Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | Gv | G | L

Paulus, en Jesu Kristi apostel ved Guds vilje, og broren Timoteus, til Guds menighet i Korint, med alle de hellige som er i hele Akaia: Nåde til dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus! Lovet være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, barmhjertighetens Far og all trøsts Gud, som trøster oss i all vår trengsel, så vi kan trøste dem som er i all slags trengsel, ved den trøst som vi selv trøstes med av Gud. For likesom Kristi lidelser florerer over oss, så florerer også vår trøst ved Kristus. Og dersom vi er i trengsel, er det til deres trøst og frelse, som skjer ved at dere utholder de samme lidelser som vi også lider. Dersom vi blir trøstet, er det til deres trøst og frelse. Og vårt håp for dere er fast, for vi vet at likesom dere har del i lidelsene, så også i trøsten. For vi vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende om den trengselen som rammet oss i Asia, at vi ble tynget over vår makt, vi fryktet til og med for livet. Men vi har selv fått dødsdommen i oss selv, for at vi ikke skal stole på oss selv, men på Gud, som oppvekker de døde, som utfridde oss fra en så stor død, og utfrir, og som vi har håpet på at han også ennå skal utfri. Dere samarbeider også med oss ved deres bønn, for at takk kan gis av mange personer på våre vegne, for den favør som er gitt oss. For dette er vår ros: vår samvittighets vitnesbyrd om at vi i enkelhet og Guds renhet, ikke i kjødelig visdom, men i Guds nåde, vandret i verden, og mer rikelig mot dere. For vi skriver ikke noe annet til dere enn det dere enten leser eller bekjenner. Og jeg håper at dere også helt til enden skal bekjenne, likesom dere også delvis bekjente oss, at vi er deres herlighet, likesom dere også er vår på Herren Jesu dag. Og i denne tillit hadde jeg tenkt å komme til dere tidligere, for at dere skulle få en andre nåde, og gjennom dere dra til Makedonia, og igjen fra Makedonia komme til dere, og gjennom dere bli sendt videre til Judea. Dette råd, brukte jeg da lettsindighet? Eller det råd jeg råder etter kjødet, råder jeg, for at det hos meg kan være ja, ja og nei, nei? Og Gud er trofast, så vårt ord til dere ikke ble ja og nei, for Guds Sønn, Jesus Kristus, som ble forkynt blant dere gjennom oss, gjennom meg og Silvanus og Timoteus, ble ikke ja og nei, men i ham er det blitt ja. For så mange som det er av løfter fra Gud, i ham er det ja og i ham amen, til ære for Gud gjennom oss. Og han som bekrefter dere med oss i Kristus og salvet oss, er Gud, som også beseglet oss og ga Ånden som depositum i våre hjerter. Og jeg kaller Gud til vitne for min sjel, at det var for å spare dere jeg ikke ennå kom til Korint. Ikke at vi er herrer over deres tro, men vi er medarbeidere på deres glede, for i troen står dere.

Men jeg bestemte meg med meg selv, at jeg ikke skulle komme til dere igjen i sorg. For hvis jeg gjør dere bedrøvet, hvem er det da som gleder meg uten den som er gjort bedrøvet av meg? Jeg skrev til dere dette samme for at jeg, når jeg kommer, ikke skulle bli bedrøvet av dem jeg burde ha glede av. Jeg har tillit til dere alle, at min glede kommer av dere alle. For av stor trengsel og hjertes nød skrev jeg til dere gjennom mange tårer, ikke for at dere skulle bli bedrøvet, men for at dere skulle kjenne den kjærlighet jeg har til dere mer overveldende. Og om noen har forårsaket sorg, har han ikke gjort meg sorg, men delvis for at jeg ikke skal være til byrde for dere alle. Tilstrekkelig for en slik er denne straffen, som ble påført av størstedelen, slik at det tvert imot heller er for dere å tilgi og trøste, for at ikke en slik skal bli slukt av overdreven sorg. Derfor ber jeg dere om å bekrefte kjærlighet til ham, for også dette skrev jeg for å få vite beviset på dere, om dere er lydige i alle ting. Og den dere tilgir noe – jeg også. For også jeg, hvis jeg har tilgitt noe, det har jeg tilgitt på grunn av dere, i Kristi person, det tilgir jeg, for at Satan ikke skal få et overtak hos oss, for vi er ikke uvitende om hans onde planer.

