Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | G | L
[1] 1 Paulus og Silvanus og Timoteus til tessalonikernes menighet [ekklesia] i Gud Fader og Herren Jesus Kristus: Nåde være med dere og fred fra Gud vår Far og Herren Jesus Kristus! 2 Vi takker [eucharisteō] Gud alltid for dere alle når vi husker dere i våre bønner [proseuchē]. 3 Vi husker uopphørlig [adialeiptōs] på deres tros [pistis] arbeid [ergon], kjærlighetens arbeid [kopos] og utholdenheten [hypomonē] i håpet i vår Herre Jesus Kristus for vår Guds og Fars åsyn. 4 Vi kjenner, elskede brødre, Guds utvelgelse [eklogē] av dere. 5 Fordi vårt evangelium [euangelion] ikke kom til dere bare i ord [logos], men også i kraft [dynamis] og i Den Hellige Ånd og i stor visshet [plērophoria], slik dere vet hvordan vi ble blant dere for deres skyld. 6 Og dere ble etterfølgere [mimētēs] av oss og av Herren. Dere tok imot ordet i stor trengsel [thlipsis] med glede [chara] i Den Hellige Ånd. 7 Dere ble forbilder [typos] for alle dem som trodde [pisteuō] i Makedonia og Akaia. 8 For fra dere har Herrens ord lydt [exēcheō], ikke bare i Makedonia og Akaia, men også på hvert sted [topos] hvor deres tro på Gud utgikk [exerchomai]. Så vi trenger ikke å si [laleō] noe. 9 For de forteller selv om oss hvilken inngang [eisodos] vi hadde til dere, og hvordan dere vendte [epistrephō] dere til Gud fra avgudene [eidōlon], for å tjene [douleuō] en levende [zaō] og sann [alēthinos] Gud, 10 og vente [anamenō] på hans Sønn fra himlene, som han oppreiste [egeirō] fra de døde [nekros] – Jesus, som frelser oss fra den kommende [erchomai] vreden [orgē].
[2] 1 Dere vet jo, brødre, at vår inntreden [eisodos] hos dere ikke var forgjeves [kenos]. 2 Men etter å ha lidd før [propaschō] og blitt skamfullt behandlet [hybrizō], som dere vet, i Filippi, var vi frimodige [parrēsiazomai] i vår Gud til å forkynne [laleō] Guds evangelium til dere under stor strid [agōn]. 3 For vår formaning [paraklēsis] kommer ikke av svik [planē], urenhet [akatharsia] eller list [dolos]. 4 Men ettersom Gud har prøvd at vi skal få det gode budskap betrodd [pisteuō], taler vi ikke for å behage [areskō] mennesker, men Gud, som prøver [dokimazō] våre hjerter [kardia]. 5 For vi har aldri kommet med smiger [kolakeia], som dere vet, eller med påskudd [prophasis] av grådighet [pleonexia] – Gud er vitne [martys]! – 6 og vi søker heller ikke ære fra mennesker, verken fra dere eller fra andre, siden vi ikke kan være til byrde som Kristi apostler [apostolos]. 7 Men vi har vært milde [ēpios] blant dere, slik en barnepike [trophos] pleier sine egne barn. 8 Derfor, ettersom vi bryr oss om [homeiromai] dere, vil vi gjerne dele, ikke bare Guds evangelium med dere, men også våre egne sjeler [psychē]. For dere er blitt oss kjære [agapētos]. 9 For dere husker, brødre, vårt arbeid [kopos] og vårt strev [mochthos]. For natt og dag arbeidet vi for ikke å være til byrde for noen av dere. Vi forkynte [kēryssō] Guds evangelium [euangelion] for dere. 10 Dere er vitner, og Gud, om hvor vennlige [hosiōs], rettferdige [dikaiōs] og ulastelige [amemptōs] vi har vært mot dere som tror [pisteuō]. 11 Som dere vet, formaner [parakaleō], trøster [paramytheomai] og vitner [martyreō] vi for hver og en av dere, som en far sine egne barn. 12 For at dere skal vandre [peripateō] verdig Gud, han som kaller [kaleō] dere til sitt eget rike [basileia] og sin herlighet [doxa]. 13 Derfor takker også vi Gud uopphørlig for at dere, etter å ha mottatt det ord [logos] vi hørte fra Gud, ikke ord [logos] fra mennesker [anthrōpos], men Guds ord, slik det i sannhet er, han som også virker [energeō] i dere som tror [pisteuō]. 14 For dere, brødre, ble etterfølgere [mimētēs] av Guds menigheter [ekklēsia] i Judea i Kristus Jesus. Fordi dere led [paschō] slike ting av deres egne landsmenn [symphyletēs], likesom de av jødene. 15 De drepte [apokteinō] Herren Jesus og sine egne profeter og forfulgte oss [ekdiōkō]. Men de behager [areskō] ikke Gud, og de strider mot [enantios] alle mennesker. 16 De forbyr [kōlyō] oss å tale til hedningene [ethnos], så de kunne bli frelst [sōzō], for alltid å fylle opp [anaplēroō] for deres synder. Men vreden kom over dem helt til enden [telos]. 17 Og vi, brødre, etter å ha blitt tatt bort fra dere i en tid [kairos] – i nærvær [prosōpon], ikke i hjertet [kardia] – skyndte oss desto mer å se deres ansikt [prosōpon] i stor lengsel [epithymia]. 18 Derfor ønsket vi å komme til dere – i alle fall jeg, Paulus – både én gang og igjen. Men Satan [satanas] hindret [egkoptō] oss. 19 For hva er vårt håp eller vår glede eller kronen til vår ros [stephanos]? Er ikke også dere foran [emprosthen] vår Herre Jesus Kristus i hans nærvær [parousia]? 20 For dere er vår ære og vår glede.
