Oversikt | Forrige bok | Neste bok | V | B | G | L
[1] 1 Simeon [symeōn] Peter [petros], en tjener [doulos] og en apostel [apostolos] for Jesus Kristus, til de som har fått [lagchanō] en like dyrebar [isotimos] tro [pistis] som oss i vår Guds og frelsers Jesu Kristi rettferdighet [dikaiosynē]. 2 Nåde være med dere og fred i mangfold [plēthynō] ved å kjenne [epignōsis] Gud og Jesus, vår Herre [kyrios]! 3 Slik som hans guddommelige [theios] kraft [dynamis] (det som hører til liv [zōē] og fromhet [eusebeia]) har gitt oss alle ting, ved å kjenne ham som kalte oss ved herlighet [doxa] og verdighet [aretē], 4 ved hvilken vi har fått de største [megistos] og dyrebare [timios] løfter [epangelma], for at dere ved disse kan få del [koinōnos] i guddommelig natur [physis], etter å ha unnsluppet [apopheugō] fordervelsen [phthora] i verden [kosmos] i begjærene [epithymia]. 5 Og dette samme, etter å ha lagt til [pareispherō] all flid [spoudē], tilfør [epichorēgeō] i troen [pistis] verdighet [aretē], og i verdigheten [aretē] kunnskap [gnōsis], 6 og i kunnskapen [gnōsis] avholdenhet [egkrateia], og i avholdenheten [egkrateia] utholdenhet [hypomonē], og i utholdenheten [hypomonē] fromhet [eusebeia], 7 og i fromheten [eusebeia] broderkjærlighet [philadelphia], og i broderkjærligheten [philadelphia] kjærlighet [agapē]. 8 Når dette er hos dere og i overflod [pleonazō], så gjør det dere verken inaktive [argos] eller ufruktbare [akarpos] i erkjennelsen [epignōsis] av vår Herre [kyrios] Jesus Kristus. 9 For den, hvor disse tingene ikke er tilstede [pareimi], er blind [typhlos] og svaksynt [myōpazō] og har glemt [lēthē] renselsen [katharismos] fra sine gamle [palai] synder [hamartia]. 10 Derfor, brødre [adelphos], vær heller flittige [spoudazō] med å gjøre fast [bebaios] deres kall [klēsis] og utvelgelse [eklogē]. For når dere gjør [poieō] dette, skal dere ikke [mē] snuble [ptaiō]. 11 For slik skal inngangen [eisodos] til vår Herre [kyrios] og frelser [sōtēr] Jesu Kristi evige [aiōnios] rike [basileia] bli gitt [epichorēgeō] dere rikelig [plousiōs]. 12 Derfor vil jeg ikke være unnvikende [ameleō] med alltid [aei] å minne [hypomimnēskō] dere om dette, selv om dere kjenner [eidō] dem og er blitt befestet [stērizō] i den sannhet [alētheia] som nå er [pareimi]. 13 Og jeg anser det for riktig [dikaios] å vekke [diegeirō] dere ved å minne dere om dette, så lenge jeg er i dette tabernaklet [skēnōma]. 14 Ettersom jeg vet [eidō] at mitt telt snart [tachinos] skal legges bort [apothesis], slik også vår Herre [kyrios] Jesus Kristus har vist [dēloō] meg. 15 Og jeg vil legge vinn [spoudazō] på at dere, også etter min utgang [exodos], skal ha kraft til å minne dere selv om disse ting. 16 For vi fulgte [exakoloutheō] ikke kunstferdig uttenkte [sophizō] fabler [mythos], men gjorde kjent [gnōrizō] for dere vår Herre Jesu Kristi makt [dynamis] og nærvær [parousia]. Vi ble øyenvitner [epoptēs] til hans majestet [megaleiotēs]. 17 For han mottok ære [timē] og herlighet [doxa] fra Gud Faderen, idet en slik røst [phōnē] ble båret [pherō] til ham av den utmerkede [megaloprepēs] herlighet [doxa]: «Dette er min Sønn [huios], den elskede [agapētos], i hvem jeg har funnet velbehag [eudokeō].» 18 Og denne røsten [phōnē] hørte [akouō] vi, båret [pherō] fra himmelen [ouranos], mens vi var med ham på det hellige [hagios] fjell [oros]. 19 Og enda mer fast [bebaios] har vi det profetiske [prophētikos] ord [logos], som vi gjør vel i å gi akt [prosechō] på, som på en lampe [lychnos] som skinner [phainō] på et mørkt [auchmēros] sted [topos], inntil dagen [hēmera] gryr [diaugazō] og en morgenstjerne [phōsphoros] går opp [anatellō] i deres hjerter [kardia], 20 da vi først og fremst vet [ginōskō] at ingen profeti [prophēteia] i Skriften [graphē] kommer av egen [idios] tolkning [epilysis], 21 for ved menneskets [anthrōpos] vilje [thelēma] kom det aldri noen profeti, men Gud talte ved [hypo] Den hellige ånd som beveget [pherō] hellige [hagios] mennesker [anthrōpos].