Og etter å ha kommet til Troas for de gode nyhetene om Kristus, og en dør er blitt åpnet for meg i Herren, har jeg ikke hatt ro i min ånd, siden jeg ikke fant Titus, min bror, men tok farvel med dem og dro til Makedonia. Og Gud være takk, som alltid leder oss i triumf i Kristus, og duften av hans kunnskap lar han åpenbare gjennom oss på hvert sted, fordi vi er en velbehagelig duft for Gud på grunn av Kristus, i dem som blir frelst, og i dem som går fortapt; for den ene en duft av død til død, og for den andre en duft av liv til liv. Og hvem er tilstrekkelig til dette? For vi korrumperer ikke Guds ord som de mange, men som av oppriktighet, men som av Gud, taler vi i Kristus for Guds åsyn.

Begynner vi igjen å anbefale oss selv, eller trenger vi, slik som noen, anbefalingsbrev til dere, eller anbefaling fra dere? Brevet vårt er dere, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker, og åpenbart at dere er et Kristi brev, betjent av oss, ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på tavler av stein, men på hjertets kjødelige tavler. En slik tillit har vi til Gud gjennom Kristus. Ikke at vi av oss selv er tilstrekkelige til å tenke noe som av oss selv, men vår tilstrekkelighet kommer fra Gud. Han har også gjort oss tilstrekkelige til å være tjenere for en ny pakt, ikke bokstavens, men åndens. For bokstaven dreper, og ånden gjør levende. Men dersom dødens tjeneste, med bokstaver, hugget inn i steiner, kom i herlighet, slik at Israels barn ikke kunne se feste blikket på Moses’ ansikt på grunn av hans ansikts herlighet – som holdt på å bli ubrukelig – hvordan skal ikke da Åndens tjeneste bli enda mer herlig? For hvis fordømmelsens tjeneste er herlig, hvor mye mer er da rettferdighetens tjeneste rikelig i herlighet? For selv det som en gang var herlig, har ikke vært herlig – i denne henseende på grunn av den overlegne herlighet. For hvis det som blir gjort ubrukelig, er gjennom herlighet, hvor mye mer er det som blir igjen i herlighet. Siden vi har et slikt håp, bruker vi stor talefrihet, og er ikke som Moses, som la et slør over sitt eget ansikt, for Israels barn våget ikke å feste blikket til enden av det som blir gjort ubrukelig, men deres sinn var forherdet, for inntil denne dag forblir det samme sløret ufratrukket ved lesingen av den gamle pakt – det som i Kristus blir gjort ubrukelig – men helt til denne dag, når Moses blir lest, ligger et slør over deres hjerte, og når de vender seg til Herren, blir sløret tatt bort. Og Herren er Ånden. Og hvor Herrens Ånd er, der er frihet. Og vi alle, med utildekket ansikt, mens vi ser Herrens herlighet i et speil, blir forvandlet til det samme bilde, fra herlighet til herlighet, slik som ved Herrens Ånd.

