Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | G | L
[1] I mange deler [polymerōs] og på mange måter [polytropōs], talte Gud for lenge siden til fedrene [patēr] ved [en] profetene [prophētēs] og i disse siste [eschatos] dager [hēmera] talte han til oss ved [en] en Sønn, som han innsatte til arving [klēronomos] over alle ting, ved hvem han også skapte tidene [aiōn]. Han, som er herlighetens glans og avglansen [charaktēr] av hans vesen [hypostasis], bærer [pherō ] også alle ting ved sin makts [dynamis] ord [rhēma], har gjennom ham selv gjort en renselse [katharismos] av våre synder og satt seg ved storhetens [megalōsynē] høyre hånd i det høyeste [hypsēlos]. Han ble så mye [tosoutos] bedre [kreittōn] enn sendebudene [angelos], siden han arvet [klēronomeō] et mer herlig [diaphoros] navn enn de. For til hvem av sendebudene [angelos] sa han noen gang: «Du er min sønn – jeg har født [gennaō] deg i dag?» og igjen: «Jeg vil være hans far, og han skal være min sønn?» Og når han igjen [palin] fører [eisagō] den førstefødte [prōtotokos] inn i verden [oikoumenē], sier han: «Og la dem bøye seg [proskyneō] for ham – alle Guds sendebud [angelos]!» Og til sendebudene sier han: «Hvem gjør sine sendebud [angelos] til ånder [pneuma] og sine tjenere [leitourgos] til flammer [phlox] av ild [pyr]!» Og til Sønnen: «Din trone [thronos], Gud [theos], er til evig [aiōn] tid [aiōn], et rettferdighets [euthytēs] septer [rhabdos] er ditt rikes [basileia] septer. Du elsket [agapaō] rettferdighet [dikaiosynē] og hatet lovløshet [anomia]. Derfor salvet [chriō] han deg – Gud, din Gud – med gledens [agalliasis] olje [elaion] over [para] dine medmennesker [metochos].» Og: «Du, Herre [kyrios], grunnla [themelioō] jorden [gē] i begynnelsen [archē], og himlene [ouranos] er et verk [ergon] av dine hender.» Disse skal forgå [apollymi], og du skal bli [diamenō], og alle skal bli gamle [palaioō] som et klesplagg [himation], og som en kappe [peribolaion] skal du rulle dem sammen [helissō], og de skal bli byttet [allassō], men du er den samme, og dine år [etos] skal ikke ta slutt [ekleipō].’ Og til hvem av sendebudene sa han noen gang: ‘Sett deg ved min høyre hånd, inntil jeg får lagt dine fiender [echthros] til din fotskammel [hypopodion]?’ Er de ikke alle tjenesteånder [leitourgikos pneuma] – for tjeneste [diakonia] som sendes [apostellō] ut for dem som skal arve [klēronomeō] frelse [sōtēria]?
[2] På grunn av dette bør vi enda ivrigere [perissoterōs] gi akt [prosechō] på det vi hører, for at vi ikke skal gli bort [pararreō]. For dersom ordet [logos] som ble talt gjennom sendebud, har stått fast [bebaios], og enhver overtredelse [parabasis] og ulydighet [parakoē] har fått en rettferdig lønn [misthapodosia], hvordan skal vi da unnslippe [ekpheugō], etter å ha forsømt [ameleō] en så stor frelse [sōtēria], som i begynnelsen ble forkynt av Herren, og som ble stadfestet for oss av dem som hørte? Gud vitnet også med oss [synepimartyreō], både med tegn [sēmeion] og under [teras] og med mangfoldige mirakler [dynamis] og med utdelinger [merismos] av Den hellige ånd, etter sin vilje [thelēsis]. For han underla [hypotassō] ikke den kommende verden [oikoumenē], som vi taler om, for sendebud [angelos]. Og én på et sted vitnet fullt ut og sa: «Hva er et menneske [anthrōpos], siden du husker på det, eller et menneskebarn, siden du ser til det?» Du gjorde ham litt [brachys] ringere enn sendebud [angelos], med herlighet [doxa] og ære [timē] kronet [stephanoō] du ham og satte ham over dine henders verk. Alt la du under hans føtter. For da han underla ham alle ting, lot han ingenting være uunderlagt ham. Og nå ser vi ennå ikke at alle ting er underlagt ham. Ham som ble gjort litt ringere enn sendebud [angelos], ser vi – Jesus – på grunn av dødens [thanatos] lidelse [pathēma], og han ble kronet med herlighet og ære, for at han ved Guds nåde [charis] skulle smake [geuomai] døden for hver og en. For det sømmer seg for ham, på grunn av [dia] hvem alle ting er, og ved [dia] hvem alle ting er, å bringe mange sønner til herlighet, å gjøre opphavsmannen [archēgos] til deres frelse fullkommen gjennom lidelser. For både han som helliggjør [hagiazō] og de som helliggjøres, er alle av [ek] én. Derfor skammer han seg ikke [epaischynomai] over å kalle dem brødre [adelphos]. Han sier: «Jeg vil forkynne [apangellō] ditt navn for mine brødre, midt i forsamlingen [ekklēsia] vil jeg synge lovsanger [hymneō] til deg.» Og atter: «Jeg vil sette min lit [peithō] til ham.» Og atter: «Se, jeg og barna [paidion] som Gud ga meg.» 14 Siden barna nå har fått del [koinōneō] i kjøtt [sarx] og blod [haima], fikk også han selv del i det på samme måte [paraplēsiōs], for at han ved [dia] døden skulle gjøre til intet [katargeō] ham som har dødens makt – det vil si djevelen [diabolos] – og kunne utfri [apallassō] dem som i [dia] frykt [phobos] for døden hele sitt liv hadde vært underlagt trelldom [douleia]. For det gjelder uten tvil [dēpou] ikke sendebud, men Abrahams ætt [sperma]. Derfor måtte han i alle ting bli lik brødrene, for at han kunne bli en vennlig [eleēmōn] og trofast [pistos] overprest [archiereus] i Guds tjeneste, for å sone [hilaskomai] for folkets [laos] synder. For ved at han led [paschō], mens han selv ble fristet [paschō], kan han hjelpe [boētheō] dem som blir fristet.
