Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | G | L
Peter, en apostel [apostolos] av Jesus Kristus, til de utvalgte [eklektois] fremmede [parepidēmos] som er spredt [diaspora] omkring i Pontus, Galatia, Kappadokia, Asia og Bitynia, etter Gud Faders forutviten [prognōsis], i Åndens helliggjørelse [hagiasmos], til lydighet [hypakoē] og oversprinkling [rhantismos] med Jesu Kristi blod: Nåde [charis] til dere og må fred [eirēnē] bli mangfoldiggjort [plēthynō]!
Lovet [eulogētos] være Gud og vår Herre Jesu Kristi Far, som i sin overflod [polys] av godhet [eleos] har gjenfødt [anagennaō] oss til et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse [anastasis] fra de døde [nekros], til en uforgjengelig [aphthartos], usmittet [amiantos] og uvisnelig [amarantos] arv [klēronomia], som er bevart[tēreō] i himlene [ouranos] for dere som blir voktet [phroureō] i Guds kraft ved [dia] troen [pistis] til frelse [sōtēria], som er ferdig forberedt [hetoimos] til å åpenbares [apokalyptō] i den siste [eschatos] tid [kairos], som dere gleder dere over, litt nå, om det er nødvendig, har blitt til sorg i mange prøvelser, for at beviset [dokimion] på deres tro [pistis], som er mye mer verdifullt [timios] enn gull som forgår og blir prøvd gjennom ild [pyr], må finnes til lovprisning [epainos] og ære [timē] og herlighet [doxa] i Jesu Kristi åpenbaring [apokalypsis]. Han som dere ikke har sett [eidō], elsker [agapaō] dere. I ham, som dere nå ikke ser [horaō] og tror, gleder [agalliaō] dere med en usigelig [aneklalētos] og herliggjort [doxazō] glede, når dere når målet [telos] for deres tro: sjelenes [psychē] frelse [sōtēria]. om hvilken frelse [sōtēria] profetene lette etter [ekzēteō] og gransket nøye [exeraunaō], og profeterte om nåden [charis] som ble gitt dere. De gransket [eraunaō] hvilken eller hva slags tid [kairos] Kristi Ånd, som var i dem, åpenbarte, da de på forhånd vitnet [promartyromai] om Kristi lidelser og herligheten etter disse. Det ble åpenbart [apokalyptō] for dem at de ikke var for seg selv de tjente [diakoneō], men for oss, og det var disse tingene som nå er blitt forkynt [anangellō] dere (gjennom dem som forkynte evangeliet [euangelizō] for dere,) i Den Hellige Ånd som er sendt fra himmelen. Sendebudene [angelos] ønsker å bøye seg for ned å se [parakyptō] på dem. Derfor, spenn om [anazōnnymi] beltet [osphys] om deres sinn [dianoia], vær edruelige [nēphō], og sett et fullkomment [teleiōs] håp til den nåde [charis] som blir gitt dere i åpenbaringen [apokalypsis] av Jesus Kristus, som lydhøre [hypakoē] barn [teknon], så dere ikke former [syschēmatizō] dere etter de lyster [epithymia] dere tidligere [proteron] hadde i deres uvitenhet [agnoia], men likesom han som kalte [kaleō] dere, er hellig [hagios], skal også dere bli hellige i all deres oppførsel [anastrophē], for det står skrevet [graphō]: «Bli hellige [hagios], for jeg er hellig [hagios].» Men dersom dere kaller på Faderen, som uten å gjøre forskjell [aprosōpolēmptōs] på folk dømmer etter enhvers gjerning [ergon], så la dere i frykt [phobos] vandre [anastrephō] i deres utlendings [paroikia] tid [chronos]. For dere vet at det ikke er med forgjengelige [phthartos] ting, sølv eller gull, som dere ble kjøpt løs [lytroō] fra deres dårskap [mataios anastrophē] som ble overlevert dere fra fedrene [patroparadotos], men med dyrebart [timios] blod, som av et lyteløst [amōmos] og uplettet [aspilos] lam [amnos] – Kristi blod – som jo var forutkjent [proginōskō] før verdens [kosmos] grunnvoll [katabolē] ble lagt, og åpenbaret [phaneroō] i disse siste [eschatos] tider [chronos] for deres skyld som gjennom Ham tror på Gud, som oppreiste Ham fra de døde, og ga Ham ære, slik at deres tro og håp er i Gud. Etter å ha renset deres sjeler [psychē] i lydighet [hypakoē] mot sannheten ved Ånden til uskrømtet [anypokritos] broderkjærlighet [philadelphia], skal dere oppriktig [ektenōs] elske [agapaō] hverandre av et rent hjerte. Dere er født på ny [anagennaō], ikke av forgjengelig [phthartos] frø[spora], men uforgjengelig [aphthartos], ved Guds levende og vedvarende ord. For alt kjød [sarx] er som gress, og all dets herlighet som en blomst på gresset. Gresset visner, og blomsten faller av. Og Herrens ord [rhēma] blir til evig tid [menō eis aiōn]. Og dette er det ord [rhēma] som ble forkynt dere som et godt budskap [euangelizō].