Derfor, ettersom vi har denne tjenesten, likesom vi har mottatt godhet, blir vi ikke motløse, men har forsaket det som er skjult og skamfullt, og vi vandrer ikke i list og misbruker ikke Guds ord, men ved å åpenbare sannheten anbefaler vi oss for enhver menneskelig samvittighet for Gud. Og om også våre gode nyheter er tilslørt, er det tilslørt for dem som går fortapt. Denne tidsalders gud har blindet de vantros sinn, så lyset av de gode nyhetene om Kristi herlighet ikke skinner frem for dem, han som er Guds bilde. For det er ikke oss selv vi forkynner, men Kristus Jesus, Herre, og oss selv er deres tjenere for Jesu skyld. For det er Gud som sa: «Lys skal skinne ut av mørket.» Han har lyst i våre hjerter, så vi kan kjenne Guds herlighet i Jesu Kristi ansikt. Denne skatten har vi i leirkar, for at kraftens overlegenhet skal være fra Gud og ikke fra oss. på alle kanter i trengsel, men ikke trengt; rådville, men ikke fortvilet, forfulgt, men ikke forlatt, kastet ned, men ikke fortapt. Alltid bærer vi Herren Jesu død rundt i legemet, for at også Jesu liv kan åpenbares i vårt legeme, for alltid blir vi som lever overgitt til døden for Jesu skyld, for at også Jesu liv kan åpenbares i vårt dødelige kjød, slik at døden virkelig er virksom i oss, og livet i dere. Og med den samme troens ånd, slik det er skrevet: «Jeg trodde, derfor talte jeg.» Vi tror også, derfor taler vi også. For vi vet at han som oppreiste Herren Jesus, også skal oppreise oss ved Jesus og presentere (oss) sammen med dere. For alt dette er på grunn av dere, for at nåden, når den er blitt mangedoblet, på grunn av de fleres takksigelse, kan bli rikelig til Guds ære. Derfor mister vi ikke motet. Men om også vårt ytre menneske forfaller, fornyes det innvendige dag for dag. For vår trengsel, som er kortvarig og lett, virker overmåte mer og mer frem en evig tyngde av herlighet. Vi ser ikke på de synlige ting, men på de usynlige. For de synlige ting er forbigående, men de usynlige er evigvarende.

For vi vet at dersom vårt jordiske hus, vårt tabernakel, rives ned, så har vi en bygning fra Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himmelen. For også i dette sukker vi, idet vi lengter etter å kle oss med boligen som er fra himmelen. Hvis så skal være, at når vi har kledd oss selv, så skal vi ikke bli funnet nakne. For også vi som er i tabernaklet, sukker av byrder, siden vi ikke vil avkle oss, men kle oss, for at det dødelige skal bli oppslukt av livet. Og han som har virket oss til dette, er Gud, som også har gitt Åndens nedbetaling til oss. Vi har altså alltid mot og vet at når vi er hjemme i legemet, er vi borte fra Herren. For vi vandrer ved tro, ikke ved det vi ser. Vi har mot og vil heller være borte fra legemet og være hjemme hos Herren. Derfor er også vi ambisiøse, enten det er hjemme eller borte, for å behage ham. For vi trenger alle å åpenbares for Kristi domstol, for at hver enkelt kan få igjen det han har gjort gjennom legemet, etter det han har gjort, enten det er godt eller ondt. Etter å ha kjent frykten for Herren, overbeviser vi mennesker, og vi er åpenbaret for Gud. Og jeg håper også at det er åpenbart i deres samvittigheter. For det er ikke oss selv vi anbefaler for dere igjen, men vi gir dere grunn til å rose oss, for at dere kan ha noe å si til dem som roser seg i utseendet og ikke i hjertet. For om vi var fra oss selv, var det for Gud. Om vi er ved forstanden – er det for dere. For Kristi kjærlighet driver oss, ettersom vi har dømt slik: Dersom én døde for alle, da døde også de alle, og han døde for alle, for at de som lever, ikke lenger skal leve for seg selv, men for ham som døde for dem og ble oppreist. Så vi har fra nå av ikke kjent noen etter kjødet. Og om vi enn har kjent Kristus etter kjødet, så kjenner vi ham ikke lenger nå. Så om noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle forsvant, se, alt er blitt nytt. Og alt er av Gud, som forsonet oss med seg selv ved Jesus Kristus og ga oss forsoningens tjeneste. Gud forsonet i Kristus – en verden med seg selv, og tilregner dem ikke deres overtredelser, og har lagt i oss ordet om forsoningen. For Kristi skyld, er vi da ambassadører, som om Gud kaller gjennom oss, vi ber for Kristi skyld: «La dere forsone med Gud.» For ham som ikke kjente synd, gjorde han til synd for oss, for at vi skal bli Guds rettferdighet i ham.