[3] 1 Derfor holdt vi ikke lenger ut, men syntes det var greit å bli alene igjen i Aten. 2 Vi sendte Timoteus, vår bror [adelphos] og Guds tjener [diakonos] og vår medarbeider [synergos] i evangeliet om Kristus, for å styrke [stērizō] dere og trøste [parakaleō] dere i deres tro [pistis], 3 for at ingen skal rokkes [sainō] i disse trengslene [thlipsis]. For dere vet jo at vi er satt [keimai] til dette. 4 For selv da vi var hos dere, sa vi dere på forhånd at vi skulle lide trengsel [thlibō], slik det også skjedde, og dere vet det. 5 Derfor holdt jeg ikke lenger ut, men sendte bud for å få vite om deres tro, for at ikke den som frister [peirazō], skulle friste [peirazō] dere, og at vårt strev [kopos] skulle være forgjeves [kenos]. 6 Nå, ettersom Timoteus er kommet til oss fra dere, og han har forkynt oss det gode budskap [euangelizō] om deres tro [pistis] og kjærlighet [agapē], og at dere alltid har et godt minne om oss, og at dere lengter etter å se oss, slik som vi også ønsker å se dere, 7 derfor, brødre, ble vi trøstet [parakaleō] over dere i all vår trengsel [thlipsis] og nød [anagkē], ved deres tro [pistis]. 8 For nå lever vi, hvis dere kan stå fast [stēkō] i Herren. 9 For hvilken takk kan vi gi [antapodidōmi] Gud til gjengjeld [antapodidōmi] for dere, for all den glede vi gleder oss med på grunn av dere for vår Guds åsyn? 10 Natt og dag ber [deomai] vi inderlig [perissōs] om å få se deres ansikt [prosōpon] og fullføre [katartizō] det som mangler i deres tro. 11 Og vår Gud og Far selv og vår Herre Jesus Kristus, led [kateuthynō] vår vei til dere, 12 og Herren la kjærligheten til hverandre og til alle vokse [pleonazō] og bli rikere, slik som vi også gjør til dere, 13 så dere styrker [stērizō] deres hjerter til å være ulastelige i helliggjørelse [hagiōsynē] for vår Gud og Far, i vår Herre Jesu Kristi nærvær [parousia] med alle hans hellige.
[4] 1 Hva angår resten [loipon], brødre, ber og kaller vi på [parakaleō] dere i Herren Jesus, slik som dere har fått vite hvordan det sømmer seg at dere skal vandre og behage Gud, så dere kan bli enda mer rike [perisseuō]. 2 For dere vet hvilke bud [parangelia] vi ga dere ved Herren Jesus. 3 For dette er Guds vilje [thelēma]: deres helliggjørelse [hagiasmos]. at dere avholder [apechomai] dere fra hor [porneia], 4 at hver av dere vet hvordan han skal holde seg selv [skeuos] i helliggjørelse og ære [timē], 5 ikke i begjærets [epithymia] lyst, slik som hedningene som ikke kjenner Gud, 6 at ingen overtreder [hyperbainō] og bedrar [pleonekteō] sin bror i denne saken, for Herren er en hevner over alt dette, slik vi også før har talt til dere og vitnet om [diamartyromai], 7 for Gud kalte oss ikke til urenhet [akatharsia], men til helliggjørelse[hagiasmos]. 8 Den som forakter [atheteō] derfor, forakter ikke mennesker, men Gud, som også har gitt oss sin Hellige Ånd. 9 Og når det gjelder broderkjærligheten [philadelphia], trenger dere ikke at jeg skriver til dere, for dere er selv opplært av Gud [theodidaktos] til å elske [agapaō] hverandre, 10 for det gjør dere også mot alle brødrene i hele Makedonia. Og vi formaner dere, brødre, til å ha enda mer overflod [perisseuō], 11 og at dere studerer [philotimeomai] hvordan å holde fred [hēsychazō], og å gjøre deres egne sysler [idios], og å arbeide med deres egne hender, slik vi befalte [parangellō] dere, 12 så dere kan leve sømmelig [euschēmonōs] mot dem som er utenfor [exō], og ikke mangle noe. 13 Og jeg vil ikke, brødre, at dere skal være uvitende [agnoeō] om dem som er sovnet inn [koimaō], for at dere ikke skal sørge [lypeō], slik som de andre som ikke har håp. 14 For dersom vi tror [pisteuō] at Jesus døde [apothnēskō] og stod opp [anistēmi] igjen, så skal også Gud føre de som sover inn med seg ved [dia] Jesus. 