[3] Derfor, hellige [hagios] brødre [adelphos], som har del [metochos] i et himmelsk kall [klēsis], se på apostelen [apostolos] og ypperstepresten [archiereus] for vår bekjennelse [homologia], Kristus Jesus, trofast [pistos] mot ham som innsatte ham, slik som også Moses i hele hans hus [oikos]. For denne er blitt aktet verdig mer herlighet enn Moses, ettersom han som bygger det, har mer ære enn huset. For hvert hus [oikos] bygges av noen, og han som har bygget [kataskeuazō] alt, er Gud. Moses var trofast i hele sitt hus, som en tjener [therapōn], til vitnesbyrd om de ting som skulle bli talt. Og Kristus som en Sønn over hans hus [oikos]. Hans hus [oikos] er vi, hvis [ean] vi holder fast ved frimodigheten [parrēsia] og gleden [kauchēma] over håpet inntil enden [telos]. Derfor, (som Den Hellige Ånd sier: ‘I dag, hvis dere hører hans røst, forherd [sklērynō] ikke deres hjerter, som i forbitrelsen [parapikrasmos], på fristelsens dag i ørkenen, hvor deres fedre fristet meg, de prøvde meg og så mine gjerninger i førti år. Derfor ble jeg harmfull [prosochthizō] på den generasjonen [genea] og sa: ‘De farer alltid vill [planaō] i hjertet [kardia], og disse har ikke kjent mine veier [hodos]. Derfor sverget [omnyō] jeg i min vrede [orgē]: Om de skal komme inn til min hvile [katapausis] –!’) Se til, brødre, at det ikke skal være i noen av dere et ondt, vantro [apistia] hjerte som faller fra [aphistēmi] den levende [zaō] Gud. Men forman [parakaleō] hverandre hver dag, så lenge det er i dag, for at ingen av dere skal bli forherdet av syndens bedrag [apatē]. For vi har fått del [metochos] i Kristus, så lenge vi bare holder fast ved begynnelsen av tilliten til enden [telos]. Idet det er sagt: ‘I dag, hvis dere hører hans røst, ikke Forherd deres hjerter, som i provokasjonen [parapikrasmos]! For visse, da de hørte, provoserte [parapikrainō] de, men ikke alle som gjorde dro ut av Egypt ved [dia] Moses. Men hvem ble han harmfull [prosochthizō] over i førti år? Var det ikke over dem som syndet [hamartanō], hvis skrotter [kōlon] falt i ørkenen [erēmos]? Og til hvem sverget han at de ikke skulle komme inn til hans hvile [katapausis], bortsett fra dem som ikke trodde [apeitheō]? – Og vi ser at de ikke kunne komme inn [eiserchomai] på grunn av vantro [apistia].
[4] Vi kan derfor frykte at selv om det fortsatt er et løfte [epangelia] om å komme inn til hans hvile, kan noen av dere synes å ha kommet til kort. For også vi får et godt budskap [euangelizō] forkynt, slik som de. Men ordet [logos] de hørte, var til ingen nytte for dem, siden det ikke var blandet [sygkerannymi] med tro [pistis] hos dem som hørte det. For vi går inn [eiserchomai] til hvilen [pisteuō], vi som trodde [pisteuō], slik han sa: «Så sverget [omnyō] jeg i min vrede [orgē]: Om de skal komme inn til min hvile –» – og likevel ble gjerningene [ergon] gjort fra verdens [kosmos] grunnvoll [katabolē] ble lagt. For han talte et sted om den sjuende dagen slik: «Og Gud hvilte på den sjuende dagen fra alle sine gjerninger.» og på dette [stedet] igjen: ‘Om de skal komme inn til min hvile—’; siden den gang står den fast for at de skal komme inn i den, og de som først [proteron] hørte evangeliet, gikk ikke inn på grunn av vantro [apeitheia] – igjen setter han en bestemt dag, ‘i dag’ (og sier i David, etter så lang tid [chronos]), slik det er sagt: ‘I dag, dersom dere vil høre hans røst, skal dere ikke forherde deres hjerter.’ For hvis Josva hadde gitt dem hvile [katapauō], ville han ikke ha talt om en annen dag etter disse ting. Det står altså en sabbatshvile [sabbatismos] igjen for Guds folk [laos], for den som gikk inn til hans hvile, hvilte også fra sine gjerninger [ergon], slik Gud fra sine egne. Måtte vi da være flittige [spoudazō] for å gå inn til den hvile, for at ingen skal falle i samme vantros eksempel! For Guds ord [logos] er levende [zaō] og virksomt [energēs] og skarpere [tomos] enn hvert tveegget [distomos] sverd [machaira] og trenger [diikneomai] igjennom, inntil det kløyver [merismos] både sjel [psychē] og ånd [pneuma] og ledd [harmos] og marg [myelos], vurderer [kritikos] hjertets tanker [enthymēsis] og intensjoner [ennoia]. Og intet skapt [ktisis] er ikke åpenbart [aphanēs] for ham, men alt er nakent [gymnos] og åpent [trachēlizō] for hans øyne [ophthalmos], og hos ham ligger vårt regnskap [logos]. Siden vi da har en stor [megas] yppersteprest [archiereus], Jesus, Guds Sønn, gått gjennom himlene [ouranos], må vi holde fast ved bekjennelsen [homologia]. For vi har ikke en yppersteprest som ikke kan ha medlidenhet [sympatheō] med våre skrøpeligheter [astheneia], men en som ble fristet i alle ting på samme måte, uten [chōris] synd [hamartia]. Vi kan da med frihet [parrēsia] komme nær nådens [charis] trone [thronos], for at vi kan ta imot godhet [eleos] og finne nåde [charis] til hjelp [boētheia] i tide [eukairos].
