Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | G | L
[1] Jakob [iakōbos], Guds og Herren [kyrios] Jesu Kristi tjener [doulos], til de tolv stammer [phylē] som er spredt [diaspora]: Vær hilset!
Mine brødre [adelphos], betrakt [hēgeomai] det alt som glede når dere faller [peripiptō] i mange slags fristelser [peirasmos]. Fordi dere vet at prøvelsen [dokimion] av deres tro [pistis] virker [katergazomai] utholdenhet [hypomonē]. La utholdenheten ha fullkommen [teleios] gjerning [ergon], så dere kan være fullkomne og hele [holoklēros], uten å mangle noe. Hvis noen av dere mangler visdom [sophia], skal han be [aiteō] fra Gud, som gir til alle villig [haplōs] og uten å bebreide, og den skal gis ham. Han skal be i tro [pistis], uten å tvile [diakrinō]. For den som tviler [diakrinō], er som en bølge [klydōn] på havet, drevet [anemizō] og kastet [rhipizō] av vinden. For et slikt menneske må ikke tenke [oiomai] at han skal få noe fra Herren [kyrios]. En mann med to sjeler [dipsychos] er ustø [akatastatos] i alle sine veier.
Den bror [adelphos] som er lav [tapeinos], skal glede [kauchaomai] seg over sin opphøyelse [hypsos], og den rike [plousios] over det at han har blitt gjort lav [tapeinōsis]. For han skal forgå som en blomst på gresset. For solen [hēlios] gikk opp med brennende hete [kausōn] og visnet [xērainō] gresset, blomsten falt av, og dens ynde [euprepeia] forsvant [apollymi]. Slik skal også den rike [plousios] visne [marainō] bort! Salig [makarios] er den som holder ut [hypomenō] fristelse [peirasmos], for når han har fått sin prøve [dokimos], skal han få livets [zōē] krone [stephanos], som Herren har lovet [epangellomai] dem som elsker [agapaō] ham. Ingen må si når han blir fristet: «Jeg blir fristet av Gud.» For Gud fristes ikke [apeirastos] av det onde [kakos], og selv frister han ingen. Hver og en blir fristet av sine egne lyster [epithymia], og de blir ført [exelkō] og lokket [deleazō]. Når lysten [epithymia] har unnfanget [syllambanō], føder [tiktō] den synd [hamartia], og når synden er fullkommen [apoteleō], føder den død [thanatos]. La dere ikke villede [planaō], mine elskede [agapētos] brødre [adelphos]! All god [agathos] gave [dosis] og all fullkommen [teleios] gave [dōrēma] kommer ovenfra [anōthen] og kommer ned [katabainō] fra lysenes [phōs] Far. Hos ham er det ingen forandring [parallagē] eller skiftende [tropē] skygge. Etter sitt råd [boulomai], fødte [apokyeō] han oss med sannhetens [alētheia] ord [logos], for at vi skulle være en viss [tis] førstegrøde [aparchē] av hans skapninger [ktisma]. Så da, mine elskede [agapētos] brødre [adelphos], la hvert menneske [anthrōpos] være snar [tachys] til å høre [akouō], sen [bradys] til å tale [laleō], sen [bradys] til sinne [orgē], for et menneskes vrede [orgē] virker ikke [katergazomai] Guds rettferdighet [dikaiosynē]. Legg derfor til side [apotithēmi] all skittenhet [rhyparia] og overflod [perisseia] av ondskap [kakia], og ta imot [dechomai] det innpodede [emphytos] ordet [logos] i saktmodighet [prautēs], som kan [dynamai] frelse [sōzō] deres sjeler [sōzō]. Bli ordets [logos] gjørere [poiētēs], ikke bare [monon] dets hørere [akroatēs], som bedrar [paralogizomai] dere selv. For den som er ordets [logos] hører [akroatēs] og ikke dets gjører [poiētēs], er lik en mann [anēr] som ser sitt naturlige [genesis] ansikt [prosōpon] i et speil [esoptron]. For han betraktet [katanoeō] seg selv og gikk bort [aperchomai], og glemte [epilanthanomai] straks [eutheōs] hva slag [hopoios] han var. Og den som så [parakyptō] inn i den fullkomne [teleios] lov [nomos], frihetens [eleutheria], og holdt fast [paramenō] ved den, han – ikke en glemsom [epilēsmonē] hører [akroatēs], men en gjernings [ergon] gjører [poiētēs] – han skal være lykkelig [makarios] i sin gjerning [poiēsis]. Dersom noen blant dere mener [dokeō] å være religiøs [thrēskos], uten å tøyle [chalinagōgeō] sin tunge [glōssa], men bedrar [apataō] sitt hjerte, hans religion [thrēskeia] er nytteløs [mataios]. Religion [thrēskeia] som er ren [katharos] og ubesmittet [amiantos] for [para] Gud [theos] og Faderen [patēr] er dette å se til [episkeptomai] foreldreløse [orphanos] og enker [orphanos] i deres trengsel [thlipsis], uplettet [aspilos] for å bevare [tēreō] seg selv fra verden [kosmos].