I samarbeid (med ham) ber vi også om at dere ikke forgjeves må ta imot Guds nåde. For han sier: «Jeg bønnhørte deg i en gunstig tid, og på en frelsens dag hjalp jeg deg. Se, nå er en gunstig tid, se, nå er en frelsens dag.» Og gi ingen grunn til anstøt, for at tjenesten ikke skal bli klandret, men i alt viser vi oss som Guds tjenere, i stor tålmodighet, i trengsler, i nød, i angst, i slag, i fengsler, i opprør, i strev, i nattevåking, i faste, i renhet, i kunnskap, i langmodighet, i godhet, i Den hellige ånd, i uskrømtet kjærlighet, i sannhetens ord, i Guds kraft, i rettferdighetens rustning, på høyre og venstre side, i herlighet og vanære, i ondt rykte og godt rykte, som villedere og (likevel) sannferdige, som ukjente og (likevel)gjenkjennelige. Som døende, og se, vi lever. Som tuktede, og ikke drept. Som sørgende, men alltid glade; Som fattige, og gjør mange rike. Som de som intet har, og (likevel) eier alt. Vår munn er åpnet for dere, korintere! Vårt hjerte er utvidet! Dere er ikke begrenset i oss, men dere er begrenset i deres eget indre. Og som en like stor belønning – som for barn sier jeg – la dere også utvide! La dere ikke vikle i åk med andre – vantro! For hvilken del har rettferdighet i lovløshet? Og hvilket fellesskap har lyset med mørket? Og hvilken samklang har Kristus med Belial? Eller hvilken del har en troende med en ikke-troende? Og hvilken enighet har Guds helligdom med avguder? For dere er en helligdom for den levende Gud, slik Gud sa: «Jeg vil bo i dem og vandre blant dem, og jeg vil være deres Gud, og de skal være mitt folk. Kom derfor ut fra deres midte og skill dere ut, sier Herren. Rør ikke ved noe urent, og jeg – jeg vil ta imot dere. Jeg vil være en far for dere, og dere – dere skal være sønner og døtre for meg, sier Herren, Den allmektige.»

Når vi da har disse løftene, mine kjære, la oss rense oss fra all urenhet på kjød og ånd og fullende helliggjørelsen i gudsfrykt. Ta imot oss. Ingen har vi gjort urett. Ingen har vi korrumpert. Ingen har vi bedratt. Ikke for å fordømme dere sier jeg det, for jeg har jo sagt før at dere i våre hjerter er å dø med og leve med. Stor er min talefrimodighet overfor dere, stor min ære for dere. Jeg er blitt fylt med trøst, jeg er overstrømmende i glede i all vår trengsel. For selv vi, da vi kom til Makedonia, har ingen ro hatt i kjødet vårt, men på alle måter er vi i trengsel, utenpå kamper, innvendig frykt. Men han som trøster de nedtrykte, Gud, han trøstet oss i Titus’ nærvær. Og ikke bare i hans nærvær, men også i den trøst han ble trøstet med over dere, da han fortalte oss om deres lengsel, deres klage og deres nidkjærhet for meg, så at jeg gledet meg enda mer. For selv om jeg gjorde dere lei dere i brevet, angrer jeg ikke – om jeg engang angret – for jeg ser at det samme brevet, om enn bare i en time, gjorde dere lei dere. Jeg gleder meg nå, ikke over at dere ble lei dere, men over at dere ble lei dere til omvendelse. Dere ble jo lei dere overfor Gud, for at dere ikke skulle lide skade av oss. For sorgen overfor Gud, virker en omvendelse til frelse som ikke angres, og verdens sorg virker død. For se dette samme – at dere ble lei dere overfor Gud – hvor mye iver det virker i dere – Ikke forsvar, ikke mishag, ikke frykt, ikke lengsel, ikke nidkjærhet, ikke hevn – i alle ting viste dere at dere var rene i dette. Dersom jeg da også skrev til dere – ikke for hans sak som gjorde urett, og heller ikke for hans sak som led urett, men fordi vår flid for dere ble åpenbar for dere for Gud – derfor er vi blitt trøstet av deres trøst, og desto mer gledet vi oss over Titus’ glede, fordi hans ånd er blitt oppfrisket av dere alle. For hvis jeg har skrytt av noe på deres vegne for ham, ble jeg ikke til skamme. Men likesom vi talte til dere i alt i sannhet, slik ble også vår skryt for Titus sannhet, og hans ømme hengivenhet er desto mer rikelig mot dere, idet han husker alles lydighet, hvordan dere tok imot ham med frykt og beven. Jeg gleder meg derfor over at jeg i alt har frimodighet i dere.