[2] 1 Og det kom også falske profeter [pseudoprophētēs] blant folket [laos], slik det også skal være falske lærere [pseudodidaskalos] blant dere, som skal føre inn [pareisagō] blant dere ødeleggende [apōleia] sekter [hairesis], og fornekte [arneomai] Herren [despotēs] som kjøpte [agorazō] dem, og bringe [epagō] til seg selv rask [tachinos] ødeleggelse [apōleia]. 2 Mange skal følge [exakoloutheō] deres ødeleggende veier [apōleia], og på grunn av dem skal sannhetens vei bli spottet [blasphēmeō], 3 og i grådighet [pleonexia], med støpte [plastos] ord [logos], skal de lage handelsvare [emporeuomai] av dere, hvis dom fra fordums tid [ekpalai] ikke er inaktiv [argeō], og deres ødeleggelse [apōleia] slumrer [nystazō] ikke. 4 For hvis Gud ikke sparte [pheidomai] sendebudene [angelos] som syndet [hamartanō], men kastet dem ned til Tartaros [tartaroō] (* navnet på det underjordiske området, dystert og mørkt, som de gamle grekerne anså som de ugudelige dødes tilholdssted, hvor de lider straff for sine onde gjerninger. Det tilsvarer jødenes Gehenna.) og overga dem [paradidōmi] til lenker [seira] av tykt mørke [zophos] og holdt dem i varetekt [tēreō] til dommen [krisis], 5 og ikke sparte [pheidomai] den gamle [archaios] verden [kosmos], men bevarte [phylassō] den åttende, Noah, rettferdighetens forkynner og førte [epagō] flommen [kataklysmos] over de ugudeliges [asebēs] verden [kosmos], 6 og gjorde [tephroō] byene [polis] Sodoma og Gomorra til aske [tephroō] og fordømte [katakrinō] dem med sin undergang [katastrophē], et eksempel [hypodeigma] for dem som senere skulle bli ugudelige [asebeō], 7 og den rettferdige Lot, som var utslitt [kataponeō] av de ugudeliges [athesmos] løsaktige [aselgeia] oppførsel [anastrophē], reddet [rhyomai] han. 8 (For det den rettferdige [dikaios] så [blemma] og hørte [akoē] da han bodde blant [egkatoikeō] dem, plaget [basanizō] den rettferdige sjelen dag etter dag med lovløse [anomos] gjerninger [ergon].) 9 Herren [kyrios] vet å redde [rhyomai] de fromme [eusebēs] fra [ek] fristelse [peirasmos] og de urettferdige blir holdt [tēreō] til dommens dag, og blir straffet [kolazō], 10 og særlig [malista] dem som går etter [opisō] kjødet [sarx] i urenhets [miasmos] lyst [epithymia] og forakter [kataphroneō] herredømme [kyriotēs]. De er overmodige [tolmētēs] og selvtilfredse [authadēs], og er ikke redde for å tale ondt [blasphēmeō] om verdigheter [doxa], 11 mens sendebud [angelos], som er større [megas] i styrke [ischys] og kraft [dynamis], ikke bærer en ond [blasphēmos] dom [krisis] mot dem foran Herren. 