[5] For enhver yppersteprest – som er tatt blant [ek] menn [anthrōpos] – er satt for mennesker i ting som angår Gud, for å ofre både gaver [dōron] og ofre [thysia] for synder, i stand til å være mild [metriopatheō] mot de uvitende [agnoeō] og villfarne [planaō], ettersom også han selv er besatt [perikeimai] av skrøpelighet [astheneia]. Og på grunn av denne skrøpeligheten er han også skyldig, likesom for folket [laos], så også for seg selv å ofre for synder. Og ingen tar æren for seg selv, men han som er kalt av Gud, likesom [kathaper] Aron. Slik herliggjorde heller ikke Kristus seg selv til å bli yppersteprest, men han som sa til ham: ‘Du er min Sønn, jeg har i dag født [gennaō] deg.’ Som han også sier et annet sted: ‘Du er prest [hiereus] for alltid [aiōn], etter Melkisedeks orden [taxis].’ Han som i sitt kjøds dager ofret både bønner [deēsis] og påkallelser [hiketēria] til ham som kunne frelse [sōzō] ham fra døden [thanatos], med sterkt rop og tårer, og ble bønnhørt i det han fryktet [eulabeia], og som Sønn lærte lydighet [hypakoē] av det han led, Og da han var blitt fullkommen [teleioō], ble han for alle dem som lyder [hypakouō] ham, opphavsmann [aitios] til evig [aiōnios] frelse [sōtēria]. Han ble av Gud kalt [prosagoreuō] en yppersteprest [archiereus] etter Melkisedeks orden. Om ham har vi mye [polys] å snakke om [logos] og en vanskelig [dysermēneutos] forklaring [lego], siden dere er blitt sløve [nōthros] til å høre. Og selv om dere burde være lærere [didaskalos] på denne tiden, trenger dere at noen lærer dere noen av Guds oraklers [logion] grunnprinsipper [stoicheion]. Og dere trenger melk [gala] og ikke fast [stereos] føde [trophē]. For hver den som bruker [metechō] melk, er ukyndig [apeiros] i rettferdighetens ord. Han er jo et spedbarn [nēpios]. Fast føde er perfekt for de som har kommet til modenhet [teleios], de som ved bruk [hexis] har trent [gymnazō] sansene [aisthētērion] sine til å skille [diakrisis] mellom godt [kalos] og ondt [kakos].
Derfor forlater vi [aphiēmi] Kristi ords grunnprinsipper [archē] og blir ført til fullkommenhet [teleiotēs], uten å legge grunnvollen [themelios] på nytt med omvendelse [metanoia] fra døde [nekros] gjerninger [ergon] og tro [pistis] på Gud, om læren om dåp [baptismos], om håndspåleggelse, om oppstandelse [anastasis] fra døde og om evig [aiōnios] dom [krima]. Og dette skal vi gjøre, om Gud tillater det. For det er umulig for dem som én gang er blitt opplyst [phōtizō], og som også har smakt den himmelske gave og fått del [metochos] i Den hellige ånd, og har smakt Guds gode [kalos] ord [rhēma], den kommende [mellō] tids [aiōn] krefter [dynamis], og har falt fra, å igjen fornye [anakainizō] dem til reformasjon [metanoia], idet de igjen har korsfestet [anastauroō] Guds Sønn for seg selv og utsatt ham for offentlig skam [paradeigmatizō]. For jorden [gē], som drikker inn regnet som ofte kommer på den, og bærer urter [botanē] som er tjenlige for dem den også dyrkes for, får del i Guds velsignelse [eulogia], og den som bærer torner og tistler, blir avvist [adokimos] og nær [engys] forbannelse [katara], og enden [telos] er å bli brent [kausis].
Og vi er overbevist om at dere, mine kjære, har det bedre og følger med frelse, selv om vi taler slik. For Gud er ikke urettferdig, så han glemmer deres arbeid [ergon] og den kjærlighet [kopos agape] dere viste mot hans navn, da dere tjente [diakoneō] de hellige og tjener. Og vi ønsker at hver og en av dere skal vise den samme flid [spoudē], helt til håpets fulle visshet [plērophoria] inntil enden [telos], for at dere ikke skal bli late [nōthros], men følge [mimētēs] dem som arver [klēronomeō] løftene [epangelia] ved tro og tålmodighet [makrothymia]. For Gud ga Abraham et løfte [epangellomai], siden han ikke kunne sverge ved noen større, og derfor sverget han ved seg selv og sa: «Jeg vil sannelig velsigne deg, og jeg vil gjøre deg tallrik [plēthynō].» Og slik, etter å ha holdt ut, fikk han løftet [epangelia]. For menneskene sverger jo ved den større, og eden er en ende på all strid for dem, og den stadfester dem. Gud, som enda mer villig til å vise løftets [epangelia] arvinger [klēronomos] at hans råd er uforanderlig [ametathetos], ga ham en ed [horkos]. For gjennom to uforanderlige [ametathetos] ting, hvor det er umulig [adynatos] for Gud å lyve [pseudomai], kan vi ha en sterk trøst [paraklēsis] som har søkt tilflukt [katapheugō] for å gripe tak i det håp som ligger foran oss. Det har vi som et anker [agkyra] for sjelen [psychē], et sikkert og urokkelig anker som når inn til det som er innenfor [esōteros] forhenget [katapetasma], hvor en forløper [prodromos] for oss gikk inn, Jesus, etter Melkisedeks orden, som var yppersteprest, for alltid [aiōn].