Og vi kunngjør for dere, brødre, den Guds nåde som er gitt i menighetene i Makedonia, fordi i stor prøvelse av trengsel har deres overflod av glede og deres dype fattigdom ført til en rikdom av gavmildhet, fordi de, etter sin kraft, det vitner jeg om, og over sin kraft, var villige av seg selv, og med stor bønn formanet oss om å ta imot favøren og fellesskapet i tjenesten for de hellige, og ikke slik som vi forventet, men de ga seg selv først til Herren, og deretter til oss, ved Guds vilje, slik at vi formante Titus til å, slik som han begynte før, så også fullføre denne nåden for dere, men likesom dere i alt er rike på tro og ord og kunnskap og all flid og i deres kjærlighet til oss, for at dere også i denne nåden kan være rike på det. Jeg taler ikke etter befaling, men på grunn av andres flid og på grunn av deres kjærlighet, som prøver ektheten. Dere kjenner vår Herre Jesu Kristi nåde, at han ble fattig på grunn av dere – siden han var rik, for at dere kan bli rike ved den fattigdommen. Og jeg gir dere en mening om dette: For dette er nyttig for dere, dere som ikke bare begynte å gjøre, men også å ville, for et år siden, og nå også fullfører det. Likesom det er vilje, så skal også fullbyrdelsen være ut fra det dere har. For hvis et villig sinn er til stede, blir det tatt imot etter det som noen har, ikke etter det han ikke har. For det er ikke slik at andre skal slippe fri, og dere skal bli presset, [sier jeg], men ved likhet, i den nåværende tid deres overflod – for at også deres overflod skal dekke deres mangel, for at det skal bli likhet, slik det står skrevet: «Den som (samlet) mye, hadde ingenting til overs, og den som (samlet) lite, hadde ingen mangel.» Og Gud være takk, som har lagt den samme iver for dere i Titus’ hjerte, for han tok imot formaningen, og da han ble enda mer ivrig, dro han av egen fri vilje til dere. Og vi sendte med ham broren, hvis ros i evangeliet går gjennom alle menighetene, og ikke bare det, men som også ble valgt ved avstemning av menighetene, vår medreisende, med denne velviljen som vi tjener, til den samme Herres ære og deres villige sinn. Vi skal unngå dette, for at ikke noen skal klandre oss for denne overfloden vi tjener, og sørge for det som er rett, ikke bare for Herren, men også for mennesker. Vi sendte vår bror med dem, som vi ofte har bevist i mange ting at han er ivrig, og nå enda mer ivrig, ved den store tillit som er til dere. Om det gjelder Titus, min partner og medarbeider overfor dere, om det gjelder våre brødre, menighetens apostler, Kristi herlighet. Vis derfor bevis på deres kjærlighet og vårt skryt på deres vegne, vis dem det, også i møte med menighetene.

For når det gjelder tjenesten for de hellige, er det overflødig for meg å skrive til dere. Jeg vet hvor villige dere er, og jeg skryter av den overfor makedonerne at Akaia ble forberedt for et år siden, og at deres iver har vakt veldig mange. Jeg har sendt ut brødrene, for at vår ros av dere ikke skal bli forgjeves i denne forbindelse. For at dere, som jeg sa, skal være forberedt. Hvis makedonerne kommer med meg og finner dere uforberedte, skal vi bli til skamme – ikke for å snakke – dere – i denne samme tilliten vi skryter av. Derfor mente jeg det var nødvendig å formane brødrene til å gå foran dere og gjøre klar den velsignelsen dere tidligere har lovet, slik at den er ferdig som en velsignelse og ikke som en grådighet. Og dette: Den som sår sparsomt, skal også høste. Og den som sår med velsignelser, skal også høste med velsignelser. Hver og en slik han har satt seg fore i sitt hjerte, ikke av sorg eller av trang. For Gud elsker en glad giver . Og Gud er i stand til å forårsake at all velvilje blir rikelig for dere, slik at dere alltid har nok av alt og kan ha rikelig til all god gjerning. (Som det står skrevet: «Han spredte utover, han ga til de fattige, og hans rettferdighet varer evig.») Og måtte han som gir såmannen såkorn og brød til mat, gi og mangfoldiggjøre deres såkorn og øke fruktene av deres rettferdighet, Bli beriket i alt til all gavmildhet, som virker takksigelse til Gud gjennom oss. For denne tjenesten forsyner ikke bare de helliges behov, men den er også rikelig gjennom mange takksigelser til Gud. Ved å vise denne tjenesten prises Gud for at deres bekjennelse er underlagt det gode budskap om Kristus, og for den gavmildhet av fellesskapet med dem og med alle. Og ved deres bønn for dere, idet jeg lengter etter dere på grunn av Guds overveldende nåde over dere; takk også Gud for hans usigelige gave!