[2] Mine brødre [adelphos], gjør ikke forskjell på folk [prosōpolēmpsia] i troen på vår Herre Jesu Kristi herlighet. For dersom det kommer en mann inn i synagogen [synagōgē] deres med gullring, i pene klær [esthēs], og det også kommer inn en fattig mann i skitne [rhyparos] klær [esthēs], og dere ser på [epiblepō] ham som bærer de pene klærne [esthēs] og sier til ham: «Du – sett deg godt her!», og til den fattige sier: «Stå du der, eller: Sett deg her under min fotskammel!» – gjorde dere ikke da forskjell [diakrinō] blant dere selv, og ble ufornuftige [dialogismos] dommere [kritēs]. Hør [akouō], mine elskede [agapētos] brødre [adelphos]! Har ikke Gud utvalgt [eklegomai] de fattige [ptōchos] i denne verden [kosmos] til å være rike [kosmos] i troen og arvinger [klēronomos] til det rike [basileia] han lovet [epangellomai] dem som elsker [agapaō] ham? Og dere vanærer [atimazō] den fattige [ptōchos]? Er det ikke de rike som undertrykker [katadynasteuō] dere og drar dere selv til dommerseter [kritērion]? Snakker de ikke selv ondt [blasphēmeō] om det gode navn som er nevnt [epikaleō] over dere? Dersom dere virkelig holder [teleō] den kongelige [basilikos] lov, slik det står i Skriften [graphē]: «Du skal elske [agapaō] din neste [plēsion] som deg selv», gjør dere [poieō] vel [kalōs]. Men dere foretrekker folk [prosōpolēmpteō], gjør [ergazomai] synd, og loven dømmer dere som overtredere [ergazomai]. 10 For den som holder [tēreō] hele loven [nomos] og snubler [ptaiō] i ett punkt, er blitt skyldig [enochos] i alle. For han som sier [eipon]: «Du må ikke drive hor [moicheuō]», sa også: «Du må ikke slå i hjel [phoneuō].» Og dersom du ikke driver hor, men slår i hjel, er du blitt en lovbryter [parabatēs]. Tal [laleō] og gjør [poieō] slik, som om dere skal bli dømt etter frihetens [poieō] lov. For dommen uten godhet [anileōs] er for den som ikke har gjort [poieō] godhet [eleos], og godheten [eleos] roser seg over [katakauchaomai] dommen [krisis]. Hva gagner det, mine brødre [adelphos], om noen kan tale om å ha tro [pistis], men ikke ha gjerninger [ergon]? Kan den troen [pistis] frelse [sōzō] ham? Og dersom en bror [adelphos] eller søster [adelphē] er naken [gymnos] og mangler [leipō] den daglige [ephēmeros] maten [trophē], og noen av dere sier til dem: «Gå bort i fred [eirēnē], varm [thermainō] dere og mett [chortazō] dere!» men ikke gir dem det kroppen [sōma] trenger [epitēdeios], hva gagner [ophelos] det? Slik er også troen [pistis], hvis den ikke har gjerninger [ergon], død [nekros] i seg selv. Men noen kan si [ereō]: «Du har tro [pistis], og jeg har gjerninger [ergon]. Vis [deiknyō] meg din tro [pistis] (TR: «av» [ek]) (mGNT: «uten» [choris]) dine gjerninger [ergon], og jeg skal vise deg min tro [pistis] av [ek] mine gjerninger [ergon].» Du tror [pisteuō] at Gud er én [heis]. Du gjør vel, og demonene [daimonion] tror [pisteuō], og de skjelver [phrissō]. Og vil du vite [ginōskō], du forfengelige [kenos] menneske, at troen uten [chōris] gjerninger [ergon] er død [nekros]? Abraham, vår far, ble han ikke erklært rettferdig av [ek] gjerninger [ergon], da han førte [anapherō] sin sønn Isak opp på alteret [thysiastērion]? Ser du at troen [pistis] virket med [synergeō] hans gjerninger [ergon], og at troen [pistis] ble fullkommen [teleioō] av [ek] gjerningene [ergon]? Og Skriften [graphē] ble oppfylt [plēroō] som sier: «Abraham trodde [pisteuō] Gud, og det ble regnet [logizomai] ham til rettferdighet [dikaiosynē].» Og