[7] 1 For denne Melkisedek, konge i Salem («fred»), prest for Gud den Høyeste, som møtte Abraham da han vendte tilbake fra kongenes slag, og velsignet ham, 2 til hvem Abraham også delte en tiendedel [dekatē] av alt – først, ja, det betyr «rettferdighetens konge», og deretter også Salems konge, det vil si fredens konge – 3 uten far, uten mor, uten slektsregister [agenealogētos], uten begynnelse [archē] på dager [hēmera] eller ende [telos] på liv [zōē], og lik [aphomoioō] Guds Sønn, forblir prest kontinuerlig [diēnekēs]. 4 Og se hvor stor denne er, til hvem Abraham, patriarken, også ga en tiendedel av det beste av byttet, 5 og de som fikk prestedømmet blant Levis sønner, har befaling om å ta tiende fra folket i henhold til loven, det vil si fra sine brødre, selv om de kom fra Abrahams lender. 6 Og den som ikke var oppført i slektsregisteret [genealogeō], mottok tiende fra Abraham, og ham som hadde løftene [epangelia] velsignet han. 7 Og uten tvil [antilogia] velsignes den mindre [elassōn] av den bedre [kreittōn]. 8 Og her mottar de som dør, tiende, og der får han det vitnesbyrd om at han levde. 9 Og så å si har selv Levi, som mottar tiende, betalt tiende gjennom Abraham. 10 For han var ennå i sin fars lender da Melkisedek møtte ham. 11 Hvis det da var fullkommenhet [teleiōsis] gjennom det levittiske prestedømmet – for folket fikk loven under det – hvorfor skulle det da oppstå en annen prest etter Melkisedeks orden, og ikke etter Arons orden? 12 For når prestedømmet blir forandret [metatithēmi], skjer det nødvendigvis [anagkē] også en forandring av loven [nomos]. 13 For den som dette sies om i en annen stamme [phylē], har fått del, og ingen av ham gjorde tjeneste [prosechō] ved alteret [thysiastērion]. 14 For det er åpenbart at vår Herre er oppstått fra Juda, og om denne stammen har Moses ikke talt noe om prestedømmet. 15 Og enda tydeligere [katadēlos] er det at det oppstår [anistēmi] en annen prest i Melkisedeks bilde [homoiotēs], 16 som ikke kom etter en kjødelig [sarkikos] befalings [entolē] lov, men etter et endeløst[akatalytos] livs kraft [dynamis]. 17 For han vitner: «Du er prest for [eis] alltid [aion], etter Melkisedeks orden.» 18 For det foregående [proagō] budet blir jo opphevet [athetēsis] på grunn av dets svakhet [asthenēs] og unyttighet [anōphelēs]. 19 (For loven fullendte ingenting,) og det er brakt inn [epeisagōgē] et bedre håp som vi kommer nær [engizō] Gud ved. 20 Og i den grad det ikke er uten ed (for de som er uten ed, er blitt prester, 21 og han med ed gjennom ham som sier til ham: Herren svor, og han skal ikke angre: Du er prest for evig, etter Melkisedeks orden), 22 ved en så mye bedre pakt [diathēkē] er Jesus blitt borger [engyos], 23 og det er mange som er blitt prester, fordi de ved døden er hindret fra å bli værende. 24 Og fordi han blir værende for evig, har han prestedømmet for alltid. 25 Derfor kan han også frelse for evig [eis] dem som kommer til Gud gjennom ham, og alltid leve til å gå i forbønn [entygchanō] for dem. 26 For en slik yppersteprest sømmet seg for oss – hellig [hosios], uskyldig [akakos], ubesmittet [amiantos], skilt fra synderne, og opphøyet over himlene, 27 som ikke daglig, som yppersteprestene, har nødvendighet til å ofre først for sine egne synder, deretter for folkets [laos]. For dette gjorde han én gang, da han ofret seg selv. 28 For loven innsetter skrøpelige [astheneia] menn til yppersteprester, men edens [horkōmosia] ord, som kommer etter loven, innsetter Sønnen som er fullkommengjort [teleioō] for evig [aiōn].
[8] 1 Og summen [kephalaion] av det som er sagt, er: Vi har en slik yppersteprest [archiereus] som satte seg på høyre side av storhetens [megalōsynē] trone i himlene, 2 en tjener for helligdommene [hagion] og for det sanne [alēthinos] tabernakel [skēnē], som Herren reiste opp [pēgnymi], og ikke menneske, 3 for hver yppersteprest er innsatt til å ofre både gaver og ofre, hvorfra det er nødvendig at også denne har noe å ofre; 4 For dersom han virkelig var på jorden, ville han ikke være prest – (der er prestene som ofrer gavene etter loven, 5 som tjener som et eksempel [hypodeigma] og en skygge for himmelske ting, slik Moses ble guddommelig advart [chrēmatizō] om da han skulle reise [epiteleō] tabernaklet, for ‘Se til,’ sier han, ‘at du kan gjøre alt etter det forbildet [typos] som ble vist [deiknyō] deg på fjellet [oros]’ – 6 og nå har han fått en enda bedre tjeneste [leitourgia], hvor mye er han ikke mellommann [mesitēs] for en bedre pakt [diathēkē], som er stadfestet [nomotheteō] på bedre løfter [epangelia], 7 for dersom den første var uten feil [amemptos], ville man ikke ha søkt etter en annen. 8 For han klandrer dem og sier: «Se, dager kommer, sier Herren, da jeg vil slutte en ny [kainos] pakt [diathēkē] med Israels hus og Judas hus [oikos], 9 ikke slik som den pakten jeg sluttet med deres fedre den dagen jeg tok dem i hånden for å føre dem ut av Egypt. For de holdt seg ikke til min pakt, og jeg brydde meg ikke om dem, sier Herren. 10 For dette er den pakten jeg vil slutte med Israels hus etter de dager, sier Herren. Jeg gir mine lover [nomos] i [eis] deres sinn [dianoia], og jeg vil skrive [epigraphō] dem på deres hjerter [kardia]. Jeg vil være en Gud for dem, og de skal være et folk [laos] for meg. 11 Og de skal ikke lære hver sin neste og hver sin bror og si: Kjenn Herren! For de skal alle kjenne [eidō] meg, fra den minste [mikros] til den store [megas]. 12 For jeg vil være barmhjertig [hileōs] mot deres urettferdighet [adikia], og deres synder og deres lovbrudd vil jeg ikke mer huske.’ – 13 Med ordet ‘nytt’ [kainos] har han gjort det første gammelt, og det som blir foreldet [palaioō] og er gammelt [gēraskō], er nær [engys] ved å forsvinne [aphanismos].