Legg derfor til side all ondskap [kakia] og alt svik [dolos] og hykleri [hypokrisis] og misunnelse [phthonos] og all ond tale [katalalia]. Som nyfødte barn [artigennētos] skal dere begjære [epipotheō] ordets [logikos] rene [adolos] melk [gala], så [hina] dere kan vokse opp [auxanō] i det, så sant dere har smakt [geuomai] at Herren er nådig [chrēstos]. Kom [proserchomai] til ham, en levende [zaō] stein [lithos] – forkastet [apodokimazō] av mennesker, men av Gud er han utvalgt [eklektos] og dyrebar [entimos]. Og dere selv bygges opp [oikodomeō] som levende [zaō] steiner [lithos] til et åndelig [pneumatikos] hus [oikos], et hellig [hagios] presteskap [hierateuma], for å ofre [anapherō] åndelige ofre [thysia] som Gud tar imot [euprosdektos] ved [dia] Jesus Kristus. Derfor står det også i Skriften [graphē]: «Se, jeg legger i Sion en hjørnestein [akrogōniaios lithos], utvalgt [eklektos] og dyrebar [entimos], og den som tror på ham, skal ikke bli til skamme.» For dere som tror [pisteuō], er det dyrebart og for de vantro [apeitheō], en stein [lithos] som bygningsmennene [oikodomeō] forkastet [apodokimazō], denne ble til hjørnets [gōnia] hode [kephalē], og en snublestein [lithos proskomma] og en klippe [petra] til fall [skandalon] – de som snubler i ordet, fordi de er vantro – ble de også satt til [tithēmi]. Men dere er en utvalgt [eklektos] sort[genos], et kongelig [basileios] presteskap [hierateuma], et hellig [hagios] folk [ethnos], et folk [laos] som er kjøpt [peripoiēsis], for at dere skal vise frem de dydige gjerninger [aretē] fra ham som kalte [kaleō] dere ut av [ek] mørket [skotos] inn i [eis] sitt underfulle [thaumastos] lys [phōs], som en gang ikke var et folk [laos], men nå [nyn] er Guds folk [laos]. Dere fant ikke godhet [eleeō], og nå har funnet godhet [eleeō].