han ble kalt «Guds [theos] venn [philos]». Dere ser altså at mennesket [anthrōpos] blir rettferdiggjort [dikaioō] ut av [ek] gjerninger [ergon], og ikke bare ut [ek] av tro. Og på samme måte [homoiōs], ble ikke skjøgen [pornē] Rahab [rhaab] rettferdiggjort [dikaioō] av [ek] gjerninger, etter å ha mottatt [hypodechomai] sendebudene [angelos], og sendt dem ut en annen vei? For liksom [hōsper] kroppen [sōma] er død [nekros] uten [chōris] ånd [pneuma], er også troen [pistis] død [nekros] uten [chōris] gjerninger [ergon].
[3] Bli ikke mange [polys] lærere [didaskalos], mine brødre, siden dere vet at vi skal få en større [megas] dom [krima]. For vi snubler [ptaiō] alle mange [polys] ganger. Hvis noen ikke snubler [ptaiō] i ord [logos], er han en fullkommen [teleios] mann [anēr], i stand til å holde hele kroppen [sōma] i tøyle [chalinagōgeō]. Se, vi legger bittene [chalinos] i hestenes munn [stoma] for at de skal lyde [peithō] oss, og vi snur [metagō] hele kroppen [sōma] deres. Se, også skipene [ploion], som er så store [tēlikoutos] og drives av sterke [sklēros] vinder [anemos], blir ført [metagō] omkring av et lite [elachistos] ror [pēdalion], hvor enn styrmannen [euthynō] vil. Slik er også tungen [glōssa] et lite [mikros] lem [melos], og skryter [aucheō] mye. Se, hvor mye ved den tenner [anaptō], en liten ild [pyr]! Og tungen [glōssa] er en ild [pyr], en verden [kosmos] av urettferdighet [adikia]. Slik er tungen blant våre lemmer og besmitter [spiloō] hele kroppen [sōma] vår og setter fyr [phlogizō] på naturens [genesis] gang [trochos], og den settes i brann [phlogizō] av [hypo] helvetet [geenna]. For all natur [physis], både dyr og fugler, både krypende dyr og havdyr, er temmet [damazō] og har blitt temmet [damazō] av menneskets [anthrōpinos] natur [physis]. Og tungen [glōssa] kan ingen mennesker temme [damazō]. Den er et ustyrlig [akataschetos] onde [kakos], full av dødelig [thanatēphoros] gift [ios]. Med den priser [eulogeō] vi Gud og Faderen, og med den forbanner [kataraomai] vi menneskene som er skapt [ginomai] i Guds bilde [homoiōsis]. Fra den samme munnen [stoma] kommer velsignelse [eulogia] og forbannelse [katara]. Mine brødre, dette trenger [chrē] ikke å skje. Tømmer fontenen [pēgē] frem det søte [glykys] og det bitre [pikros] ut av samme åpning? Kan et fikentre [sykē], mine brødre, bære oliven [elaia]? eller en vinranke [ampelos] fiken [sykon]? Slik kan heller ingen kilde bære salt [halykos] og søtt [glykys] vann. Hvem er vis [sophos] og intelligent [epistēmōn] blant dere? La ham vise sine gjerninger [ergon] av [ek] god oppførsel [anastrophē] i visdoms [sophia] saktmodighet [prautēs], og dersom dere har bitter [pikros] iver [zēlos] og rivalisering [eritheia] i hjertet, så skryt [katakauchaomai] ikke, og lyv [pseudomai] ikke mot sannheten [alētheia]. Denne visdommen kommer ikke ovenfra [katerchomai], men er jordisk [epigeios], naturlig [psychikos] og demon-lik [daimoniōdēs]. For der iver [zēlos] og rivalisering [eritheia] er, der er ustabilitet [akatastasia] og alle onde [phaulos] ting [pragma]. Og visdommen [sophia] ovenfra [anōthen] er først [prōton] ren [hagnos], deretter fredelig [eirēnikos], mild [epieikēs], lett-lydig [eupeithēs], full av vennlighet [eleos] og gode [agathos] frukter [karpos], ustridig [adiakritos] og uten hykleri [anypokritos]. Og frukten [karpos] av rettferdighet [dikaiosynē] i fred [eirēnē] blir sådd [speirō] for dem som stifter [poieō] fred [eirēnē].