[9] 1 Det hadde riktignok den gang (til og med det første tabernaklet) tjenesteforskrifter, også en verdslig [kosmikos] helligdom, 2 for et tabernakel [skēnē] var gjort i stand, det første, hvor både lysestaken [lychnia] og bordet [trapeza] og skuebrødet [artos] – som kalles «Det hellige» – var. 3 og etter det andre forhenget [katapetasma] et tabernakel som kalles «Det aller helligste» [hagion hagion], 4 med et røkelseskar av gull og paktens ark [kibōtos], kledd med gull rundt omkring. I den er gullkrukken med mannaen og Arons stav, som hadde spiret, og paktens tavler. 5 Og over den var herlighetens kjeruber [cheroub], som overskygget [kataskiazō] nådestolen [hilastērion], som vi ikke skal tale spesielt om nå. 6 Og ettersom dette er blitt gjort i stand på denne måten, går prestene alltid [diapantos] inn i det første tabernaklet og utfører gudstjenestene, 7 og inn i det andre, én gang om året, bare ypperstepresten, ikke uten blod, som han ofrer for seg selv og folkets misgjerninger [agnoēma], 8 den Hellige Ånd beviser [dēloō] at veien til helligdommen ennå ikke er åpenbart [phaneroō], ettersom det første [prōtos] tabernaklet ennå står fast, 9 som er en lignelse [parabolē] med hensyn til den nåværende [enistēmi] tid [kairos], hvor både gaver og ofre ofres, som ikke kan gjøre den som tjener fullkommen etter samvittigheten, 10 bare i mat [brōma] og drikke [poma] og forskjellige renselser[baptismos] og kjødelige forordninger pålagt [epikeimai] – inntil reformasjonens [diorthōsis] tid. 11 Og da Kristus kom, yppersteprest for de kommende goder, gikk han gjennom det større [megas] og mer fullkomne [teleios] tabernakel [skēnē], som ikke er gjort med hender – det vil si, som ikke er av denne skapningen [ktisis] – 12 og gikk heller ikke med blod av geiter og kalver, men med [dia] sitt eget [idios] blod [haima], én gang inn i helligdommen og vant evig [aiōnios] forløsning [lytrōsis]. 13 For dersom blodet av okser og geiter og asken av en kvige, som stenkes over de urene, helliger til renselse [katharotēs] av kjødet [sarx], 14 hvor mye mer skal da Kristi blod, (som ved [dia] den evige Ånd ofret seg selv ulastelig til Gud,) rense deres samvittighet [syneidēsis] fra døde [nekroks] gjerninger [ergon], så dere kan tjene den levende Gud? 15 Og på grunn av dette er han mellommann for en ny [kainos] pakt [diathēkē], for at når døden er kommet, skal de kalte [kaleō] motta løftet [epangelia] om den evige [aiōnios] arv [klēronomia] til forløsning [apolytrōsis] for overtredelsene [parabasis] under den første pakt [diathēkē]. 16 For der en pakt [diathēkē] er, er det nødvendig at testatorens[diatithēmi] død kommer inn. 17 For et testamente [diathēkē] som er gjort over en avdød er uten styrke [ischyō] så lenge testatoren lever. 18 Derfra er ikke engang det første [prōtos] blitt innstiftet [egkainizō] uten blod. 19 For hvert bud ble gitt av Moses til hele folket [laos] i henhold til loven. Han tok blodet av kalver og geiter med vann og skarlagenrød ull og isop og stenket det på boken [biblion] og på hele folket [laos]. 20 «Dette er paktens [diathēkē] blod [haima] som Gud påla [entellomai] dere.» 21 Og han stenket tabernaklet og alle gudstjenestens redskaper med blod på samme måte. 22 Og nesten [schedon] alt blir renset [katharizō] med blod i henhold til loven. Og uten blodsutgytelse [haimatekchysia] blir det ingen forlatelse [aphesis]. 23 Det er derfor nødvendig at forbildene [hypodeigma] av de himmelske ting renses ved disse, men de himmelske ting selv ved bedre ofre [thysia] enn disse. 24 For Kristus gikk ikke inn i hellige steder gjort med hender – et bilde [antitypos] på det sanne [alēthinos] – men inn i selve himmelen, nå for å åpenbares [emphanizō] for Guds åsyn [prosōpon] for oss. 25 Ikke for at han skal ofre seg selv ofte [pollakis], slik som ypperstepresten hvert år går inn i helligdommen med andres blod. 26 Ettersom han da måtte lide mange ganger fra verdens [kosmos] grunnvoll [katabolē] ble lagt, er han nå [nyn] åpenbart [phaneroō] én gang, ved tidenes [aiōn] ende [synteleia], for å ta bort [athetēsis] synden ved sitt offer. 27 Og likesom det er gitt [apokeimai] menneskene én gang å dø, og deretter dom [krisis], 28 slik skal også Kristus, etter å ha blitt ofret én gang for å bære manges synder, en annen gang, uten syndoffer, åpenbares [optanomai] for dem som venter [apekdechomai] på ham – til frelse [sōtēria].
[10] 1 For loven, som har en skygge [skia] av de kommende godene [agathos] – ikke selve bildet [eikōn] av tingene – kan aldri gjøre dem som kommer frem fullkomne [teleioō] hvert år ved de samme ofrene som de stadig frembærer. 2 Ville de ikke ha opphørt å bli ofret, fordi de som tjener, ikke lenger har samvittighet [syneidēsis] for synder, etter å ha blitt renset [kathairō] én gang? 3 Men i disse [ofrene] er det hvert år et minne [anamnēsis] om synder, 4 for det er umulig [adynatos] at blod av okser og geiter kan ta bort synder. 5 Derfor sier han, da han kom til verden [kosmos]: «Offer og offergave ville du ikke, men et legeme [sōma] beredte du for meg. 6 I brennoffer [holokautōma] og syndoffer hadde du ikke behag. 7 Da sa jeg: Se, jeg kommer (i en bokrull står det skrevet om meg) for å gjøre din vilje [thelēma] Gud. 8 Og ovenfra sa han: «Offer [thysia] og offergave [prosphora] og brennoffer og syndoffer, det ville du ikke, og det behaget deg ikke,» som blir ofret etter loven. 9 Da sa han: «Se, jeg kommer for å gjøre, Gud, din vilje.» Han tar bort [anaireō] det første, for at det andre skal bli opprettholdt [histēmi]. 10 I denne viljen er vi blitt helliget ved ofringen [prosphora] av Jesu Kristi legeme [sōma] én gang. 11 Og hver prest har jo stått og tjent daglig, og ofret de samme ofrene mange ganger, som aldri [oudepote] kan ta bort synder. 