15 For dette sier vi til dere i Herrens ord: Vi som lever, som blir igjen til Herrens nærvær [parousia], skal ikke komme foran de som sover. 16 For Herren selv skal komme ned [katabainō] fra himmelen med et rop [keleusma], med en overbudbringers [archangelos] røst [phōnē] og med Guds basun [salpigx]. De døde i Kristus skal først [prōton] oppstå [anistēmi]. 17 Deretter skal vi som lever, som blir igjen [perileipō], sammen med dem bli rykket opp [harpazō] i skyer for å møte [apantēsis] Herren i luften [aēr]. Og så skal vi alltid [pantote] være med Herren. 18 Trøst da hverandre med disse ord [logos].
[5] 1 Og når det gjelder tider [chronos] og sesonger [kairos], brødre, har dere ikke behov for at jeg skriver til dere. 2 For dere vet jo selv godt [akribōs] at Herrens dag kommer [erchomai] som en tyv [kleptēs] om natten. 3 For når de sier: Fred og trygghet [asphaleia], da kommer [ephistēmi] en plutselig [aiphnidios] ødeleggelse [olethros] over dem, som fødselen over den gravide, og de skal ikke unnslippe [ekpheugō]. 4 Men dere, brødre, er ikke i mørket [skotos], så dagen kan overfalle [katalambanō] dere som en tyv. 5 Dere er alle lysets sønner [huios] og dagens sønner. Vi er ikke av natten eller mørket. 6 Derfor må vi ikke sove som de andre, men våke [grēgoreō] og være edrue [nēphō]. 7 For de som sover, sover om natten, og de som gjør seg drukne [methyskō], er drukne om natten. 8 Men vi, som er av dagen, la oss være edrue og ikledd troens og kjærlighetens brynje og hjelmen [perikephalaia], et håp om frelse. 9 For Gud bestemte [tithēmi] oss ikke til vrede [orgē], men til å vinne [peripoiēsis] frelse ved vår Herre Jesus Kristus. 10 Han døde for oss, for at vi enten vi våker, eller vi sover, skal leve med ham. 11 Derfor, trøst hverandre og bygg opp [oikodomeō] hverandre, slik dere også gjør. 12 Vi ber dere, brødre, å kjenne dem som arbeider blant dere og leder [proistēmi] dere i Herren og formaner [noutheteō] dere. 13 Ha stor aktelse [hēgeomai] for dem i kjærlighet for deres arbeid [ergon]. Ha fred med hverandre. 14 Vi formaner dere, brødre: Forman de uregjerlige [ataktos], trøst [paramytheomai] de svake [oligopsychos], støtt [antechō] de skrøpelige [asthenēs], vær tålmodige [makrothymeō] mot alle. 15 Se til at ingen gjengjelder noen ondt [kakos] med ondt. Streb alltid etter det gode, både mot hverandre og mot alle. 16 Gled [chairō] dere alltid. 17 Be [proseuchomai] uten å slutte[adialeiptōs]. 18 Vær takknemlige i alle ting, for dette er Guds vilje [thelēma] med dere i Kristus Jesus. 19 Slukk [sbennymi] ikke Ånden. 20 Forakt ikke profeteringer. 21 Prøv [dokimazō] alt. Hold fast ved det gode [kalos]. 22 Avhold [apechomai] dere fra all form for ondskap. 23 Må fredens Gud selv hellige dere helt og holdent. Må deres ånd, sjel og kropp bli bevart ulastelig for vår Herre Jesu Kristi nærvær [parousia]. 24 Han som kaller dere er trofast, og han skal også gjøre det.
25 Brødre, be [proseuchomai] for oss. 26 Hils alle brødrene med et hellig kyss [philēma]. 27 Jeg formaner [horkizō] dere ved Herren at brevet [epistolē] blir lest opp for alle de hellige brødre. 28 Vår Herre Jesu Kristi nåde være med dere! Amen.
Det første til tessalonikerne skrevet [graphō] fra Aten.