Og jeg, Paulus, selv formaner dere – ved Kristi saktmodighet og mildhet – jeg som i nærvær, ja, er ydmyk blant dere, og når jeg er fraværende, har frimodighet mot dere. Og jeg ber dere, at, når jeg er tilstede, så må jeg ikke være modig, med den den tillit jeg antar å være frimodig mot visse som antar at vi vandrer etter kjødet. For (selv om) vi vandrer i kjødet, strider vi ikke etter kjødet. For våpnene til vår krigføring er ikke kjødelige, men mektige for Gud til å rive ned festninger. Vi river ned tanker og setter alt som løfter seg opp mot kunnskapen om Gud, og vi tar hver tanke til fange og gjør den lydig mot Kristus. Og vi er rede til å hevne enhver ulydighet når deres lydighet er fullbyrdet. Ser dere på ting slik de fremstår på utsiden? Dersom noen har satt sin lit til at han tilhører Kristus, skal han da regne ut fra seg selv at likesom han tilhører Kristus, så tilhører også vi Kristus. For selv om jeg i enda større grad skal rose meg av den autoriteten Herren har gitt oss til oppbyggelse og ikke til nedbrytning, skal jeg ikke bli til skamme. For at jeg ikke skal virke som om jeg vil skremme dere gjennom brevene. «For brevene, sier en, er tunge og sterke, og den legemlige tilstedeværelsen svak, og talen foraktelig.» Denne – la ham anta dette: slik som vi er i ord, gjennom brev, når vi er fraværende, slik er vi også, når vi er tilstede, i gjerning. For vi drister oss ikke til å rangere eller sammenligne oss med noen av dem som anbefaler seg selv. Men de som måler seg selv og sammenligner seg med seg selv, er ikke kloke. Og vi skal ikke rose oss i det umålte, men etter det mål som Gud, målestokken, har gitt oss – for å nå like til dere. For det er ikke slik at vi ikke strekker oss for langt, som om vi ikke når ut til dere. For også til dere er vi kommet med de gode nyhetene om Kristus. Vi skryter ikke av det som ikke er målt, av andres strev, men har håp om at deres tro skal vokse, så dere kan bli rikere, i tråd med vår målestokk, på (steder) bortenfor dere, for å forkynne et godt budskap, ikke av andres målestokk, av det som er gjort ferdig. Og den som skryter, la ham skryte i Herren. For ikke den som anbefaler seg selv, blir prøvd, men den som Herren roser.