12 Og han bar [prospherō] frem ett offer [thysia] for synder, og satte seg for all tid [diēnekēs] ved Guds høyre hånd, 13 og for de andre ventet han på at han skulle sette [tithēmi] sine fiender som skammel for sine føtter [hypopodion]. 14 For med ett offer har han fullkommengjort [teleioō] dem som er helliget [hagiazō] til enden [diēnekēs]. 15 Og den Hellige Ånd vitner [martyreō] også for oss. For etter at han forut har sagt: 16 Dette er den pakten jeg vil slutte med dem etter de dager, sier Herren. Jeg gir mine lover [nomos] i deres hjerter [kardia], og i deres sinn [dianoia] vil jeg skrive [epigraphō] dem. 17 Og jeg vil ikke mer huske deres synder og deres lovbrudd. 18 Og hvor tilgivelse [aphesis] for disse er, er det ikke mer noe offer [prosphora] for synd. 19 Siden vi derfor, brødre, har frimodighet [parrēsia] til å gå inn i helligdommen [hagion] i [en] Jesu blod, 20 en vei han innviet [egkainizō] for oss, en ny [prosphatos] og levende vei, gjennom forhenget, det vil si hans kjød [sarx], 21 og er yppersteprest over Guds hus [oikos], 22 la oss da komme nær med et oppriktig [alēthinos] hjerte, i troens [pistis] fulle visshet [plērophoria], med hjertene renset [rhantizō] fra en ond [ponēros] samvittighet [syneidēsis] og legemet vasket [louō] i rent vann, 23 må vi holde fast ved håpets urokkelige [aklinēs] bekjennelse (for trofast er han som ga løftet [epangellomai]) 24 og gi akt [katanoeō] på hverandre for å provosere [paroxysmos] til kjærlighet [agapē] og gode [kalos] gjerninger [ergon], 25 så vi ikke unnlater [egkataleipō] å komme sammen [episynagōgē], slik visse har skikk [ethos], men formaner [parakaleō], og det så mye mer som dere ser dagen [hēmera] komme nær [engizō]. 26 For vi som med vilje [hekousiōs] synder etter å ha fått erkjennelse [epignōsis] av sannheten – for synder er det ikke lenger noe offer [thysia] igjen, 27 men en fryktsom [phoberos] forventning [ekdochē] om dom [krisis] og en brennende [pyr] iver [zēlos], som skal fortære [esthiō] motstanderne [hypenantios]. 28 Den som har forkastet Mose lov, skal dø uten barmhjertighet [oiktirmos] med to eller tre vitner. 29 Hvor mye hardere straff [timōria] skal da ikke den aktes verdig [axioō] som har tråkket på Guds Sønn, og vanhelliget paktens blod, det som han ble helliget i, og som han foraktet nådens [charis] Ånd? 30 For vi kjenner ham som sier: ‘Hevnen [ekdikēsis] er min, jeg vil gjengjelde [antapodidōmi],’ sier Herren, og atter: ‘Herren skal dømme sitt folk [laos].’ – 31 Fryktelig [phoberos] er det å falle i en levende Guds hender. 32 Og husk de tidligere [proteron] dager [hēmera], da dere, etter å ha blitt opplyst [phōtizō], utholdt [hypomenō] mye lidelse [pathēma], 33 dels både under vanære [oneidismos] og trengsler [thlipsis] som ble til skuespill [theatrizō], og dels ble delaktige [koinōnos] med dem som lever slik. 34 For dere hadde også medfølelse [sympatheō] med mine lenker, og dere tok imot plyndringen [harpagē] av deres eiendeler [hyparchonta] med glede [chara], da dere visste at dere har i dere selv en bedre [kreittōn] substans [hyparxis] i himmelen, en som varer. 35 Kast derfor ikke bort deres frimodighet [parrēsia], som har stor [megas] lønn [misthapodosia]. 36 For dere trenger tålmodighet [hypomonē], for at når Guds vilje [thelēma] skjer, kan dere oppnå det som er lovet [epangelia]. 37 For ennå bare en liten [mikron] stund [hosos]: Han som kommer, skal komme og ikke dryge [chronizō]. 38 Og «den rettferdige [dikaios] skal leve ved tro [pistis]», og «om han trekker seg tilbake [hypostellō], har min sjel [psychē] ikke behag i ham». 39 Og vi er ikke av dem som trekker seg tilbake til fortapelse [apōleia], men av dem som tror til bevaring [peripoiēsis] av sjelen [psychē].
[11] 1 Og tro [pistis] er en tillit [hypostasis] på ting man håper [elpizō] på, en overbevisning [elegchos] på ting man ikke ser [blepō]. 2 For om dette fikk de eldste [presbyteros] vitnesbyrd [martyreō]. 3 Ved tro [pistis] forstår vi at tidsaldrene [aiōn] er blitt beredt ved et ord [rhēma] fra Gud, med hensyn til de synlige ting, ikke er kommet frem av synlige ting. 4 Ved tro ofret [prospherō] Abel Gud et bedre [pleiōn] offer [thysia] enn Kain, og ved det fikk han vitnesbyrd om at han var rettferdig, idet Gud vitnet om hans gaver, og ved det taler han fortsatt, etter å ha vært død. 5 Ved tro ble Enok bortført [metatithēmi] – for ikke å se døden, og han ble ikke funnet, fordi Gud tok ham bort. For før han ble bortført, hadde han fått vitnesbyrd om at han hadde behaget [euaresteō] Gud. 6 Og uten tro er det umulig å behage. For den som kommer til Gud, må tro [pisteuō] at han er til, og for dem som søker [ekzēteō] ham, blir han en belønner [misthapodotēs]. 7 Ved tro, da Noah var blitt advart om de ting som ennå ikke var sett, fryktet [eulabeomai] han og bygde en ark [kibōtos] til frelse [sōtēria] for sitt hus [oikos]. Gjennom den fordømte [katakrinō] han verden [kosmos], og han ble arving [klēronomos] til rettferdigheten [dikaiosynē] av [kata] tro [pistis]. 8 Ved tro adlød Abraham, da han var blitt kalt [kaleō], og dro ut til det sted han skulle få til arv [klēronomia]. Og han dro ut uten å vite [epistamai] hvor han skulle dra hen. 9 Ved tro oppholdt [paroikeō] han seg i det lovede [epangelia] land [gē] som et fremmed land [allotrios] i telt [skēnē], og bodde der sammen med Isak og Jakob, som var medarvinger [sygklēronomos] til det samme løftet [epangelia]. 10 For han ventet på byen [polis] som har grunnvollene [themelios] hvis skaper [technitēs] og opphavsmann [dēmiourgos] er Gud. 11 Ved tro fikk også Sara selv kraft [dynamis] til å få barn [sperma], og hun fødte [tiktō] etter at hun var blitt gammel, siden hun anså [hēgeomai] ham som trofast som hadde lovet. 12 Derfor ble også barn født [gennaō] fra én, og det av en som var så godt som død [nekroō], som himmelens stjerner i mengde [plēthos] og som sanden ved havets strand – utallige [anarithmētos]. 