Mine kjære [agapētos], jeg formaner [parakaleō] dere som fremmede [paroikos] og utlendinger [parepidēmos] til å holde dere borte [apechomai] fra kjødelige [sarkikos] lyster [epithymia], som kriger [strateuō] mot sjelen [psychē]. Ha rett [kalos] ferd [anastrophē] blant hedningene [ethnos], for at [hina] de i det de taler om dere som onde [kakopoios], kan ære Gud på en dag [hēmera] med inspeksjon[episkopē], når de ser [epopteuō] de gode gjerningene [ergon]. Underlegg [hypotassō] dere derfor all menneskelig skapning [ktisis], for Herrens skyld, enten det er en konge [basileus], som den høyeste [hyperechō], eller guvernører [hēgemōn], som dem som er sendt av [dia] ham, til straff [ekdikēsis] for de som gjør ondt [kakopoios] og til ros [epainos] for dem som gjør godt [agathopoios], for slik er det Guds vilje [thelēma], når dere gjør godt [agathopoieō], å bringe de uforstandige [agnōsia] menneskers uvitenhet [aphrōn] til taushet [phimoō], som frie [eleutheros], og ikke med frihet som dekke [epikalymma] over det onde [kakia], men som Guds tjenere [doulos]. 17 Gi alle ære; elsk [agapaō] brorskapet [adelphotēs]; frykt [phobeō] Gud; ær [timaō] kongen! Tjenestefolk [oiketēs]! Underordne [hypotassō] dere i all frykt [phobos] under herrene [despotēs], ikke bare de gode og milde, men også de vridde [skolios]! For dette er nådig [charis], om noen av samvittighet [syneidēsis] for Gud tåler [hypopherō] sorger og lider [paschō] urettferdig. For hva slags rykte [kleos] blir det om dere synder [hamartanō] og blir slått [kolaphizō], og tåler det? Men dersom dere holder ut, selv om dere gjør det gode [agathopoieō] og lider [paschō], da er det nådig [charis] for Gud. For til dette ble dere kalt [kaleō]. Kristus led [paschō] også for dere og etterlot [hypolimpanō] dere et eksempel [hypogrammos], for at dere skulle følge [epakoloutheō] i hans fotspor [ichnos]. Han gjorde ikke synd, og det ble ikke funnet svik [dolos] i hans munn. Han ble utskjelt [loidoreō], og utskjelte ikke igjen, men led, og truet ikke, men overga [paradidōmi] seg til ham som dømmer [krinō] rettferdig [dikaiōs]. Han bar [anapherō] våre synder [hamartia] på [en] sitt legeme [sōma] opp på treet [xylon], døde for syndene slik at vi kan leve for rettferdighet. Ved hans sår [mōlōps] ble dere helbredet. For dere var som villfarne [planaō] sauer[probaton], men nå har dere vendt om [epistrephō] til deres sjelers [psychē] hyrde [poimēn] og tilsynsmann [episkopos].
På samme måte skal dere hustruer [gynē] være underdanige [hypotassō] deres egne ektemenn, for at selv om noen er ulydige [apeitheō] mot ordet [logos], kan de vinnes [kerdainō] ved hustruenes livsførsel [anastrophē] uten ord [logos], etter å ha sett [epopteuō] deres rene [hagnos] livsførsel i frykt [phobos]. I deres prydelse [kosmos] – ikke den utvortes, med hårfletninger og gullsmykking eller klesplagg, men hjertets skjulte [kryptos] menneske [anthrōpos], i den uforgjengelige [aphthartos] formen av en saktmodig [praus] og stille [hēsychios] ånd, som er dyrebar for Gud. For slik pyntet også en gang [pote] de hellige kvinnene som satte sitt håp til Gud, seg, idet de var underdanige [hypotassō] sine egne [idios] ektemenn [anēr], slik som Sara var lydig [hypakouō] mot Abraham og kalte ham «herre» [kyrios], som dere ble døtre [teknon] av, gjorde godt og ikke fryktet noen skrekk [ptoēsis].
På samme måte [homoiōs] skal dere ektemenn leve sammen [synoikeō] i samsvar med kunnskap og vise hustruene ære, som det svakere [asthenēs] kar, og som også er arvinger [sygklēronomos] til livets nåde, for at deres bønner [proseuchē] ikke skal hindres [ekkoptō].