Å, om dere bare bar over litt av min dårskap, så bærer også dere over med meg! For jeg er nidkjær for dere med Guds nidkjærhet. Jeg forlovet dere med én mann, en ren jomfru, for å fremstille dere for Kristus. Og jeg frykter at, slik slangen forførte Eva i sin list, slik skal deres sinn bli fordervet bort fra den oppriktighet som er i Kristus. For dersom han som skal komme, forkynner en annen Jesus som vi ikke forkynte, eller dere mottar en annen ånd som dere ikke fikk, eller andre gode budskap som dere ikke godtok, da bar dere det vel. For jeg mener at jeg ikke står tilbake for de aller ypperste apostlene. Og selv om jeg er ulærd i ord, så er jeg likevel ikke i kunnskap. I alle ting ble vi åpenbart for dere. Syndet jeg – å ydmyke meg selv for at dere skulle bli opphøyet, fordi jeg forkynte Guds gode nyheter fritt for dere? Andre menigheter ranet jeg, idet jeg tok lønn for å tjene dere. Og siden jeg var hos dere og led mangel, var jeg ingen til byrde. Brødrene, som kom fra Makedonia, forsynte meg med min mangel. Og i alt holdt jeg meg fra å være en byrde for dere, og det vil jeg holde. Kristi sannhet er i meg. For denne ros skal jeg ikke holde opp med i Akaia-områdene. Hvorfor? Fordi jeg ikke elsker dere? Gud vet det. Og det jeg gjør, det skal jeg også gjøre for å avskjære anledningen for dem som ønsker en anledning, for at de i det de skryter av, skal bli funnet likesom vi. For slike er falske apostler, svikefulle arbeidere som gir seg ut for å være Kristi apostler. Og det er ikke underlig. For selv Satan gir seg ut for å være et lysets budbringer. Det er da ikke noe stort om også hans tjenere gir seg ut for å være rettferdighetens tjenere. Enden deres skal bli etter deres gjerninger. Igjen sier jeg: Kan ingen mene at jeg er en dåre. Og om ikke, ta imot meg som en dåre, så jeg også kan skryte litt. Det jeg taler, taler jeg ikke i henhold til Herren, men som i dårskap, i denne tilliten til å skryte. Ettersom mange skryter etter kjødet, vil også jeg skryte. For dere tåler gladelig dårene – selv vise. For dere tåler om noen holder dere i trelldom, om noen fortærer, om noen tar, om noen opphøyer seg selv, om noen slår dere i ansiktet. Det er til vanære jeg sier, at vi var svake, og i hva som helst noen er dristig i – i dårskap sier jeg det – er jeg også dristig. Er de hebreere? Jeg også! Er de israelitter? Jeg også! Er de Abrahams ætt? Jeg også! Er de Kristi tjenere? – som jeg taler utenfor meg selv – jeg mer ; i større arbeid, i overmål med slag, i fengsler oftere, i dødsfall mange ganger; fra jøder fem ganger førti [slag], bortsett fra ett; tre ganger ble jeg slått med kjepper, én gang ble jeg steinet, tre ganger led jeg skipbrudd, en natt og en dag har jeg vært på dypet; reiser mange ganger, farer på elver, farer for røvere, farer fra slektninger, farer fra folkeslag, farer i by, farer i ødemarken, farer på havet, farer blant falske brødre; i strev og møye, i mange våker, i sult og tørst, i mange faster, i kulde og nakenhet; utenom det som er utenfor – den daglige stimlingen rundt meg – alle menighetenes bekymringer. Hvem er svak, uten at jeg er svak? Hvem snubler, uten at jeg brenner? Hvis det sømmer seg å skryte, vil jeg da skryte av det som berører min skrøpelighet. Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, han som er velsignet i all evighet, vet at jeg ikke lyver. I Damaskus holdt kong Aretas, fyrsten, vakt over damaskenernes by for å gripe meg. Og gjennom et vindu ble jeg firt ned i en kurv, gjennom muren, og jeg flyktet fra hans hender.