13 I tro døde alle disse, uten å ha mottatt løftene, men de hadde sett dem på avstand [porrōthen] og blitt overbevist [peithō] og hilst [aspazomai] dem, og bekjent at de er fremmede [xenos] og utlendinger [parepidēmos] på jorden [gē]. 14 For de som sier slikt, gjør det klart at de søker et land [patris]. 15 Og hvis de hadde vært oppmerksomme på det de kom fra, kunne de ha hatt anledning til å vende tilbake. 16 Men nå lengter [oregō] de etter et bedre [kreittōn], det vil si et himmelsk. Derfor skammer ikke Gud seg over dem, så han kan kalles deres Gud. For han har beredt [hetoimazō] en by [polis] for dem. 17 Ved tro ofret [prospherō] Abraham Isak, da han ble prøvd, og han som mottok løftene [epangelia] ofret den enbårne [monogenēs]. 18 Om ham er det sagt: «I Isak skal du få en ætt [sperma].» 19 For han regnet med at Gud endog kan oppreise fra de døde. Derfra mottok han ham også som et bilde [parabolē]. 20 Ved tro velsignet Isak Jakob og Esau med tanke på de kommende ting. 21 Ved tro da Jakob døde, velsignet han hver av Josefs sønner og bøyde [proskyneō] seg på toppen av staven [rhabdos] sin. 22 Ved tro da Josef døde [teleutaō], nevnte han Israels sønners utgang [exodos] og ga befaling om hans ben. 23 Ved tro ble Moses, etter at han var født [gennaō], skjult i tre måneder av foreldrene sine, fordi de så barnet var vakkert og ikke fryktet [phobeō] kongens befaling [diatagma]. 24 Ved tro nektet [arneomai] Moses, da han var blitt stor, å bli kalt sønn av faraos datter. 25 Han valgte heller å bli plaget med [sygkakoucheomai] Guds folk [laos] enn å ha syndens nytelse en stund. 26 Han regnet som større rikdom vanære [oneidismos] for Kristus enn skattene i Egypt, for han så [apoblepō] hen til lønnen [misthapodosia]. 27 Ved tro forlot han Egypt, uten å frykte kongens vrede [thymos]. For som om han så den usynlige [aoratos], holdt han ut [kartereō]. 28 Ved tro holdt han påske [pascha] og oversprinklingen [proschysis] av blodet, for at han som ødelegga [olothreuō] de førstefødte [prōtotokos], ikke skulle røre dem. 29 Ved tro gikk de gjennom [diabainō] Rødehavet som gjennom tørt land, og egypterne ble druknet [katapinō] da de prøvde. 30 Ved tro falt Jerikos murer, etter å ha vært omringet [kykloō] i sju dager. 31 Ved tro gikk ikke skjøgen Rahab til grunne [synapollymi] sammen med de ulydige[apeitheō], hun tok imot speiderne med fred [eirēnē]. 32 Og hva skal jeg si? For tiden vil svikte [epileipō] meg når jeg forteller om Gideon, Barak og Samson og Jefta, David og Samuel og profetene, 33 som ved tro la kongeriker under seg, utøvde rettferdighet, oppnådde løfter [epangelia], stoppet løvers gap, 34 slukket ildens kraft, unnslapp sverdets kant, ble styrket [dynamoō] fra [apo] skrøpeligheter [astheneia], ble sterke [ischyros] i kamp [polemos], fikk leirer [parembolē] av fremmede [allotrios] til å vike. 35 Kvinner fikk igjen sine døde ved en oppstandelse [anastasis], og andre ble torturert [tympanizō], fordi de ikke tok imot forløsningen [apolytrōsis], for at de skulle få en bedre [kreittōn] oppstandelse [anastasis]. 36 Andre fikk rettssak under spott [empaigmos] og pisking [mastix], ja også lenker [desmos] og fengsel [phylakē]. 37 De ble steinet [lithazō], de ble saget i stykker [prizō], de ble fristet. De ble drept med sverdslag. De gikk omkring i saueskinn og geiteskinn – de var fattige, plaget og mishandlet. 38 (Verden [kosmos] var dem ikke verdig.) De vandret i ørkener og på fjell og i huler og jordkløfter. 39 Alle disse fikk vitnesbyrd [martyreō] ved troen [pistis], men de fikk ikke løftet [epangelia]. 40 Gud hadde sørget for [problepō] noe bedre for oss, for at de ikke skulle bli fullkomne [teleioō] uten oss.
[12] 1 Derfor, ettersom vi også har en så stor sky av vitner rundt oss, etter å ha lagt av oss all vekt [ogkos] og den synd som omslutter [euperistatos] oss, la oss med utholdenhet løpe [trechō] det løp [agōn] som ligger foran [prokeimai] oss, 2 mens vi ser hen til troens opphavsmann [archēgos] og fullender [teleiōtēs], Jesus, som imot [anti] den glede som lå foran ham, utholdt [hypomenō] et kors [stauros], foraktet [kataphroneō] skam [aischynē] og også satte seg ved høyre side av Guds trone. 3 For tenk igjen på ham som tålte slik motgang [antilogia] fra syndere mot seg selv, for at dere ikke skal bli trette [kamnō] i deres sjeler [psychē] og bli motløse [eklyō]. 4 Ennå har dere ikke gjort motstand [antikathistēmi] i syndens kamp [antagōnizomai] inntil blodsgrensen. 5 og dere har glemt formaningen som taler til dere som til sønner: ‘Min sønn, forakt ikke Herrens tukt [paideia], og vær ikke motløs når du blir irettesatt [elegchō] av ham! 6 for den Herren elsker [agapaō], tukter [paideuō] han, og han pisker [mastigoō] hver sønn han tar imot [paradechomai].’ 7 Hvis dere holder ut [hypomenō] i tukten, så bærer Gud dere til seg selv som sønner. For hvem er en sønn som ikke en far tukter [paideuō]? 8 Og hvis dere er uten tukt, som alle har fått del [metochos] i, da er dere uekte barn [nothos] og ikke sønner [huios]. 9 Så har vi jo hatt våre fedre etter kjødet som tuktet [paideutēs] oss, og vi ærefryktet [entrepō] dem. Skal vi ikke mye heller underordne [hypotassō] oss åndenes Far og leve [zaō]? 10 For de tuktet riktignok bare noen få dager, etter det som syntes dem godt, men han til det som var til gagn [sympherō], for å få del [metalambanō] i hans adskillelse [hagiotēs]. 11 Og all tukt synes for øyeblikket ikke å være til glede [chara], men til sorg [lypē], men etterpå gir den rettferdighetens fredelige [eirēnikos] frukt for dem som er øvd [gymnazō] ved den. 12 Derfor, reis opp [anorthoō] de hengende [pariēmi] hendene og de løse [paralyō] knærne, 13 og la føttene deres gå etter rette stier [trochia], så det halte [chōlos] ikke skal vises bort [ektrepō], men heller bli helbredet [iaomai]. 14 Jag [diōkō] etter fred [eirēnē] med alle og atskillelse [hagiasmos], uten hvilken ingen skal se Herren. 