Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | G | L
Paulus, apostel – ikke fra mennesker eller ved mennesker, men ved Jesus Kristus og Gud Faderen, som oppreiste ham fra de døde – og alle brødrene med meg – til menighetene i Galatia: Nåde være med dere og fred fra Gud Faderen og vår Herre Jesus Kristus, som ga seg selv for våre synder for å utfri oss fra den nåværende onde tidsalder, etter Guds og vår Fars vilje, ham som æren tilhører i all evighet. Amen.
Jeg undrer meg over at dere så raskt lar dere vende dere bort fra ham som kalte dere ved Kristi nåde, til et annet godt budskap, som ikke er et annet, bortsett fra at det er noen som forvirrer dere og vil forvrenge evangeliet om Kristus. Men selv om vi eller en budbringer fra himmelen forkynner dere et annet budskap enn det vi forkynte dere – la ham være bannlyst! Som vi har sagt før, og nå sier igjen: Om noen forkynner dere et annet budskap enn det dere mottok – la ham være bannlyst! For er det nå jeg som overtaler mennesker, eller Gud? Eller søker jeg å behage mennesker? For hvis jeg fortsatt behaget mennesker, da ville jeg ikke være Kristi tjener. Og jeg kunngjør for dere, brødre, det gode budskap som er forkynt av meg, at det ikke er av mennesker, for jeg har heller ikke mottatt det av mennesker, og jeg har heller ikke blitt lært det, men ved en åpenbaring fra Jesus Kristus. For dere hørte om min ferd en gang i jødedommen, at jeg forfulgte Guds menighet overmåte og ødela den. Jeg gikk frem i jødedommen over mange jevnaldrende i min egen ætt, idet jeg var enda mer nidkjær for mine fedres overleveringer. Og da Gud behaget å ha utskilt meg fra mors liv og kalt meg ved sin nåde, å åpenbare sin Sønn i meg, for at jeg skulle forkynne Ham blant folkeslagene, rådførte jeg meg ikke med kjøtt og blod med det samme. Heller ikke dro jeg opp til Jerusalem til dem som var apostler før meg, men jeg dro bort til Arabia, og vendte igjen tilbake til Damaskus, deretter, etter tre år, dro jeg opp til Jerusalem for å se Peter, og ble hos ham i femten dager, og jeg så ingen andre av apostlene, uten Jakob, Herrens bror. (Og det jeg skriver til dere, forsikrer jeg, foran Gud – jeg lyver ikke.) Så kom jeg til områdene Syria og Kilikia, og var ukjent personlig for menighetene i Judea som var i Kristus, og de bare hørte at ‘han som forfulgte oss den gang, forkynner nå troen som han den gang ødela.’ og de æret Gud i meg.
Så, etter fjorten år, dro jeg igjen opp til Jerusalem med Barnabas, og jeg tok også Titus med meg. Jeg dro opp ved en åpenbaring og erklærte for dem det evangeliet jeg forkynner blant folkeslagene, og privat for de høyt ansette, i frykt for at jeg ikke skulle løpe eller løp forgjeves. Men ikke engang Titus, som er med meg, siden han er greker, ble tvunget til å bli omskåret. Dette skyldtes de falske brødrene som var blitt ført inn uten vi visste det. De kom i all hemmelighet inn for å spionere på den frihet vi har i Kristus Jesus, for at de skulle føre oss i trelldom. Vi ga ikke etter for dem en time ved å underordne oss, for at evangeliets sannhet skulle bli værende for dere. Og fra dem som ble ansett for å være noe – hva de enn var den gang, det spiller ingen rolle for meg – Gud tar ikke hensyn til menneskenes ansikt, for – for meg la de som var ansett ingenting til, men tvert imot, ettersom de så at jeg er betrodd evangeliet til de uomskårne, akkurat som Peter til de omskårne (for han som virket sammen med Peter til apostelgjerning for de omskårne, virket også i meg når det gjelder folkeslagene,) og ettersom de erfarte den nåde som er gitt meg, Jakob og Kefas og Johannes, som ble ansett for å være søyler, ga de meg og Barnabas fellesskaps høyre hånd, for at vi skulle gå til folkeslagene, og de til de omskårne, bare at vi skulle huske de fattige, noe jeg også var flittig med å gjøre. Da Peter kom til Antiokia, protesterte jeg rett imot ham fordi han var skyld i noe. For før noen fra Jakob kom, spiste han mat sammen med folkeslagene. Men da de kom, trakk han seg tilbake og skilte seg ut, av frykt for de omskårne. Og de andre jødene ble med og handlet hyklersk sammen med ham, slik at også Barnabas lot seg rive med av deres hykleri. Da jeg så at de ikke vandrer rettskaffent i tråd med sannheten i evangeliet, sa jeg til Peter foran alles øyne: «Hvis du, som er jøde, lever på folkeslagenes vis og ikke på jødenes vis, hvordan kan du da tvinge folkeslagene til å leve som jøder?» Vi er av natur jøder, og ikke syndere av nasjonene, vet at et menneske ikke blir rettferdiggjort av Lovens gjerninger, men det er gjennom troen på Kristus Jesus. Så trodde også vi på Kristus Jesus, så vi kunne bli rettferdige ved Kristi tro, og ikke ved Lovens gjerninger. Derfor skal ikke noe kjød bli rettferdig ved Lovens gjerninger.’ Men dersom vi, mens vi søker å bli rettferdige i Kristus, også selv ble funnet å være syndere, er da Kristus en syndens tjener? Må det aldri være slik! For dersom jeg bygger opp igjen det jeg har revet ned, beviser jeg at jeg er en overtreder. For jeg døde ved loven, for at jeg kan leve for Gud. Jeg er korsfestet med Kristus, og lever ikke lenger, og Kristus lever i meg, og det jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg. Jeg avviser ikke Guds nåde. For dersom rettferdighet kommer ved loven, da døde Kristus forgjeves.
Dere toskete galatere! Hvem har forhekset dere, så dere ikke adlyder sannheten – dere som har fått Jesus Kristus beviselig framstilt som korsfestet? Bare dette vil jeg lære av dere: Fikk dere Ånden ved lovgjerninger, eller ved at dere hørte troen? Er dere så toskete? Dere begynte i Ånden, og skal dere nå målet i kjødet? Gikk dere gjennom så mye forgjeves, om enn det var forgjeves? Han som gir dere Ånden og gjør mektige gjerninger blant dere, er det ved lovgjerninger eller ved at dere hørte troen? Likesom Abraham trodde Gud, og det ble regnet ham til rettferdighet, skal dere da vite at det er de som har tro, som er Abrahams sønner (barn). Og Skriften forutså at Gud erklærer folkeslagene rettferdige ved tro, forkynte evangeliet for Abraham: «Velsignet i deg skal alle folkeslag være.» For de som er ut av tro, skal velsignes med den troende Abraham. For alle som har lovgjerninger, er under forbannelse. For det står skrevet: «Forbannet er hver den som ikke blir i alt det som er skrevet i lovens bok, så han gjør det.» Og at ingen blir rettferdiggjort for Gud i loven, er åpenbart. For den rettferdige skal leve ved tro. Og loven er ikke ut av tro, men i motsetning, den som gjør det, skal leve ved det. Kristus forløste oss fra lovens forbannelse, idet han ble en forbannelse for oss. For det står skrevet: «Forbannet er hver den som henger på et tre», for at Abrahams velsignelse kan komme til folkeslagene i Kristus Jesus, for at vi kan motta løftet om Ånden gjennom troen. Brødre, jeg sier det på menneskelig vis: selv om det bare er en menneskegjort pakt, når den er gyldig, ugyldiggjør ingen den eller legger nye betingelser til. Og løftene ble talt til Abraham og til hans ætt. Han sier ikke: «Og til ættene», som om mange, men som om én: «Og til din ætt», som er Kristus. Og dette sier jeg: «En pakt som Gud forut har stadfestet (i Kristus [TR]), setter ikke loven, som kom fire hundre og tretti år senere, til side for å gjøre løftet ugyldig. For hvis arven var ut av lov, er den ikke lenger ut av løfte, men Gud ga den til Abraham ved løfte. Hvorfor da loven? På grunn av overtredelsene ble den lagt til, inntil den sæd som løftet er gitt til, skulle komme, etter å ha blitt satt i orden ved sendebud i en mellommanns hånd – og mellommannen er ikke for én, hvor Gud er én – er loven da imot Guds løfter? – må det ikke være! For hvis det var gitt en lov som kunne gjøre levende, da ville det virkelig ha vært rettferdighet ut av loven, men Skriften holdt alt innestengt under synd, for at løftet skulle bli gitt til dem som tror [pisteuo] ved troen på Jesus Kristus. Men før troen kom, ble vi holdt innesperret under loven, innesperret til den troen som senere skulle åpenbares, slik at loven ble vår veileder til Kristus, for at vi ved troen skulle bli erklært rettferdige. Og når troen er kommet, er vi ikke lenger under en veileder. 26 For dere er alle Guds sønner (barn) ved troen på Kristus Jesus. For alle som er døpt inn i fra å ha vært utenfor Kristus, har kledd på seg Kristus. Der er verken jøde eller greker, der er ikke slave eller fri mann, der er ikke mann og kvinne. For dere er alle én i Kristus Jesus. Og dersom dere tilhører Kristus, er dere også Abrahams ætt og arvinger etter løftet.