Og til slutt [telos], vær alle ett sinn [homophrōn], ha sympati [sympathēs], elsk som brødre [philadelphos], medfølende [eusplagchnos], høflige [philophrōn], gjengjeld ikke ondt [kakos] med ondt, eller skjellsord [loidoria] med skjellsord, men tvert imot [tounantion], velsign [eulogia]. Fordi dere vet at dere er kalt til dette, for at dere skal arve [klēronomeō] en velsignelse [eulogeō]. For den som vil [thelō] elske [agapaō] livet [zōē] og se gode [agathos] dager [hēmera], la ham vokte [pauō] sin tunge [glōssa] fra ondt, og sine lepper [cheilos] fra å tale svik [dolos]. La ham vike fra ondt [kakos] og gjøre godt [agathos], la ham søke fred [eirēnē] og jage etter den. For Herrens øyne [ophthalmos] er over de rettferdige, og hans ører [ous] til deres bønn [deēsis], og Herrens åsyn [prosōpon] er over dem som gjør ondt [kakos]. Hvem er det som vil gjøre dere ondt, hvis dere er imitatorer [mimētēs] av ham som er god [agathos]? Men om også dere skal lide [paschō] for rettferdighetens skyld, er dere salige [makarios]! Og frykt [phobeō] ikke for dem, og la dere ikke skremme [tarassō], og må Herren Gud hellige [hagiazō] i deres hjerter. Vær alltid rede til forsvar [apologia] for enhver som krever [aiteō] dere til regnskap [logos] for det håpet som er i dere, med saktmodighet [prautēs] og frykt [phobos], og ha en god samvittighet [syneidēsis], så de som spotter [katalaleō] dere som ugjerningsmenn [kakopoios], kan bli til skamme når de falskt anklager [epēreazō] deres gode framferd [anastrophē] i Kristus. For det er bedre [kreittōn] å lide når man gjør godt, om Guds vilje [thelēma] det vil, enn å gjøre ondt. For også Kristus led én gang for synd, rettferdig [dikaios] for urettferdige [adikos], for at han kan føre oss til Gud, han som virkelig ble drept [thanatoō] i kjødet [sarx] og gjort levende [zōopoieō] i [ho] ånden. I den gikk han også bort og forkynte [kēryssō] for åndene som var i fengsel [phylakē]. De som engang var vantro [apeitheō], da Guds langmodighet [makrothymia] en gang ventet [ekdechomai] i Noahs dager – som forberedte en ark [kibōtos] – og i den ble få, det vil si åtte sjeler [psychē], frelst [diasōzō] gjennom [dia] vann [hydōr]. Dåpen [baptisma] frelser [sōzō] oss nå også som et motbilde [antitypos], (ikke en avskjed [apothesis] med kjødets [sarx] urenhet [rhypos], men spørsmålet om [eperōtēma] en god [agathos] samvittighet [syneidēsis] overfor Gud.) gjennom [dia] Jesu Kristi oppstandelse [anastasis]. Han er ved Guds høyre hånd [dexios], etter å ha fart [poreuō] inn i [eis] himmelen. Engler [angelos], myndigheter [exousia] og makter [dynamis] er blitt underlagt [hypotassō] ham.
Siden Kristus led [paschō] for oss i kjødet [sarx], skal også dere væpne [hoplizō] dere med det samme sinn [ennoia]. For han som led i kjødet, har gjort opp [pauō] med synden [hamartia], ikke lenger etter menneskers begjær, men etter Guds vilje, til å leve [bioō] resten [epiloipos] av tiden [chronos] i kjødet [sarx]. For det er tilstrekkelig [arketos] for oss at hedningenes [ethnos] vilje i den forgangne tiden har skjedd [katergazomai], idet vi vandret i utskeielser [aselgeia], lyster [epithymia], overflod av vin [oinophlygia], festing [kōmos], drikking [potos] og utilbørlig [athemitos] avgudsdyrkelse [eidōlolatria], som de synes er merkelig [xenizō] – dere løper ikke med [syntrechō] dem til den samme overflod av løssluppenhet [asōtia] og taler ondt [blasphēmeō]. De skal avlegge regnskap for ham som er rede til å dømme levende og døde [nekros]. For også derfor ble det forkynt et godt budskap [euangelizō] for døde [nekros], for at de skal dømmes som [kata] mennesker [anthrōpos] i kjødet [sarx] og leve som [kata] Gud i ånden. Og enden [telos] er nær [engizō] for alle ting [pas]. Vær derfor edruelige [sōphroneō] og våke i bønnene [proseuchē], og fremfor alt, ha inderlig [ektenēs] kjærlighet [agapē] til hverandre, for kjærligheten [agapē] skal dekke over [kalyptō] en mengde [plēthos] synder [hamartia]. Vær gjestfrie [philoxenos] mot hverandre uten å knurre [gongysmos]. Hver og en tjener hverandre, etter som han har mottatt en gave [charisma], som gode forvaltere [oikonomos] av Guds mangfoldige nåde [charis]. Dersom noen taler – som Guds ord [logion]. Dersom noen tjener [diakoneō] – som av den evne [ischys] Gud gir, så Gud kan bli herliggjort i alle ting ved Jesus Kristus, han som herligheten [doxa] og makten [kratos] tilhører i [eis] all [aiōn] evighet [aiōn]. Amen.