12 Og disse, som irrasjonelle [alogos], naturlige [physikos] dyr [zōon], laget[gennaō] til å bli fanget [halōsis] og ødelagt [phthora] – i det de ikke vet [agnoeō], taler de ondt [blasphēmeō] – i sin ødeleggelse [phthora] skal de bli ødelagt [kataphtheirō], 13 i ferd med å motta urettferdighetens [adikia] lønn [misthos], de regner det som nytelse å leve i luksus [tryphē] om dagen. De er flekker [tryphē] og lyter [mōmos], som fråtser [entryphaō] i sine bedrag [apatē] når de fester [syneuōcheomai] med dere, 14 med øyne [ophthalmos] fulle [mestos] av utroskap [moichalis] og ute av stand til å holde opp med [akatapaustos] synd [hamartia], forfører [deleazō] ustabile [astēriktos] sjeler [psychē], har et hjerte som er oppøvet [gymnazō] i grådighet [pleonexia], forbannelsens [katara] barn [teknon]. 15 De har forlatt den rette [euthys] vei [hodos] og fór vill [planaō]. De fulgte [exakoloutheō] Bileams, Bosors sønns, vei, som elsket [agapaō] urettferdighetens [adikia] lønn [misthos], 16 og fikk en irettesettelse [elegxis] for sin egen overtredelse [paranomia] – et stumt [aphōnos] esel [hypozygion], som talte [phthengomai] med menneskestemme [phōnē anthrōpos], forbød [kōlyō] profetens galskap [paraphronia]. 17 Disse er vannløse [anydros] brønner [pēgē] og skyer [nephelē] som drives [elaunō] av et uvær [lailaps], for hvem mørkets [skotos] tykke mulm [zophos] er blitt holdt [tēreō] inn i [eis] evigheten. 18 For de lokker med overdreven [hyperogkos] forfengelighet [mataiotēs] og utskeielser [aselgeia] til kjødets [sarx] lyster [epithymia], de som (TR: «i sannhet» [ontōs]) (mGNT: «knapt» [oligos]) har unnsluppet [apopheugō] dem som farer vill [planē], 19 og lover [epangellomai] frihet [eleutheria] til dem, selv som tjenere [doulos] for fordervelsen [phthora]. For den som har blitt overvunnet [hēttaomai] av noen, har også blitt ført i dennes slaveri [douloō]. 20 For dersom de har unnsluppet [apopheugō] verdens [kosmos] forurensning [miasma] i erkjennelsen [epignōsis] av Herren [kyrios] og Frelseren [sōtēr] Jesus Kristus, og igjen har blitt viklet [emplekō] inn i dem og blitt overvunnet [hēttaomai], da har de siste ting [eschatos] blitt verre for dem enn de første [prōtos]. 21 For det var bedre [kreittōn] for dem å ikke ha kjent [epiginōskō] rettferdighetens vei enn å ha kjent den og vendt [epistrephō] seg bort fra det hellige [hagios] bud [entolē] som er gitt [paradidōmi] dem. 22 Og med dem har det skjedd [symbainō] det sanne ordspråket [paroimia]: «En hund vendte tilbake [epistrephō] til sitt eget spy [exerama],» og: «En purke som har vasket [louō] seg, veltet seg i søle [borboros].»