Og jeg sier: Så lenge arvingen er et spedbarn, er det ingen forskjell på ham og en slave – selv om han er herre over alt, men er under oppdragere og forvaltere inntil den tid som Faderen har fastsatt. Slik var også vi, da vi var spedbarn, holdt som slaver under verdens elementære krefter. Og da tidens fylde kom, sendte Gud sin Sønn. Han kom av en kvinne og var født under loven, for at han skulle løskjøpe dem som var under loven, så vi kunne få adopsjon som barn. Og fordi dere er sønner (barn), sendte Gud sin Sønns Ånd i deres hjerter, som roper: «Abba, Far!» Derfor er du ikke lenger slave, men sønn(barn). Og er du sønn (barn), da er du også Guds arving (gjennom Kristus [TR]). Men den gang, da dere ikke kjente Gud, var dere i slaveri for dem som ikke av naturen er guder. Men nå, da dere kjente Gud – og snarere er kjent av Gud – hvordan kan dere vende dere tilbake til de svake og verdiløse elementære kreftene som dere på nytt ønsker å være i slaveri for? Dager og måneder og tider og år tar dere i vare! Jeg er redd for dere, at jeg kanskje har strevd forgjeves for dere. Jeg ber dere: Bli som jeg – for jeg er også som dere, brødre. Dere gjorde meg ingen skade. Dere vet at jeg på grunn av en kjødelig skrøpelighet forkynte dere et godt budskap i begynnelsen. Min prøvelse i kjødet verken foraktet eller forkastet dere ikke, men som et Guds sendebud tok dere imot meg som Kristus Jesus. Hva var da deres velsignethet? For jeg vitner for dere at om mulig, ville dere ha revet ut øynene deres og gitt dem til meg. Så er jeg blitt en fiende for dere, siden jeg fortalte dere sannheten? De er nidkjære for dere – men ikke rett, men de vil stenge oss ute, for at dere kan være nidkjære for dem. Det er godt å være nidkjær i det som er godt til enhver tid, og ikke bare når jeg er hos dere. Mine små barn, som jeg igjen har fødselsveer med, inntil Kristus er formet i dere. Jeg skulle ønsket å være tilstede hos dere nå og forandre stemmen min, fordi jeg er i tvil om dere. Si meg, dere som vil være under loven, hører dere ikke på loven? For det står skrevet at Abraham hadde to sønner, én med tjenestepiken og én med den frie kvinnen. Men den som er av tjenestepiken, er blitt til etter kjødet, og den som er av den frie kvinnen, gjennom løftet. Dette er allegoriske ord. For dette er de to pakter: én fra Sinai-fjellet til trelldom, som er Hagar. For Hagar er Sinai-fjellet i Arabia, og det tilsvarer det Jerusalem som nå er, og som er i trelldom med sine barn. Og Jerusalem der oppe er den frie kvinnen, som er vår mor. For det står skrevet: «Gled deg, du ufruktbare, som ikke føder! Bryt ut og rop: «Du som ikke har fødselsveer! For mange barn har den enslige, flere enn den som har mannen.» Dere, brødre, er løftes barn, i likhet med Isak. Men likesom den som var født etter kjødet, forfulgte ham i henhold til Ånden, slik er det også nå. Men hva sier Skriften? Driv bort tjenestepiken og hennes sønn, for tjenestepikens sønn kan ikke arve med den frie kvinnes sønn. Dermed er vi, brødre, ikke en tjenestepikes barn, men den frie kvinnes.
