen skal tenke [logizomai] noe høyere [logizomai] om meg enn det han ser [blepō] meg, eller hører [akouō] noe om meg. 7 Og for at jeg ikke skulle bli for opphøyet [hyperairō] ved åpenbaringenes [apokalypsis] overveldende [hyperbolē] størrelse, ble det gitt meg en torn [skolops] i [ho] kjødet [sarx], en djevelens [satan] budbringer [angelos], for at [hina] han skulle slå [kolaphizō] meg, for at jeg ikke skulle bli for opphøyet [hyperairō]. 8 Om dette påkalte [parakaleō] jeg Herren tre ganger, for at den skulle vike [aphistēmi] fra meg, 9 og han sa til meg: ‘Min nåde [charis] er nok [arkeō] for deg, for min kraft [dynamis] er gjort fullkommen [teleioō] i skrøpelighet [astheneia].’ Aller helst vil jeg derfor rose [kauchaomai] meg av mine skrøpeligheter [astheneia], for at [hina] Kristi kraft [dynamis] kan være [episkēnoō] i meg. 10 Derfor har jeg velbehag [eudokeō] i skrøpeligheter [astheneia], i lidelser [hybris], i nød [anagkē], i forfølgelser [diōgmos], i trengsler [stenochōria] – for Kristus. For når jeg er svak [astheneō], da er jeg sterk [dynatos]. 11 Jeg er blitt en dåre [aphrōn] som skryter [kauchaomai]. Dere – dere tvang [anagkazō] meg. For jeg burde ha fått ros [synistēmi] av dere, for i ingenting sto jeg tilbake [hystereō] for de aller ypperste [lian] apostlene [apostolos] – selv om jeg ingenting [oudeis] er. 12 Apostelens [apostolos] tegn [sēmeion] ble virkelig [men] gjort blant dere med all tålmodighet [hypomonē], med tegn [sēmeion] og under [teras] og mektige gjerninger [dynamis]. 13 For hva var dere ringere [hēttaomai] i enn de andre menighetene [ekklēsia], annet enn at jeg selv ikke var til byrde [katanarkaō] for dere? Tilgi [charizomai] meg denne urettferdigheten [adikia]! 14 Se, for tredje gang er jeg klar til å komme [erchomai] til dere, og jeg vil ikke være til byrde [katanarkaō] for dere. For jeg søker [zēteō] ikke deres [hymōn], men dere [hymas]. For barna [teknon] skal ikke legge til side [thēsaurizō] for foreldrene [goneus], men foreldrene [goneus] for barna [teknon]. 15 Jeg vil med glede [hēdista] brukes [dapanaō], ja, jeg vil brukes opp [ekdapanaō] for dere, selv om jeg elsker [agapaō] dere mer [perissoterōs], men blir elsket [agapaō] mindre [hēssōn]. 16 La det så være, jeg – jeg var ikke til byrde [katabareō] for dere, men [alla] likevel, kløktig [panourgos] tok jeg dere med list [dolos]. 17 Har jeg utnyttet [pleonekteō] dere ved [dia] noen av dem jeg har sendt [apostellō] til dere? 18 Jeg tryglet [parakaleō] Titus, og sendte [synapostellō] broren med ham. Har Titus utnyttet [pleonekteō] dere? Vandret [peripateō] vi ikke i den samme [autos] ånd [pneuma]? – vandret vi ikke i de samme [autos] fotspor [ichnos]? 19 Mener [dokeō] dere at vi forsvarer [apologeomai] oss for dere? Foran [katenōpion] Gud taler [laleō] vi i Kristus. Og alt dette, mine kjære [agapētos], er til oppbyggelse [oikodomē] for dere. 20 For jeg frykter [phobeō] at når jeg kommer [erchomai], skal jeg ikke finne [heuriskō] dere slik som jeg ønsker at jeg skal finne [] dere, og at jeg – jeg skal bli funnet [heuriskō] av dere slik dere ikke ønsker, at det kanskje skal være stridigheter [eris], misunnelse [zēlos], vrede [thymos], strid [eritheia], ærekrenkelser [katalalia], hvisking [psithyrismos], oppblåsthet [physiōsis] og opprør [akatastasia]. 21 Slik at når jeg kommer [erchomai], skal Gud ydmyke [tapeinoō] meg igjen for dere, og jeg skal sørge [pentheō] over mange av dem som har syndet [proamartanō] før og ikke har omvendt [metanoeō] seg med hensyn [] til urenheten [akatharsia], horet [porneia] og utukten [aselgeia] som de drev [prassō] med.
[13] Denne tredje gangen kommer [erchomai] jeg til dere. På to eller tre vitners [martys] munn [stoma] skal ethvert ord [rhēma] stå fast [histēmi]. 2 Jeg har sagt før [proereō], og jeg sier det på forhånd [prolegō], som om jeg er tilstede [pareimi], for andre gang, og nå fraværende [apeimi], skriver jeg til de som har syndet før [proamartanō], og til alle de andre, at dersom jeg kommer igjen, vil jeg ikke holde tilbake [pheidomai], 3 siden dere søker et bevis [dokimē] på at Kristus taler [laleō] i meg, han som ikke er skrøpelig [astheneō] for dere, men er mektig [dynateō] i dere. 4 For selv om han ble korsfestet [stauroō] på grunn [ek] av skrøpelighet [astheneia], lever [zaō] han likevel av [ek] Guds kraft [dynamis]. For også vi er svake [astheneō] i ham, men vi skal leve [zaō] med [syn] ham av [ek] Guds kraft [dynamis] i [eis] dere. 5 Undersøk [peirazō] dere selv, om dere er i [en] troen [pistis]. Prøv [dokimazō] dere selv. Vet dere ikke dere selv at Jesus Kristus er i dere, hvis dere ikke blir forkastet [adokimos] i noe? 6 Og jeg håper [elpizō] at dere skal vite [ginōskō] at vi – vi blir ikke forkastet [adokimos]. 7 Jeg ber [euchomai] foran [pros] Gud at dere ikke gjør noe ondt [kakos], ikke for at vi skal vise [phainō] oss godkjent [dokimos], men for at dere skal gjøre det gode [kalos], selv om vi blir som ikke godkjent [adokimos]. 8 Vi kan jo ikke gjøre noe mot [kata] sannheten [alētheia], men bare for [hyper] sannheten [alētheia]. 9 Vi gleder [chairō] oss når vi er skrøpelige [astheneō], mens dere er sterke [dynatos]. Og det ber [euchomai] vi også om: at dere blir fullkomne [katartisis]. 10 Derfor skriver [graphō] jeg dette når jeg er fraværende [apeimi], for at jeg ikke skal handle hardt [apotomōs] når jeg er nær [pareimi], etter den autoritet [exousia] Herren har gitt meg til å bygge opp [oikodomē] og ikke til å rive ned [kathairesis]. 11 Fra nå av [loipon], brødre, gled [chairō] dere! Bli fullkomne [katartizō], la dere trøste [parakaleō], ha ett sinn [phroneō], hold fred [eirēneuō]! Kjærlighetens [agapē] og fredens [eirēnē] Gud skal være med dere. 12 Hils [aspazomai] hverandre med et hellig [hagios] kyss [philēma]. 13 Alle de hellige hilser dere. 14 Herren Jesu Kristi nåde [charis] og Guds kjærlighet [agapē] og Den hellige ånds samfunn [koinōnia] med dere alle [pas]! Amen.