Å være nysgjerrig er fantastisk! Som barn er vi kanskje på vårt beste. Da utforsker vi, spør og lurer på alt mulig. Det er egentlig litt dumt at vi ser ut til å bli tatt i fange av tankesett som former seg. I ordet ligger det jo at tanken setter seg, og kanskje satt på spissen, at vi dør litt fordi vi slutter å være nysgjerrige der tanken har satt seg. Jeg synes vitenskap er spennende, i alle fall slik den opprinnelig framsto, hvor en med åpent sinn stilte spørsmål og undersøkte om det virkelig var slik. Med tiden har vi opparbeidet oss en utrolig mengde lærdom om verden vi lever i. Selv er jeg i høyeste grad det som kalles lekmann på området, men jeg tenker at det ofte også gir stor frihet til å stille spørsmål fordi jeg ikke har investert livet mitt i et spesifikt kunnskapsområde. Historien forteller oss at det som en gang var betraktet som kunnskap, ikke lenger er det. Vi har lært mer fordi noen var nysgjerrige.
Det er interessant å se hvordan forskning på det vi kaller den materielle verdens byggestener har vist at molekylene og atomene som er bestanddelene i all materie viser seg å være i hovedsak tomt rom. Jeg har hatt noen anledninger til å besøke CERN i Sveits hvor jeg blant annet fikk samtale med en som tok doktorgrad på b-kvarken, en av byggestenene til det vi før kalte elementærpartiklene. Der lærte jeg at det er i alle fall to hovedstrømmer i forskernes verden. En hvor teorier blir testet i den virkelige verden. Slikt bygger vi broer, skip og annen teknologi med. Den andre strømmen får igrunnen leve et liv på egen hånd, da det jobbes mest med teorier og tanker uten at dette nødvendigvis kan bevises.
Mindre og mindre av materien viser seg nå å være det, altså materie. Einstein sa at energi er lik masse ganger kvadratet av lysets hastighet. I følge kaosteori kan en ikke forutsi enkeltelementers adferd, men helheten kan forutsies. Det ligger stor grunn til undring og enda mer nysgjerrighet når vi oppdager at det vi ser og måler empirisk faktisk kan vise seg å være bare energi og lover som samspiller på et helt fantastisk vis. Max Planck, den tyske vitenskapsmannen som kalles kvantefysikkens far, sa at all materie har sin opprinnelse i en kraft. Ja, genforskere har også kommet med ordet epigenetikk for å beskrive et årsaksnivå over det rent genetiske.
Tradisjonell vitenskap har alltid beveget seg hvor den utfordret sin egen kunnskap, det ligger i dens natur. Spørsmålet er hva vi som mennesker gjør når vitenskapen begynner å skrape borti det som kan være dimensjoner uten empirisk målbare kvaliteter.
Hva er dette usynlige som gjør at alt henger sammen? Tør vi ta et steg tilbake og betrakte bevisene? Nå er det en salig blanding av meninger i det brede spektrum av vitenskapsfolk. Det har det alltid vært og vil nok alltid være. Poenget er at når alt kommer til alt er det du og jeg som må ta ansvar for eget liv. Og kanskje er det der alt begynner, om å ha mot til å se seg selv og verden i virkelighetens lys. Det er lov å stille spørsmål, selv de vanskeligste, for vi er da nysgjerrige vesen med et dypt begjær om å lære mer, er vi ikke?