I den friheten som Kristus frigjorde dere med – bli stående fast, og la dere ikke igjen holde av et slaveåk. Se, jeg, Paulus, sier dere at dersom dere får omskjærelse, skal Kristus ikke gagne dere. Jeg vitner igjen for enhver omskåret at han er i gjeld til å holde hele loven. Dere har blit skilt fra Kristus, dere som søker rettferdighet i loven. Dere har falt fra nåden. For vi venter på et håp om rettferdighet i Ånden, ved tro. For i Kristus Jesus gagner verken omskjærelse eller uomskårenhet noe, men troen som er virksom gjennom kjærlighet. Dere løp godt. Hvem hindret dere fra å adlyde sannheten? Overtalelsen kommer ikke fra ham som kaller dere. Litt surdeig syrer hele deigen. Jeg har tillit til dere i Herren, at dere ikke vil være annerledes innstilt. Og den som forstyrrer dere, skal bære dommen, hvem han enn måtte være. Og jeg, brødre, hvis jeg fortsatt forkynner uomskårenhet, hvorfor blir jeg da fortsatt forfulgt? Da er korsets snublestein borte, Jeg ønsker at de som snur opp ned på ting for dere skal avskjære seg selv! For dere ble kalt til frihet, brødre, bare ikke den friheten som gir anledning for kjødet, men tjene hverandre ved kjærligheten. For hele loven er oppfylt i ett ord: ‘Du skal elske din neste som deg selv.’ Og hvis dere biter og fortærer hverandre, se til at dere ikke blir fortært av hverandre. Og jeg sier: Vandre i Ånden, og så kan dere ikke fullføre kjødets begjær. For kjødet begjærer imot Ånden, og Ånden imot kjødet. Disse står imot hverandre, for at dere ikke skal gjøre det dere vil. Men dersom dere blir ledet av Ånden, er dere ikke under loven. Kjødets gjerninger er også åpenbare: Utroskap, hor, urenhet, utskeielser, avgudsdyrkelse, hekseri, fiendskap, stridigheter, vrede, rivalisering, splid, sekter, misunnelse, mord, drukkenskap, festing og lignende. Om dette sier jeg dere på forhånd, slik jeg også har sagt før, at de som gjør slike ting, skal ikke arve Guds rike. Og Åndens frukt er: kjærlighet, glede, fred, langmodighet, vennlighet, godhet, tro, saktmodighet, avholdenhet. Mot slike er det ingen lov. Men de som hører Kristus til, de har korsfestet kjødet med lidenskapene og begjærene. Dersom vi kan leve i Ånden, kan vi også vandre i Ånden. La oss ikke bli forfengelige, så vi provoserer hverandre og misunner hverandre!
Brødre, dersom også noen blir overrumplet av en overtredelse, da skal dere som er åndelige, hjelpe ham opp i en ydmyk ånd, og gi akt på deg selv, for at ikke også du skal bli fristet. Bær hverandres byrder, og oppfyll dermed Kristi lov. For dersom noen mener seg å være noe, men er ingenting, da bedrar han seg selv. La enhver prøve sin egen gjerning, og da bare i forhold til seg selv hvilken ære han skal ha, og ikke i forhold til andre. For hver enkelt skal bære sin egen byrde. Og den som er opplært i ordet, skal dele alt det gode med den som opplærer. La dere ikke villede; Gud lar seg ikke spotte. For det et menneske sår, det skal han også høste. For den som sår i sitt eget kjød, skal høste ødeleggelse av kjødet, og den som sår i Ånden, skal høste evig liv av Ånden. Og når vi gjør det gode, skal vi ikke være motløse. For når tiden er inne, skal vi høste, uten å fortvile. La oss derfor, når vi har tid, gjøre godt for alle, og mest for dem som er i troens hus. Dere ser hvor store bokstaver jeg har skrevet til dere med min egen hånd. Alle som vil fremstå godt i kjødet, de tvinger dere til å la dere omskjære, bare for at de ikke skal bli forfulgt på grunn av Kristi kors. For heller ikke de omskårne holder loven, men de vil at dere skal la dere omskjære, for at de kan rose seg i deres kjød. Men for meg skal det ikke være til ros, uten i vår Herre Jesu Kristi kors, som for meg er korsfestet ved, og jeg for verden. For i Kristus Jesus tjener verken omskjærelse eller uomskårenhet noe, men en ny skapning. Og alle som vandrer etter denne regelen, fred være med dem og godhet, og over Guds Israel! La ingen fra nå av plage meg, for jeg bærer Herren Jesu arr på kroppen min.
Vår Herre Jesu Kristi nåde være med deres ånd, brødre! Amen.