15 Se nøye etter at ingen skal svikte Guds nåde [charis], så at ingen bitter [pikria] rot som spirer opp, skal skape ubehag, og mange skal bli urene [miainō] ved dette. 16 For at ingen skal være en horkarl [pornos] eller en ugudelig [bebēlos] person, som Esau, som for ett måltid solgte sin førstefødselsrett [prōtotokia]. 17 For dere vet at også senere, da han ville arve [klēronomeō] velsignelsen [eulogia], ble han forkastet [apodokimazō]. For et sted for omvendelse [metanoia] fant han ikke, selv om han søkte det med tårer [dakry]. 18 For dere kom ikke nær fjellet som var rørt og svidd av ild og mørke og storm, 19 og en basunlyd og en røst av ord [rhēma], som de som hørte det, ba om at et ord [logos] ikke skulle legges til dem. 20 For de utholdt [pherō] ikke det som var befalt [diastellō]: «Og om så mye som et dyr rører ved fjellet, skal det steines [lithoboleō] eller skytes gjennom med en pil.» 21 Og – så forferdelig [phoberos] var synet [phantazō] – sa Moses: «Jeg er overmåte redd [ekphobos] og skjelver [entromos].» 22 Men dere kom til Sions berg og til den levende Guds by [polis], til det himmelske [epouranios] Jerusalem og til utallige [myrias] budbringere [angelos], 23 til generalforsamlingen [panēgyris] og de førstefødtes [prōtotokos] forsamling [ekklēsia] som er innskrevet [apographō] i himmelen, og til Gud, alles dommer, og til de rettferdiges ånder som er fullendt [teleioō], 24 og til mellommannen [mesitēs] for en ny [neos] pakt [diathēkē], Jesus, og til stenkingens blod, som taler bedre [kreittōn] ting enn Abels blod! 25 Se, må dere ikke avvise [paraiteomai] ham som taler! For hvis de ikke unnslapp som avviste [paraiteomai] ham som på jorden [gē] talte guddommelig, så langt mindre vi som vender oss bort [apostrephō] fra ham som taler fra himmelen, 26 hvis røst [phōnē] jorden rystet [saleuō] den gang, og nå har han lovet [epangellomai] og sagt: ‘Enda én gang – jeg ryster ikke bare jorden, men også himmelen.’ 27 og dette – ‘enda én gang’ – gjør det klart at de ting som rystes, blir fjernet [metathesis], som om de ting som er skapt, for at de ting som ikke rystes, skal bli værende [menō]. 28 Derfor, når vi tar imot [paralambanō] et rike [basileia] som ikke kan rystes [asaleutos], må vi ha nåde [charis], og ved det kan vi tjene Gud på en måte som behager [euarestōs] ham, med ærbødighet [aidōs] og frykt [eulabeia]. 29 For også vår Gud er en fortærende [katanaliskō] ild [pyr].
[13] 1 La broderkjærligheten [philadelphia] vare [menō]; 2 glem ikke gjestfriheten [philoxenia], for på grunn av dette tok noen uvitende imot sendebud [angelos]; 3 husk de lenkede, som om dere selv har vært lenkede med dem, dem som er mishandlet, som om dere selv er i legemet. 4 Ekteskapet er ærefullt i alt, og sengen er ubesmittet [amiantos], og Gud skal dømme horkarler [pornos] og ekteskapsbrytere [moichos]. 5 Uten grådighet [aphilargyros] i oppførselen [tropos], vær tilfreds med det som er til stede, for han har sagt: ‘Nei, jeg vil ikke forlate deg, nei, nei, og ikke svikte deg.’ 6 slik at vi frimodig [tharreō] kan si: ‘Herren er for meg en hjelper [boēthos], og jeg vil ikke frykte [phobeō] hva mennesker skal gjøre mot meg.’ 7 Husk deres ledere [hēgeomai], som har talt Guds ord [logos] til dere, hvis tro [pistis], idet dere ser på slutten [ekbasis] av oppførselen [anastrophē], skal etterfølge [mimeomai]. 8 Jesus Kristus er den samme i går og i dag, og til [eis] evig tid [aiōn]; 9 La dere ikke drive omkring [peripherō] med mangfoldige [poikilos] og fremmede [xenos] lærdommer [didachē]. For det er godt at hjertet styrkes av nåde [charis], ikke med mat [brōma], som de som holdt på med [peripateō], ikke har nytte av. 10 Vi har et alter [thysiastērion], som de som tjener i tabernaklet [skēnē] ikke har rett til å spise av. 11 For av de dyrene hvis blod bæres for synd inn i helligdommen [hagion] av [dia] ypperstepresten – disses kropper brennes utenfor leiren. 12 Derfor led [paschō] også Jesus utenfor porten – for å hellige [hagiazō] folket [laos] ved sitt eget blod. 13 La oss nå gå ut til ham utenfor leiren og bære [pherō] hans vanære [oneidismos]. 14 For vi har ikke her en vedvarende [menō] by [polis], men vi søker [epizēteō] den kommende [mellō]. 15 Ved ham kan vi da alltid ofre [anapherō] Gud et lovprisningsoffer [thysia ainesis], det vil si frukten [karpos] av lepper [cheilos] som takker [homologeō] hans navn. 16 Glem ikke å gjøre godt [eupoiia] og å ha fellesskap [koinōnia]. For slike ofre har Gud velbehag [euaresteō]. 17 Vær lydige [peithō] mot deres ledere [hēgeomai] og underlegg dere [hypeikō]! For disse våker [agrypneō] over deres sjeler [psychē], som om de skal avlegge regnskap [logos], for at de kan gjøre dette med glede og ikke sukke, for dette er unyttig [alysitelēs] for dere. 18 Be for oss! For vi stoler på at vi har en god [kalos] samvittighet [syneidēsis], og i alle ting er vi villige til å oppføre [anastrephō] oss godt [kalōs]. 19 Og enda mer formaner [parakaleō] jeg dere til å gjøre dette, for at jeg raskere kan bli vendt tilbake [apokathistēmi] til dere. 20 Og fredens Gud, som førte den store [megas] hyrde [poimēn] for fårene [probaton] opp fra de døde ved en evig [aiōnios] pakts [diathēkē] blod, vår Herre Jesus Kristus, 21 fullføre [katartizō] dere i all god [agathos] gjerning [ergon], så dere kan gjøre hans vilje [thelēma], idet han gjør i dere det som er velbehagelig for ham, ved Jesus Kristus. Ham tilhører æren i all evighet! Amen. 22 Og jeg ber dere, brødre, tåle [anechō] formaningens [paraklēsis] ord [logos]. For jeg har også skrevet [epistellō] til dere med få ord. 23 Vit at broren Timoteus er løslatt. Jeg skal se dere sammen med ham hvis han kommer snart [tachion]. 24 Hils [aspazomai] alle deres ledere [hēgeomai] og alle de hellige [hagios]. Hilser dere gjør også de fra Italia. 25 Nåden [charis] være med [meta] dere [hymōn] alle [pas]! Amen.