[3] 1 Dette, mine kjære, er mitt andre brev [epistolē] jeg skriver [graphō] til dere. I begge vekker [diegeirō] jeg deres rene [eilikrinēs] sinn [dianoia] ved påminnelse [hypomnēsis]. 2 Dere må huske [mnaomai] på de ord [rhēma] som de hellige profetene har sagt før [proereō], og på det bud [entolē] Herren og Frelseren har gitt oss gjennom apostlene. 3 Fordi vi først [prōton] vet at det i de siste [eschatos] dager [hēmera] skal komme [erchomai] spottere [empaiktēs] som følger sine egne lyster [epithymia]. 4 De sier: «Hvor er løftet [epangelia] om hans nærvær [parousia]? Siden fedrene sovnet inn [koimaō], har alt blitt værende [diamenō] fra skapelsens [ktisis] begynnelse [archē].» 5 De er uvitende [lanthanō] om dette med vilje [thelō]: Himlene var fra gammel tid, og jorden [gē] ble til av (TR:[synistēmi]) (mGNT:[ek]) vann [hydōr] og ved [dia] vann, og stod sammen ved Guds ord, 6 gjennom hvilke den verden [kosmos] som var, ble oversvømmet [kataklyzō] av vann [hydōr], og ødelagt [apollymi]. 7 Og de nåværende himlene [ouranos] og jorden [gē] er oppbevart [thēsaurizō] ved det samme ord [logos], bevart [tēreō] for ild [pyr] til en dag [hēmera] for dom [krisis] og ødeleggelse [apōleia] av de ugudelige [asebēs] menneskene [anthrōpos]. 8 Og vær ikke uvitende [lanthanō] om denne ene tingen, elskede, at en [heis] dag [hēmera] hos [para] Herren er som tusen år [etos], og tusen år er som en dag. 9 Herren [kyrios] er ikke sen [bradynō] med løftet [epangelia], slik visse regner senhet, men han er langmodig [makrothymeō] med oss. Han vil [boulomai] ikke at noen skal gå fortapt [apollymi], men alle til å gå over [chōreō] til omvendelse [metanoia]. 10 Og den vil komme – Herrens [kyrios] dag [hēmera] – som en tyv [kleptēs] om natten [nyx], da himlene skal forgå [parerchomai] med et høyt brak [rhoizēdon], og elementene [stoicheion] oppløses [lyō] med brennende hete [kausoō], og jorden [gē] og verkene [ergon] som er i den, brenne opp [katakaiō]. 11 Når alt dette skal oppløses [lyō], hva slags mennesker bør dere da være i hellig [hagios] ferd [anastrophē] og fromhet [eusebeia]? 12 Idet dere venter [prosdokaō] og haster [speudō] etter Guds [theos] dags [hēmera] nærvær [parousia], da himlene [ouranos] skal oppløses [lyō] i flammer [pyroō] og elementene [stoicheion] smeltes [tēkō] med brennende hete [kausoō]. 13 Og vi venter på nye [kainos] himler [ouranos] og en ny [kainos] jord [gē], etter hans løfte [epangelma], hvor rettferdighet [dikaiosynē] bor [katoikeō]. 14 Derfor, mine kjære, når dere venter [prosdokaō] på dette. Vær flittige [spoudazō], plettfrie [aspilos] og uklanderlige [amōmētos], så dere finnes av Ham i fred [eirēnē]. 15 Og akt Herrens [kyrios] langmodighet [makrothymia] for frelse [sōtēria], slik også vår elskede [agapētos] bror [adelphos] Paulus skrev [graphō] til dere, etter den visdom [sophia] gitt ham. 16 Likesom i alle brevene [epistolē], omtales [laleō] disse tingene. Blant disse tingene er det ting som er vanskelige å forstå [dysnoētos], og som de ulærde [amathēs] og ustabile [astēriktos] vrenger [strebloō], liksom de andre skriftene [graphē], til sin egen fortapelse [apōleia]. 17 Dere, mine kjære, vet det på forhånd [proginōskō]. Se til at dere ikke, sammen med de ugudeliges [athesmos] villfarelse, faller bort [ekpiptō] fra deres egen trofasthet [stērigmos]. 18 Voks [auxanō] i nåde [charis] og i kunnskapen [gnōsis] om vår Herre [kyrios] og Frelser [sōtēr] Jesus [iēsous] Kristus [christos]. Ham tilhører æren, både nå og inntil [eis] tidenes [aiōn] dag [hēmera]! Amen.