Mine kjære [agapētos], undre dere ikke over den ild [pyrōsis] i lidelsen som kommer til å prøve [peirasmos] dere, som om noe merkelig [xenos] skulle hende dere. Men likesom dere har fellesskap [koinōneō] med Kristi lidelser [pathēma], så gled dere, for at dere også kan glede dere i åpenbaringen [apokalypsis] av hans herlighet og juble [agalliaō]. Dersom dere blir spottet [oneidizō] i Kristi navn, så er dere lykkelige [makarios], for herlighetens [doxa] og Guds [theos] Ånd [pneuma] hviler [anapauō] over dere. Dem blir han spottet [blasphēmeō] av, og av dere blir han herliggjort. For ingen av dere må lide som morder [phoneus] eller tyv [kleptēs] eller ugjerningsmann [kakopoios] eller som en som oppsøker andres saker [allotriepiskopos]. Dersom han er kristen [christianos], så skal han ikke skamme [aischynō] seg, men la ham herliggjøre Gud i denne forbindelse. For det er tiden [kairos] da dommen [krima] begynner fra Guds hus [oikos]. Men dersom den først [prōton] kommer fra oss, hva blir da enden [telos] på dem som er ulydige [apeitheō] mot Guds evangelium [euangelion]? Og dersom den rettferdige så knapt [molis] blir frelst [sōzō], den ugudelige [asebēs] og synderen, hvor skal han dukke opp [phainō]? Slik at også de som lider [paschō] etter Guds vilje [thelēma], som en trofast [pistos] Skaper [ktistēs], skal overgi sine sjeler til å gjøre godt [agathopoiia].
Eldste [presbyteros] som er blant dere formaner jeg, som er en medeldste [sympresbyteros] og vitne [martys] om Kristi lidelser [pathēma] og den herlighet som skal åpenbares [apokalyptō], og som har del i [koinōnos] den: Fø [poimainō] Guds hjord [poimnion] som er blant dere. Vær ikke tilsynsmenn [episkopeō] av tvang [anagkastōs], men frivillig [hekousiōs], ikke for ussel vinning [aischrokerdōs], men med et beredt sinn [prothymōs], heller ikke som herrer over [katakyrieuō] arvene [klēros], men som forbilder [typos] som sømmer seg for hjorden [poimnion]. Når overhyrden [archipoimēn] åpenbares [phaneroō], skal dere motta herlighetens usvikelige [amarantinos] krone [stephanos]. På samme måte [homoiōs] skal dere yngre [neos] underordne [hypotassō] dere de eldste [presbyteros], og alle [pas] underordne [hypotassō] seg hverandre. Kle [egkomboomai] dere med ydmykhet [tapeinophrosynē]! For Gud står imot [antitassō] de stolte [hyperēphanos], men de ydmyke gir han nåde [charis]. Bli da ydmyket [tapeinoō] under Guds mektige [krataios] hånd, for at han kan opphøye [hypsoō] dere i tide [kairos]. Kast [epiriptō] all deres bekymring [merimna] på ham, for han har omsorg [melei] for dere. Vær edruelige [nēphō], årvåkne! For deres motstander [antidikos], djevelen [diabolos], går omkring som en brølende [ōryomai] løve [leōn] og søker hvem han kan oppsluke [katapinō]. Stå ham imot [anthistēmi], fast [stereos] i troen [pistis], idet dere har kjent de samme lidelsene [pathēma] som deres broderskap [adelphotēs] i verden [kosmos] oppnår [epiteleō]. Og all nådes [charis] Gud, som har kalt [kaleō] dere til [eis] sin evige [aiōnios] herlighet i Kristus Jesus, når dere har lidd [paschō] litt, skal han selv gjøre dere fullkomne [katartizō], styrke [sthenoō] og grunnfeste [themelioō] dere. Ham tilhører æren [doxa] og makten [kratos] i all [aiōn] evighet [aiōn]! Amen.
Ved Silvanus, deres trofaste bror. Som jeg tror [logizomai], har jeg skrevet [graphō] lite [oligos], for å formane og vitne om at dette er den sanne [alēthēs] Guds nåde [charis] som dere har stått i. De utvalgte [syneklektos] i Babylon og min sønn [huios] Markus hilser [aspazomai] dere. Hils hverandre med et kyss [philēma] av kjærlighet [agapē]. Fred [eirēnē] være med dere alle som er i Kristus Jesus! Amen.