[4] Hvorfra kommer kriger [polemos] og kamper [machē] blant dere? Er det ikke fra deres lidenskaper [hēdonē], som er som soldater [strateuō] i deres lemmer [melos]? Dere begjærer [epithymeō], men får ikke; dere myrder [phoneuō] og er nidkjære [zēloō], men klarer ikke å oppnå noe [epitygchanō]; dere kjemper [machomai] og kriger [polemeō], men får ikke, fordi dere ikke ber [aiteō]. Dere ber, men får ikke, fordi dere ber ondt [kakōs], for å sløse [dapanaō] med det i deres lyster [hēdonē]. Horkarer [moichos] og horkvinner [moichalis]! Vet dere ikke at vennskap [philia] med verden [kosmos] er fiendskap [echthra] mot Gud? Den som da vil være venn [philos] med verden [kosmos], blir gjort til en fiende [echthros] av Gud. Tror dere at Skriften [graphē] nytteløst [kenōs] sier: «Den ånd som bodde [katoikeō] i oss begjærer [epipotheō] misunnelse [phthonos] inderlig.» og at han gir større nåde [charis], hvor han sier: «Gud setter seg opp mot [antitassō] de stolte [hyperēphanos], og de ydmyke [tapeinos] gir han nåde [charis]?» Underordne [hypotassō] dere derfor Gud, stå djevelen [diabolos] imot [anthistēmi], så skal han flykte [pheugō] fra dere. Hold dere nær [engizō] Gud, så skal han holde seg nær [engizō] til dere. Rens [katharizō] hendene [cheir], dere syndere [hamartōlos], og rens [hagnizō] hjertene [kardia], dere tvesjelede [dipsychos]! Vær dypt bedrøvet [talaipōreō] og sørg [pentheō] og gråt [klaiō]! La latteren [gelōs] deres vendes [metastrephō] til sorg [penthos] og gleden [chara] til nedtrykthet [katēpheia]. Bli gjort lave [tapeinoō] foran Herren, så skal han opphøye [tapeinoō] dere. Tal ikke ondt [katalaleō] mot hverandre, brødre! Den som taler ondt mot sin bror [adelphos] og dømmer [krinō] sin bror, taler ondt mot loven og dømmer loven. Og dersom du dømmer [krinō] loven [nomos], er du ikke lovens gjører [poiētēs], men en dommer [kritēs]. En er lovgiveren [nomothetēs], han som kan [dynamai] frelse [sōzō] og ødelegge [apollymi]. Hvem er du som dømmer den andre? Gå nå, dere som sier: «I dag eller i morgen skal vi dra [poreuō] til en slik by [polis] og oppholde oss der ett år og drive handel [emporeuomai] og tjene [kerdainō].» Dere som ikke vet [epistamai] hva som skjer i morgen? Hva er livet deres for? For det er en damp [atmis] som viser seg en kort stund [oligos] og så forsvinner [aphanizō]. I stedet for at dere sier: «Om Herren vil [thelō], skal vi leve [zaō] og gjøre dette [touto] eller hint [ekeinos].» Men nå roser [kauchaomai] dere dere av deres stolthet [alazoneia]. Alt slikt skryt [kauchēsis] er ondt [ponēros]. For ham er det dermed synd [hamartia], han som vet [eidō] å gjøre [poieō] godt [kalos], men ikke gjør det.