Å skryte er sannelig ikke nyttig for meg, for jeg vil komme til syner og åpenbaringer fra Herren. Jeg kjenner et menneske i Kristus, for fjorten år siden – om det var i legemet, vet jeg ikke, om det var utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet – at en slik ble rykket bort til den tredje himmel. Og jeg kjenner et slikt menneske – om det var i legemet, eller utenfor legemet, vet jeg ikke, Gud vet det, at han ble rykket bort til Paradis og hørte usigelige ord som det ikke er mulig for et menneske å tale. Om en slik mann vil jeg skryte, og av meg selv vil jeg ikke skryte uten i mine skrøpeligheter. For om jeg vil skryte, vil jeg ikke være en dåre. For sant skal jeg si. Men jeg holder meg unna, for at ikke noen skal tenke noe høyere om meg enn det han ser meg, eller hører noe om meg. Og for at jeg ikke skulle bli for opphøyet ved åpenbaringenes overveldende størrelse, ble det gitt meg en torn i kjødet, en djevelens budbringer, for at han skulle slå meg, for at jeg ikke skulle bli for opphøyet. Om dette påkalte jeg Herren tre ganger, for at den skulle vike fra meg, og han sa til meg: ‘Min nåde er nok for deg, for min kraft er gjort fullkommen i skrøpelighet.’ Aller helst vil jeg derfor rose meg av mine skrøpeligheter, for at Kristi kraft kan være i meg. Derfor har jeg velbehag i skrøpeligheter, i lidelser, i nød, i forfølgelser, i trengsler – for Kristus. For når jeg er svak, da er jeg sterk. Jeg er blitt en dåre som skryter. Dere – dere tvang meg. For jeg burde ha fått ros av dere, for i ingenting sto jeg tilbake for de aller ypperste apostlene – selv om jeg ingenting er. Apostelens tegn ble virkelig gjort blant dere med all tålmodighet, med tegn og under og mektige gjerninger. For hva var dere ringere i enn de andre menighetene, annet enn at jeg selv ikke var til byrde for dere? Tilgi meg denne urettferdigheten! Se, for tredje gang er jeg klar til å komme til dere, og jeg vil ikke være til byrde for dere. For jeg søker ikke deres, men dere. For barna skal ikke legge til side for foreldrene, men foreldrene for barna. Jeg vil med glede brukes, ja, jeg vil brukes opp for dere, selv om jeg elsker dere mer, men blir elsket mindre. La det så være, jeg – jeg var ikke til byrde for dere, men likevel, kløktig tok jeg dere med list. Har jeg utnyttet dere ved noen av dem jeg har sendt til dere? Jeg tryglet Titus, og sendte broren med ham. Har Titus utnyttet dere. Vandret vi ikke i den samme ånd? – vandret vi ikke i de samme fotspor? Mener dere at vi forsvarer oss for dere? Foran Gud taler vi i Kristus. Og alt dette, mine kjære, er til oppbyggelse for dere. For jeg frykter at når jeg kommer, skal jeg ikke finne dere slik som jeg ønsker at jeg skal finne dere, og at jeg – jeg skal bli funnet av dere slik dere ikke ønsker, at det kanskje skal være stridigheter, misunnelse, vrede, strid, ærekrenkelser, hvisking, oppblåsthet og opprør. Slik at når jeg kommer, skal Gud ydmyke meg igjen for dere, og jeg skal sørge over mange av dem som har syndet før og ikke har omvendt seg med hensyn til urenheten, horet og utukten som de drev med.

Denne tredje gangen kommer jeg til dere. På to eller tre vitners munn skal ethvert ord stå fast. Jeg har sagt før, og jeg sier det på forhånd, som om jeg er tilstede, for andre gang, og nå fraværende, skriver jeg til de som har syndet før, og til alle de andre, at dersom jeg kommer igjen, vil jeg ikke holde tilbake, siden dere søker et bevis på at Kristus taler i meg, han som ikke er skrøpelig for dere, men er mektig i dere. For selv om han ble korsfestet på grunn av skrøpelighet, lever han likevel av Guds kraft. For også vi er svake i ham, men vi skal leve med ham av Guds kraft i dere. Undersøk dere selv, om dere er i troen. Prøv dere selv. Vet dere ikke dere selv at Jesus Kristus er i dere, hvis dere ikke blir forkastet i noe? Og jeg håper at dere skal vite at vi – vi blir ikke forkastet. Jeg ber foran Gud at dere ikke gjør noe ondt, ikke for at vi skal vise oss godkjent, men for at dere skal gjøre det gode, selv om vi blir som ikke godkjent. Vi kan jo ikke gjøre noe mot sannheten, men bare for sannheten. Vi gleder oss når vi er skrøpelige, mens dere er sterke. Og det ber vi også om: at dere blir fullkomne. Derfor skriver jeg dette når jeg er fraværende, for at jeg ikke skal handle hardt når jeg er nær, etter den autoritet Herren har gitt meg til å bygge opp og ikke til å rive ned. Fra nå av, brødre, gled dere! Bli fullkomne, la dere trøste, ha ett sinn, hold fred! Kjærlighetens og fredens Gud skal være med dere. Hils hverandre med et hellig kyss. Alle de hellige hilser dere. Herren Jesu Kristi nåde og Guds kjærlighet og Den hellige ånds samfunn med dere alle! Amen.