[5] Gå nå [nyn], dere rike [plousios]! Gråt [klaiō] og hyl [ololyzō] over de elendigheter [talaipōria] som kommer over [eperchomai] dere. Deres rikdom er råtnet [sēpō], og deres klær [himation] er blitt møllspist [sētobrōtos]. Deres gull [chrysos] og sølv [argyros] er råtnet [katioō], og rusten [ios] på dem skal være et vitnesbyrd [martyrion] for dere og skal fortære [phágō] deres kjøtt [sarx] som om det var ild [pyr]. Dere har skapt en skatt [thēsaurizō] i de siste [eschatos] dager [hēmera]! Se [idou], arbeidernes [ergatēs] lønn [misthos], de som sanket markene deres, som dere har holdt tilbake med svik [apostereō], roper [krazō] ut, og utropene fra de som høstet [therizō] har nådd inn i Herren Sebaoths [sabaōth] ører. Dere levde i overflod [tryphaō] på jorden [gē] og var utsvevende [spatalaō]. Dere næret [trephō] deres hjerter som på en slaktedag. Dere fordømte [katadikazō] – dere myrdet [phoneuō] den rettferdige, han motsetter [antitassō] seg dere ikke. Vær derfor tålmodige [makrothymeō], brødre, inntil Herrens nærvær [parousia]! Se, bonden [geōrgos] venter [ekdechomai] på jordens [gē] dyrebare [timios] frukt [karpos] og er tålmodig [makrothymeō] med den, inntil han får regn – tidlig [proimos] og sent [opsimos]. Vær også dere tålmodige [makrothymeō]! Styrk [stērizō] deres hjerter [kardia], for Herrens nærvær [parousia] er kommet nær [engizō]. Knurr [stenazō] ikke mot hverandre, brødre, for at dere ikke skal bli fordømt [katakrinō]. Se [idou], dommeren [kritēs] står foran døren [thyra]. Ta dere et eksempel [hypodeigma] på å lide ondt [kakopatheia], mine brødre, og på den tålmodigheten [makrothymia] profetene som talte i Herrens navn hadde. Se, vi kaller dem som holder ut [hypomenō] lykkelige [makarizō]. Dere har hørt om Jobs utholdenhet [hypomonē], og Herrens hensikt [telos] har dere sett, for Herren er overmåte medlidende [polysplagchnos] og barmhjertig [oiktirmōn]. Og fremfor alt, mine brødre, sverg [omnyō] ikke, verken ved himmelen [ouranos] eller ved jorden [gē] eller ved noen annen ed [horkos]. La deres ja være ja, og nei, nei, for at dere ikke skal falle i hykleri [hypokrisis]. Lider noen ondt [kakopatheō] blant dere? La ham be [proseuchomai]. Er noen ved godt mot [euthymeō]? La ham synge salmer [psallō]. Er noen blant dere skrøpelig [astheneō]? La ham kalle [proskaleō] til seg menighetens [ekklēsia] eldste [presbyteros], og la dem be [proseuchomai] for ham når de har salvet [aleiphō] ham med olje [elaion], i Herrens navn, og troens [pistis] bønn [euchē] skal frelse [sōzō] den nødlidende [kamnō], og Herren skal reise [egeirō] ham opp, og hvis han har begått [poieō] synder, skal de bli ham tilgitt [aphiēmi]. Bekjenn [exomologeō] overtredelser [paraptōma] for hverandre og be [euchomai] for hverandre, så dere kan bli helbredet [iaomai]! Veldig sterk [ischyō] er [energeō] en rettferdig [dikaios] manns bønn [deēsis]. Elia var en mann som led som [homoiopathēs] oss, og han ba [proseuchomai] med bønn [proseuchē] – om at det ikke skulle regne, og det regnet ikke over landet i tre år og seks måneder. Og han ba igjen, og himmelen ga regn, og landet bar sin grøde.
Brødre, hvis noen blant dere farer vill [planaō] fra sannheten [alētheia], og noen vender ham om, la ham vite at den som vender [epistrephō] en synder om fra hans villfarne vei, skal frelse [sōzō] en sjel fra døden og dekke [kalyptō] over en mengde [plēthos] synder [hamartia].